Thesan

Thesan
Etruskisk speil med Thesan
Trossystem		Etruskisk mytologi
Religionssenter		Italia
Make		Tithonos
Barn		Memrun
Aspekt		Gudinne for lyset og daggry
I andre mytologier		Eos (gresk mytologi) Aurora (romersk mytologi)

Thesan var i henhold til etruskisk mytologi en gudinne for soloppgang og ble assosiert med livets generasjoner («liv-død-liv»), forutanelser og i forlengelsen også fødsel og barsel. Således var hun også en fruktbarhetsgudinne. Hun tilsvarer i gresk mytologi, som etruskerne lånte myten fra, til Eos, og i romersk mytologi til Aurora.

Etymologi

Thesan var gudinne for morgen og soloppgang, fødselen av en ny dag.

Thesan er avbildet på baksiden av flere etruskiske bronsespeil, som med mange andre etruskiske gudinner. Her er hun tidvis framstilt med store vinger på ryggen, antagelig som passende for en himmelgudinne. En mening av hennes navn er ganske enkelt «soloppgang», «morgen», beslektet med ordet thesi, «lys», «glans», og thesviti, «klar» eller «kjent». En tolkning av navnet er at hun knyttes til muligheten av å se framtiden da thesan kan ha betydningen «spådom» eller «varsel» som i det beslektede ordet thesanthei, «ønske». Som gudinne for morgen, livet etter natten og mørket, og begynnelsen på dagen, kan hun føre lys for den mørke framtid og kun se varsler for hva som ville skje. Hun ble påkalt som en gudinne for barnfødsler, slik hun var ved daggry. Dette har en parallell for den romerske gudinne for lys og barsel, Lucina, den nyfødte inn i verdens lys.

Afrodites forbannelse

Etruskerne identifiserte deres Thesan med den greske gudinne for daggry, Eos. I henhold til gresk mytologi hadde Afrodite funnet Eos i seng med hennes elsker Ares. Hun forbannet Eos med et umettelig begjær etter menneskelige ynglinger, og Eos ble beryktet for sine mange elskere. Etruskerne synes å ha likt disse fortellingene og overførte dem til deres egen gudinne for daggryet. Fortellingene som dekorerte bronsespeilene er generelt illustrasjoner til kjente greske myter.

Avbildninger av Thesan/Eos

På et lavt relieff på et bronsespeil (en sjeldenhet blant etruskiske speil som bort imot alltid ble gravert), er Thesan vist i handlingen hvor hun bortfører Kefalos, en ung mann fra Athen som var gift med kong Erekhtheus’ datter Prokris. Thesan er framstilt med vinger, kledd i en khiton og en diagonal himation flagrende i vinden. Over hodet hennes er en glorie for å framheve hennes funksjon som en lysgudinne. Hun løpet mot venstre mens hun bærer Kefalos i armene sine. Han er framstilt naken, skjønt han ser ikke fortvilet ut, men hviler i hennes armer med sin høyre hånd på hennes skulder. Som mange avbildninger av etruskiske kvinner er hun framstilt som større og derfor viktigere eller mektigere enn mannen (betydningsperspektiv).

Den samme scenen er avbildet som høyt relieff på håndtaket av et speil; Kefalos er igjen framstilt mindre og kanskje yngre enn gudinnen, som ikke er utstyrt med vinger denne gangen, men hennes kappe bølger bak henne i vinden. Hun smiler ned til den unge Kefalos, som er naken bortsett fra en kort kappe og jaktsko.

En annen yndet scene med Thesan/Eos framstiller en langt mer melankolsk affære- Da hennes sønn Memrun (Memnon) (som hun fikk med Tithonos, en annen ung mann som hun bortførte for å bli sin elsker; kalt for Thinthun av etruskerne) ble drept i Trojakrigen sørget Eos så enormt at hun truet med å aldri bringe fram dagslyset igjen. Til sist ble hun overtalt til å komme tilbake og således bringe morgenlyset med seg, men i sin sorg gråt hun tårer for sin sønn hver hennes morgen som man kan se som morgendugg. Et motiv på baksiden av et bronsespeil viser henne foran Tinia (Zevs) med Thethis, mor til Akilles. Begge gudinnene bønnfalt himmelguden om å spare deres sønners liv, men var allerede dømt til å dø. Relieffspeil nevnt over har også blitt tolket som at det viser Thesan frakter vekk legemet til sin døde sønn Memrun. Figurene er ikke gitt tekstforklaringer, noe som er vanlig i dekorasjonene på etruskiske speil, noe som gjør det mulig med flere tolkninger.

Teksten Liber Linteus knyttet gudinnen Thesan sammen med den etruskiske solguden Usil, ekvivalent til den greske solguden Helios. En avbildning på et speil fra 300-tallet f.Kr. viser henne i samtalte med både Usil og Nethuns (sistnevnte den etruskiske motstykket til greske Poseidon og romerske Neptun).

Som med noen få andre etruskiske gudinner synes Thesan å ha overlevd i folkeminnet i Toscana fram til minst 1800-tallet som en ånd ved navn Tesana. Denne ånden, ble det sagt, besøkte menneskene mens de drømte i den tiden da solen dukket fram, men før den sovende hadde våknet. Det var at antatt at hun brakte med seg oppmuntring og trygghet, og hennes tilstedeværelse i en drøm var et godt varsel som brakte med seg lykke og velsignelser for dagen.