Hopp til innhold

The Washington Times

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Denne artikkelen omhandler avisen med et lignende navn utgitt fra 1894 til 1939 . For The Washington Times (1894–1939), se avisen med et lignende navn utgitt fra 1939 til 1954. For Washington Times-Herald, se The Washington Times (andre betydninger).
The Washington Times
MottoAmerica's Newspaper
LandUSA[1][2]
TypeDagsavis
FormatBroadsheet
Grunnlagt17. mai 1982; 42 år siden (1982-05-17)
Eier(e)Operations Holdings (via The Washington Times, LLC)
Grunnlegger(e)Sun Myung Moon
UtgiverLarry Beasley
Sjefredaktør(er)Christopher Dolan
SpråkEngelsk
IdeologiAmerikansk konservatisme anti-økologisme høyrepopulisme
Politisk posisjonKonservativ
Opplag52 059 daglig
Daglig lederDavid Dadisman[3]
HovedkontorWashington D.C.
ISSN0732-8494
OCLC8472624
Nettsted(en) Offisielt nettsted Rediger på Wikidata
The Washington Times på Commons

The Washington Times er en amerikansk dagsavis utgitt i Washington, D.C. Den dekker generelle nyheter med vekt på nasjonal politikk. Avisens fullformat-utgave distribueres i Washington, D.C. og det større Washington D.C.s storbyregion, inkludert forstedene i Maryland og Nord-Virginia. Den utgir også en abonnementbasert ukentlig tabloidutgave rettet mot et nasjonalt publikum.[4]

Første utgave av The Washington Times ble publisert 17. mai 1982. Avisen ble grunnlagt av Unification Church-lederen Sun Myung Moon og var frem til 2010 eid av News World Communications, et internasjonalt mediekonsern grunnlagt av Moon. Den eies nå av Operations Holdings, som er en del av Unification Church-bevegelsen.[5]

The Washington Times er kjent for sin konservative politiske profil og har ofte støttet politikken til republikanske presidenter som Ronald Reagan, George H. W. Bush, George W. Bush og Donald Trump.[6][7]

Historie

[rediger | rediger kilde]

1980-tallet

[rediger | rediger kilde]
Hovedkvarteret til The Washington Times på New York Avenue NE i Washington, D.C.

The Washington Times ble grunnlagt 17. mai 1982 av News World Communications, et internasjonalt mediekonglomerat basert i New York City, tilknyttet Unification Church, som også eier United Press International (UPI) og aviser i Japan, Sør-Amerika og Sør-Korea.[8]

Bo Hi Pak, sjefsrådgiver for Unification Church-grunnleggeren Sun Myung Moon, var den første presidenten og styrelederen.[9] Moon ba Richard L. Rubenstein, en rabbi og professor, om å sitte i styret.[10] Den første redaktøren og utgiveren var James R. Whelan.[11]

The Washington Times ble etablert ett år etter at The Washington Star, en annen dagsavis i Washington, D.C., gikk konkurs, og etterlot byen med The Washington Post som eneste dagsavis. En stor andel av Times' journalister kom fra Star.

Avisen skilte seg ut ved å trykke forsider i fullfarge i alle seksjoner, noe som var uvanlig på den tiden. De brukte også blekk som de hevdet satte mindre avtrykk på lesernes hender enn The Washington Post sitt blekk.[12] Avisen startet med 125 journalister, hvorav 25 prosent var medlemmer av Unification Church of the United States.[13]

President Ronald Reagan leste The Washington Times daglig under sin presidentperiode.[14] I 1997 sa han: «Det amerikanske folket kjenner sannheten. Dere, mine venner i The Washington Times, har fortalt dem det. Det var ikke alltid populært, men dere var en kraftig stemme. Vi kom til Washington i begynnelsen av århundrets mest avgjørende tiår. Sammen rullet vi opp ermene og begynte å jobbe. Og – ja, vi vant Den kalde krigen.»[15]

Etter en kort periode med Smith Hempstone som redaktør, ble Arnaud de Borchgrave, en tidligere UPI- og Newsweek-reporter, utøvende redaktør og satt i stillingen fra 1985 til 1991.[16] Borchgrave ble kreditert for å ha oppmuntret til energisk rapportering av staben, men var også kjent for å ta ukonvensjonelle journalistiske beslutninger. Under hans periode startet The Washington Times en innsamlingskampanje for Contra-opprørerne i Nicaragua og tilbød belønninger for informasjon som førte til pågripelsen av nazistiske krigsforbrytere.[17][18]

Fra 1985 til 2008 publiserte News World et ukentlig nyhetsmagasin kalt Insight on the News, også kjent som Insight, som et supplement til The Washington Times. Insight's rapportering førte noen ganger til journalistisk kontrovers.[19][20][21][22]

1990-årene

[rediger | rediger kilde]
En Washington Times-dispenser

I 1991 uttalte Moon at han hadde brukt mellom 900 millioner og 1 milliard dollar på The Washington Times.[23] Innen 2002 hadde Moon brukt mellom 1,7 milliarder og 2 milliarder dollar, ifølge ulike anslag.[24][25]

Wesley Pruden, tidligere korrespondent og deretter administrerende redaktør i The Washington Times, ble utnevnt til sjefredaktør i 1991.[26] Under hans ledelse inntok avisen en sterkt konservativ og nativistisk redaksjonell linje.[27]


I 1992 ga Nord-Koreas leder Kim Il Sung sitt første og eneste intervju med vestlige medier til The Washington Times-reporter Josette Sheeran, som senere ble administrerende direktør for FNs matvareprogram.[28]

I 1992 hadde The Washington Times en opplagstall på én åttendedel av The Washington Post (100 000 sammenlignet med 800 000), og to tredjedeler av abonnentene hadde abonnement på begge avisene.[29] I 1994 introduserte avisen en ukentlig nasjonal utgave, publisert i tabloidformat og distribuert over hele landet.[30] USAs president George H.W. Bush oppmuntret til den politiske innflytelsen til The Washington Times og annen aktivisme knyttet til Unification Church-bevegelsen til støtte for USAs utenrikspolitikk.[6]

I 1997 roste Washington Report on Middle East Affairs, som er kritisk til USAs og Israels politikk, The Washington Times og søsterpublikasjonen The Middle East Times for det de kalte objektiv og informativ dekning av islam og Midtøsten, samtidig som de kritiserte The Washington Times for dens generelt pro-israelske lederartikler. Report antydet at disse avisene, sammen med The Christian Science Monitor, alle eid av religiøse institusjoner, var mindre påvirket av pro-israelske pressgrupper enn aviser eid av kommersielle selskaper.[31]

I 2012 trakk Douglas D. M. Joo seg som seniorleder, president og styreleder.[32] Times-president Tom McDevitt overtok som styreleder, og Larry Beasley ble ansatt som selskapets nye president og administrerende direktør.[33]

I mars 2013 inngikk The Washington Times et samarbeid med Herring Networks for å opprette en ny konservativ kabelnyhetskanal, One America News Network (OAN), som begynte sendingene i midten av 2013.[34]

I juli 2013 ansatte The Washington Times David Keene, tidligere president for National Rifle Association og styreleder for American Conservative Union, som avisens meningsredaktør.[35]

2000-årene

[rediger | rediger kilde]
Trykke- og distribusjonssenteret til The Washington Times

I 2002, under en begivenhet for å feire The Washington Times' 20-årsjubileum, sa Moon: «The Washington Times har ansvaret for å la det amerikanske folket få vite om Gud" og "The Washington Times vil bli instrumentet for å spre sannheten om Gud til verden.»[24]

I 2004 rapporterte David Ignatius, korrespondent for The Washington Post, at Chung Hwan Kwak, en leder i Unification Church, ønsket at The Washington Times skulle «støtte internasjonale organisasjoner som De forente nasjoner og føre kampanjer for verdensfred og forståelse mellom religioner.» Ifølge Ignatius skapte dette utfordringer for Pruden og noen av The Washington Times' spaltister. Ignatius nevnte også Unification Church-bevegelsens forsonende holdning overfor Nord-Korea, som på den tiden inkluderte felles forretningsforetak, samt Kwaks engasjement for økt forståelse mellom USA og den islamske verden som omstridte temaer. Ignatius forutsa at konservative i Kongressen og i George W. Bushs presidentskap ville støtte Pruden fremfor Kwak.[36]

I 2006 avskjediget Moons sønn, Hyun Jin Moon, president og administrerende direktør for News World Communications, administrerende redaktør Francis «Fran» Coombs etter anklager om rasistisk redaksjonell linje. Coombs hadde kommet med rasistiske og seksistiske kommentarer, noe han ble saksøkt for av andre ansatte i The Washington Times.[37][38]

I januar 2008 gikk Pruden av med pensjon, og John F. Solomon, som hadde jobbet for Associated Press og nylig ledet undersøkende journalistikk og utvikling av blandede medier i The Washington Post, ble utnevnt til sjefredaktør.[39][40][41]

En måned senere endret The Washington Times enkelte retningslinjer i sin stilmanual for å tilpasse seg mer til det som ble ansett som språknormer i hovedstrømsmediene. Avisen kunngjorde at den ikke lenger ville bruke ord som «illegale utlendinger» og «homoseksuell», men i stedet velge «mer nøytral terminologi» som «ulovlige innvandrere» og «homofil». Avisen bestemte seg også for å slutte å bruke «Hillary» når den refererte til daværende senator Hillary Clinton, og ordet «ekteskap» i uttrykket «homofilt ekteskap» skulle ikke lenger settes i anførselstegn. Disse endringene møtte kritikk fra enkelte konservative.[42] Prospect-magasinet tilskrev The Washington Times' tilsynelatende politiske moderasjon til uenigheter om FN og Nord-Korea, og skrev: «Det republikanske høyre kan være i ferd med å miste sin mest lojale medieallierte.»[43]

I november 2009 rapporterte The New York Times at The Washington Times ikke lenger ville motta midler fra Unifikasjonskirken og kanskje måtte legge ned eller bli en ren nettavis.[44] Senere samme år avskjediget avisen 40 prosent av sine 370 ansatte og avsluttet sitt abonnementsystem. I stedet begynte den å distribuere avisen gratis i enkelte områder av Washingtons storbyområde, inkludert departementer og byråer i USAs føderale regjering. Imidlertid fortsatte både et abonnementsnettsted eid av avisen, theconservatives.com, og Times' tre timer lange radioprogram, America's Morning News.[45] Avisen kunngjorde også at den ville slutte å publisere sin søndagsutgave, sammen med andre endringer, delvis for å redusere sin avhengighet av subsidier fra Unifikasjonskirken.[46]

Den 31. desember 2009 kunngjorde The Washington Times at den ikke lenger ville være en fullverdig avis, og fjernet sine lokalnyheter og sportsseksjoner.[47][48]

2010-årene

[rediger | rediger kilde]
The Washington Times-redaksjonen

I juli 2010 sendte Unifikasjonskirken et brev der de protesterte mot retningen The Washington Times tok og oppfordret til tettere bånd med avisen.[49] I august 2010 ble det inngått en avtale om å selge avisen til en gruppe med tettere tilknytning til bevegelsen. Sjefredaktør Sam Dealey uttalte at dette var en velkommen utvikling blant Times' ansatte.[50]

I november 2010 kjøpte Moon og en gruppe tidligere redaktører The Washington Times fra News World Communications for 1 dollar. Dette avsluttet en konflikt innad i Moon-familien som hadde truet med å legge ned avisen helt.[51] I juni 2011 ble Ed Kelley, tidligere fra The Oklahoman, ansatt som redaktør med ansvar for både nyhets- og meningsinnhold.[52][53]

I mars 2011 kunngjorde The Washington Times at noen tidligere ansatte ville bli ansatt igjen, og at avisen ville gjeninnføre sine sports-, metro- og livsstilsseksjoner.[54]

I september 2013 kom Solomon tilbake som redaktør og visepresident for innhold og forretningsutvikling.[55][56] Solomons periode var preget av et fokus på lønnsomhet.[57]

I september 2015 hadde avisen sin første lønnsomme måned, noe som avsluttet en rekke med månedlige økonomiske tap over avisens første 33 år.[58][59] I desember 2015 forlot Solomon avisen for å begynne i Circa News.

The Washington Times´ meningsredaktør Charles Hurt var en av Trumps tidligste støttespillere i Washington, D.C.[60] Under presidentvalget i 2016 støttet ikke The Washington Times en presidentkandidat, men avisen støttet Trump for gjenvalg i presidentvalget i 2020.[61]

2020-årene

[rediger | rediger kilde]

I 2020, under koronaviruspandemien, mottok The Washington Times mellom 1 million og 2 millioner dollar i føderalt støttede småbedriftslån fra Citibank som en del av Paycheck Protection Program. The Washington Times uttalte at dette bidrog til å beholde de 91 ansatte.[62][63]

Under presidentvalget i 2024 støttet The Washington Times Trump som kandidat.[64]

Reaksjoner

[rediger | rediger kilde]

På 1980-tallet besøkte reportere fra The Washington Times den fengslede sørafrikanske aktivisten Nelson Mandela, som skrev om avisen i sin selvbiografi, «Veien til frihet». Han sa: «De virket mindre opptatt av å finne ut mine synspunkter enn av å bevise at jeg var kommunist og terrorist. Alle deres spørsmål var vinklet i den retningen, og da jeg gjentok at jeg verken var kommunist eller terrorist, forsøkte de å vise at jeg heller ikke var kristen ved å hevde at pastor Martin Luther King jr. aldri tyr til vold.»"[65][66]

The Washington Times har en konservativ politisk profil.[67][68][69][70]

I 1995 skrev Columbia Journalism Review at «The Washington Times skiller seg ut blant storbyavisene i USA ved å bære sitt politiske hjerte på ermet. Ingen større avis i USA ville våge å være så partisk.»[26] I 2002 rapporterte The Washington Post at avisen «ble grunnlagt av Moon for å bekjempe kommunisme og være et konservativt alternativ til det Moon oppfattet som de liberale tilbøyelighetene til The Washington Post. Siden den gang har avisen kjempet for å bevise sin redaksjonelle uavhengighet, og forsøkt å vise at den verken er en 'Moonie-avis' eller en forkjemper for høyresiden, men snarere en rettferdig og balansert nyhetsformidler.»[24]

I oktober 2002 roste veteranredaktøren Ben Bradlee fra Washington Post The Washington Times og sa: «Jeg ser at de får tak i noen lokale saker som jeg mener Post burde hatt.»[71]

I 2007 rapporterte Mother Jones at The Washington Times hadde blitt «essensiell lesning for politiske nyhetsjunkier» kort tid etter sin oppstart, og beskrev den som en «konservativ avis med nære bånd til hver republikanske administrasjon siden Reagan.»[72]

I august 2008 skrev den amerikanske historikeren Thomas Frank i Harper's Magazine at «Det finnes til og med en dagsavis – The Washington Times – publisert utelukkende for den konservative bevegelsens fordel, et propagandablad med så åpenbare og fremmede forvrengninger at det minner om de offisielle partiorganene man møter på reiser i autoritære land.»[73]

I januar 2011 uttalte den konservative kommentatoren Paul Weyrich at «The Washington Post ble veldig arrogant og bestemte seg for å diktere hva som var nyheter og hva som ikke var det, og de unnlot å dekke mange ting. The Washington Times har tvunget Post til å dekke mye de ellers ikke ville ha dekket.»[74]

I desember 2012 skrev The New York Times at The Washington Times hadde blitt «en avgjørende treningsarena for mange fremadstormende konservative journalister og obligatorisk lesning for dem i bevegelsen. En sann who's who av konservative—Tony Blankley, Frank J. Gaffney Jr., Larry Kudlow, John Podhoretz og Tony Snow—har levert innhold til sidene deres.»[44]

Columbia Journalism Review bemerket at reportere fra The Washington Times hadde brukt avisen som et springbrett til andre etablerte nyhetsmedier.[25]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]
  • I 2013 vant The Washington Times to Sigma Delta Chi-priser fra Society of Professional Journalists for fremragende journalistikk, inkludert «Professional Journalists for Deadline Reporting (Daglig opplag på 1–50 000)» og «Investigative Reporting (Daglig opplag 1–50 000)».
  • I 2014 vant Thom Loverro, hovedsportsjournalist for The Washington Times, en Sigma Delta Chi-pris for sportskommentarer.
  • I 2018 vant Guy Taylor og Dan Boylan, journalister for The Washington Times, hederlig omtale ved den 31. årlige Gerald R. Ford Journalism Prize for Distinguished Reporting on the Presidency.[75][76]
  • I 2019 vant reklameavdelingen i The Washington Times første- og tredjeplass i VPA News and Advertising-konkurransen i kategorien Special Sections (standalone-seksjon uten glanset omslag). Fremragende design og kreativt kunstverk for Qatar og Rolling Thunder Special Section-covers sikret avdelingen prisen.[77]
  • I 2020 vant Alexander Hunter, designer og redaksjonell illustratør for The Washington Times, Sigma Delta Chi-prisen for fremragende journalistikk.[78]

Kontroverser

[rediger | rediger kilde]

Generelle kontroverser

[rediger | rediger kilde]

Noen tidligere ansatte, inkludert Whelan, har insistert på at The Washington Times alltid var under Moons kontroll. Whelan, hvis kontrakt garanterte redaksjonell autonomi, forlot avisen i 1984 da eierne nektet å fornye kontrakten hans.[79] Tre år senere trakk redaksjonsside-redaktør William P. Cheshire og fire av hans medarbeidere seg, og anklaget avisen for å ha undertrykt redaksjonell kritikk av politisk undertrykkelse i Sør-Korea under president Chun Doo-hwan, etter eksplisitte direktiver fra Sang Kook Han, en toppleder i Unification Church.[80]

I 1982 nektet The Washington Times å publisere filmkritiker Scott Subletts negative anmeldelse av filmen Inchon, som også var sponset av Unification Church.[81]

I 1988 publiserte The Washington Times en villedende historie som antydet at den demokratiske presidentkandidaten Michael Dukakis hadde søkt psykiatrisk hjelp, og inkluderte et sitat fra Dukakis' svigerinne som sa at «det er mulig» at han besøkte en psykiater. Imidlertid klippet The Washington Times villedende bort den fullstendige uttalelsen fra svigerinnen, som var: «Det er mulig, men jeg tviler på det.»[26][82]

Reporter Peggy Weyrich sluttet i 1991 etter at en av hennes artikler om Anita Hills vitnemål i høringen om Clarence Thomas' høyesterettsnominasjon ble omskrevet for å fremstille Hill som en «fantast».[65]

Under presidentskapet til Bill Clinton ble The Washington Times´ dekning av hans påståtte sexskandaler ofte plukket opp av andre, mer anerkjente nyhetsmedier, noe som bidro til økt offentlig bevissthet om emnet og til slutt til Clintons riksrettssak. I 1999 stemte Senatet for å frikjenne Clinton, slik at han kunne fullføre sin andre presidentperiode.[83][84]

I en spalte i The Washington Times i 1997 påsto Frank Gaffney feilaktig at en seismisk hendelse i Russland var en kjernefysisk detonasjon på nasjonens Novaja Semlja-testområde, noe som ville bety at Russland hadde brutt den omfattende prøvestansavtalen (CTB).[85] Senere vitenskapelige analyser av hendelsen viste at det dreide seg om et vanlig jordskjelv.[86] Bulletin of the Atomic Scientists bemerket at etter publiseringen av påstanden «spydde telefaksmaskiner rundt Washington, D.C. og over hele landet ut sider med detaljer om russisk svik. De kom fra Frank Gaffney.»[85]

I 2002 publiserte The Washington Times en artikkel der de anklaget National Education Association (NEA), USAs største lærerfagforening, for å undervise elever i at USAs myndigheters politikk delvis var ansvarlig for terrorangrepene i 2001 på World Trade Center.[87] NEA avviste anklagene.[88][89] Brendan Nyhan, senere statsvitenskapelig professor ved University of Michigan, skrev at The Washington Times-artikkelen var en løgn og en myte.[87]

I 2018 publiserte The Washington Times en kommentarartikkel av den pensjonerte U.S. Navy-admiralen James A. Lyons som fremmet konspirasjonsteorier om drapet på Seth Rich. Lyons skrev at det var «velkjent i etterretningskretser at Seth Rich og hans bror, Aaron Rich, lastet ned e-postene fra DNC og ble betalt av WikiLeaks for denne informasjonen».[69][90] Artikkelen oppgav ingen bevis for påstanden.[69][91] Aaron Rich saksøkte The Washington Times og hevdet at avisen handlet med «hensynsløs likegyldighet til sannheten» og at den ikke trakk tilbake eller fjernet artikkelen etter «å ha mottatt beskjed om at uttalelsene om Aaron var usanne etter publisering».[69][91][92][93] Rich og The Washington Times inngikk forlik, og avisen publiserte en uvanlig omfattende tilbaketrekning.[90][94]

Den 6. januar 2021, etter at pro-Trump-opptøyer angrep den amerikanske Kongressen, publiserte The Washington Times en falsk historie der en ikke navngitt pensjonert militæroffiser hevdet at ansiktsgjenkjenningssystemet fra XRVision hadde identifisert to medlemmer av Antifa blant protestantene.[95] XRVision avviste dette umiddelbart og sendte en cease and desist-ordre til The Washington Times, samtidig som de uttalte at deres teknologi faktisk hadde identifisert to ny-nazister og en tilhenger av QAnon-konspirasjonsteorien, og at de ikke hadde utført noen identifisering på vegne av en pensjonert militæroffiser. Den 7. januar ble artikkelen fjernet fra nettstedet og erstattet med en korrigert versjon.[96] Før korrigeringen ble publisert, brukte representant Matt Gaetz den opprinnelige artikkelen som bevis på at Antifa delvis var ansvarlig for angrepet, under debatten om godkjenningen av valgmannsstemmene, og artikkelen ble bredt delt på sosiale medier.[96]

The Washington Times har to ganger publisert artikler – en skrevet av ambassadøren til Tyrkia i USA og en av en advokat og lobbyist for den tyrkiske regjeringen – som fremmet benektelse av det armenske folkemordet.[97]

Ansatte

[rediger | rediger kilde]

Sjefredaktører

[rediger | rediger kilde]

Administrerende redaktører

[rediger | rediger kilde]

Opinionsredaktører

[rediger | rediger kilde]

Nåværende kommentatorer

[rediger | rediger kilde]

Tidligere bidragsytere

[rediger | rediger kilde]

Andre

[rediger | rediger kilde]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ http://www.usnpl.com/addr/aaddressresult.php?id=581.
  2. ^ (på en, fr, es, zh-hans, ar) The ISSN portal, Paris: ISSN International Centre, ISSN 1819-1819, ISSN 0732-8494, Wikidata Q70460099, https://portal.issn.org/ 
  3. ^ «Rolling Thunder rides into DC for the 29th time» (PDF). We will not forget. 27. mai 2016. s. 2. Arkivert (PDF) fra originalen 15. august 2016. Besøkt 7. juni 2016. 
  4. ^ «Subscribe: National Weekly – Washington Times». The Washington Times. Arkivert fra originalen 2. februar 2016. Besøkt 2. oktober 2020. 
  5. ^ «About Us». Operations Holdings. Arkivert fra originalen 18. juli 2018. Besøkt 19. mars 2018. 
  6. ^ a b Goodman, Walter (21. januar 1992). «Review/Television; Sun Myung Moon Changes Robes»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. The New York Times. 
  7. ^ Boot, Max (2018). «The Cost of Capitulation». The Corrosion of Conservatism: Why I Left the Right. Liveright Publishing. s. 124. ISBN 9781631495670. LCCN 2018036979. 
  8. ^ «Sun Myung Moon Paper Appears in Washington»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. The New York Times. 18. mai 1982. 
  9. ^ Pak var grunnlegger og president for The Washington Times Corporation (1982–1992) og styreleder. Bo Hi Pak, Appendix B: Brief Chronology of the Life of Dr. Bo Hi Pak, i Messiah: My Testimony to Rev. Sun Myung Moon, Vol I av Bo Hi Pak (2000), Lanham, MD: University Press of America.
  10. ^ «Rabbi Joins the Board of Moonie Newspaper». The Palm Beach Post. 21. mai 1982. 
  11. ^ Weber, Bruce (3. desember 2012). «James R. Whelan, First Editor of The Washington Times, Dies at 79». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. 
  12. ^ Frum, David (2000). «God Moves to Dallas». How We Got Here: The 70'sGratis registrering kreves. New York City: Basic Books. s. 146. ISBN 978-0-465-04195-4. LCCN 00271770. 
  13. ^ Bumiller, Elisabeth (17. mai 1982). «The Nation's Capital Gets A New Daily Newspaper». The Washington Post. s. C01. 
  14. ^ Clarkson, Fred (august–september 1987). «Behind the Times». Fairness & Accuracy in Reporting. Arkivert fra originalen 14. februar 2006. 
  15. ^ Gorenfeld, John (19. juni 2005). «Dear Leader's Paper Moon». The American Prospect. 
  16. ^ Gamarekian, Barbara (18. mai 1991). «Washington Times-redaktør trekker seg, men vil fortsette å skrive artikler»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. The New York Times. 
  17. ^ Roberts, Sam (16. februar 2015). «Arnaud de Borchgrave, journalist hvis liv var en historie i seg selv, dør i en alder av 88»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. The New York Times. 
  18. ^ Langer, Emily (15. februar 2015). «Arnaud de Borchgrave, eventyrlysten utenrikskorrespondent for Newsweek, dør»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. The Washington Post. 
  19. ^ Insightmag, en må-lese Columbia Journalism Review 27. januar 2007
  20. ^ Kirkpatrick, David D. (29. januar 2007). «Feeding Frenzy For a Big Story, Even if It's False». The New York Times. 
  21. ^ «Ressurser: Hvem eier hva». The Columbia Journalism Review. 24. november 2003. Arkivert fra originalen 28. juli 2012. Besøkt 2. februar 2008.  "News World Communications er mediearmen til pastor Sun Myung Moons Unification Church."
  22. ^ «News World-oppdragelser vil ramme 86 arbeidere». The Washington Post. 3. mai 2004. 
  23. ^ Anderson, Damian (23. desember 1991). «Reverend Sun Myung Moon Speaks on Our Mission During the Time of World Transition». Unification.net. Arkivert fra originalen 18. februar 2019. Besøkt 1. juli 2013. 
  24. ^ a b c Ahrens, Frank (23. mai 2002). «Moon Speech Raises Old Ghosts as the Times Turns 20»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. The Washington Post. 
  25. ^ a b Chinni, Dante (september–oktober 2002). Den andre avisen: The Washington Times sin rolle. Columbia Journalism Review. 
  26. ^ a b c Freedman, Allan (mars–april 1995). «Washingtons andre avis». Columbia Journalism Review. 
  27. ^ Blake, Mariah (11. februar 2013). «The Washington Times tar et stort skritt – bakover». Columbia Journalism Review. 
  28. ^ Rosenthal, Elisabeth (11. august 2007). «A Desire to Feed the World and Inspire Self-Sufficiency»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. The New York Times. 
  29. ^ Jones, Alex S. (27. januar 1992). «The Media Business; Washington Times Moves to Reinvent Itself»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. The New York Times. 
  30. ^ William, Glaberson (27. juni 1994). «The Media Business; Conservative Daily Tries to Expand National Niche»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. The New York Times. 
  31. ^ As U.S. Media Ownership Shrinks, Who Covers Islam? Arkivert 2005-04-21 hos Library of Congress Web Archives, Washington Report on Middle East Affairs, desember 1997
  32. ^ Sands, David R. (14. oktober 2012). «Longtime Times executive Joo resigns, takes job in Korea». The Washington Times. 
  33. ^ «New Times CEO moves quickly to name leadership team, set path to profitability»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. The Washington Times. 16. oktober 2012. 
  34. ^ *Harper, Jennifer (13. mars 2013). «The Washington Times extending reach with cable network»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. The Washington Times. * Freedlander, David (14. mars 2013). «One America News Network, New Conservative Cable Channel, Sets Launch». The Daily Beast. 
  35. ^ Byers, Dylan (15. juli 2013). «David Keene, ex-NRA president, named Washington Times opinion editor». Politico. 
  36. ^ Ignatius, David (18. juni 2004). «Tension of the Times». The Washington Post. s. A29. «Insiders say the church's new line is that with the end of the Cold War, it's important to support international organizations such as the United Nations and to campaign for world peace and interfaith understanding. That stance would be awkward for The Washington Times's hard-line editor in chief, Wesley Pruden, and its stable of neoconservative columnists.» 
  37. ^ Blumenthal, Max (20. september 2006). «Hell of a Times». The Nation. 
  38. ^ Archibald, George (29. september 2006). «Top Washington Times Editor's Wife Confirms Racism Allegations». HuffPost (på engelsk). Besøkt 2. november 2022. 
  39. ^ State Native to lead DC newspaper Arkivert 2009-02-11 hos Wayback Machine Connecticut Post 26. januar 2008
  40. ^ Abruzzese, Sarah (11. februar 2008). «Ex-Washington Post Reporter to Lead a Rival». The New York Times – via Yahoo! Finance. 
  41. ^ Wemple, Erik (29. februar 2008). «Playing Center: John Solomon is pushing evenhandedness at the Washington Times». Washington City Paper. 
  42. ^ Koppelman, Alex (27. februar 2008). «Washington Times updates style guide». Salon. 
  43. ^ News & curiosities. Prospect. september 2006. 
  44. ^ a b Parker, Ashley (30. november 2009). «With Tumult at the Top, Washington Times Faces Uncertainty»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. The New York Times. 
  45. ^ Parker, Ashley (2. desember 2009). «Large Staff Cuts Announced at the Washington Times»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. The New York Times. 
  46. ^ Washington Times Dropping Sunday Edition As Part of 'Refocused' Approach,[død lenke] Editor & Publisher, 21. desember 2009
  47. ^ «Washington Times cuts sports section, others». The Daily Record. Associated Press. 31. desember 2009. 
  48. ^ Daly, Dan (1. januar 2010). «Daly: Eulogy for sports»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. The Washington Times. 
  49. ^ Romenesko, Jim (22. juli 2010). «Unification Church CEO, others respond to unsigned blog post about Washington Times». Arkivert fra originalen 24. juli 2010 – via the Poynter Institute. 
  50. ^ «Deal in Works for The Washington Times»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. The New York Times. Associated Press. 25. august 2010. 
  51. ^ Shapira, Ian (3. november 2010). «Moon group buys back Washington Times». The Washington Post. s. C1. 
  52. ^ Washington Times names Ed Kelley as editor; will oversee news coverage and opinion content, The Washington Post, 10. juni 2011
  53. ^ «Washington Times Names Ed Kelley As Editor». CBS Baltimore. Associated Press. 10. juni 2011. 
  54. ^ Hagey, Keach (16. mars 2011). «Washington Times relaunching Monday». Politico. 
  55. ^ «Solomon returns to lead content, business strategies at The Washington Times»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. The Washington Times. 8. juli 2013. 
  56. ^ Romenesko, Jim (8. juli 2013). «John Solomon returns to The Washington Times». Arkivert fra originalen 23. april 2016. Besøkt 7. april 2016. 
  57. ^ Wemple, Erik (7. desember 2015). «John Solomon leaves Washington Times, joins Circa re-launch»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. The Washington Post. 
  58. ^ «The Washington Times reports first profitable month». Associated Press. 15. oktober 2015. 
  59. ^ Harper, Jennifer (14. oktober 2015). «Washington Times reaches profitability after 33 years, $1 billion in losses»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. The Washington Times. 
  60. ^ Lowry, Rich (20. juli 2016). «The Trump Dynasty Takes Over the GOP». Politico Magazine. 
  61. ^ Washington Times, 26. oktober 2020, Donald Trump for Reelection Arkivert 2020-10-27 hos Wayback Machine
  62. ^ James Bikales (6. juli 2020). «Her er de store medieselskapene som mottok koronastøtte». The Hill. Arkivert fra originalen 10. juli 2020. Besøkt 10. juli 2020. 
  63. ^ Syed, Moiz; Willis, Derek (7. juli 2020). «THE WASHINGTON TIMES LLC – Koronavirusstøtte – ProPublica». ProPublica. Arkivert fra originalen 11. juli 2020. Besøkt 10. juli 2020. 
  64. ^ The Washington Post, 2. august 2024
  65. ^ a b Ritchie, Donald A. (2005). «Company Town Papers». Reporting from Washington: The History of the Washington Press Corps. Oxford University Press. s. 262–263. ISBN 9780195178616. LCCN 2004018892. 
  66. ^ Mandela, Nelson (1994). Long Walk to FreedomGratis registrering kreves. Little, Brown and Company. s. 453–454. ISBN 9780316545853. LCCN 94079980. 
  67. ^ Glaberson, William (27. juni 1994). «Konservativ dagsavis prøver å utvide sin nasjonale nisje»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. The New York Times. «The Washington Times, den konservative dagsavisen som er knyttet til pastor Sun Myung Moons Unification Church» 
  68. ^ Hall, Mimi (22. mars 2001). «Bush og hans medarbeidere gir konservative medier større tilgang». USA Today. «Cheney snakket med The Washington Times, en mye mindre avis kjent for sin konservative tilbøyelighet» 
  69. ^ a b c d Darcy, Oliver (27. mars 2018). «Seth Richs bror saksøker høyreorienterte aktivister og Washington Times over konspirasjonsteorier». CNN Money. s. Unification Church. «...The Washington Times, en konservativ avis...» 
  70. ^ Shipoli, Erdoan A. (2018). «Avsikkerhetisering og resikkerhetisering av islam i USAs utenrikspolitikk: Obama- og Trump-administrasjonene». Islam, sikkerhetisering og USAs utenrikspolitikk. Palgrave Macmillan. s. 247. ISBN 9783319711102. LCCN 2018935256. doi:10.1007/978-3-319-71111-9. 
  71. ^ Scott, Sherman (september–oktober 2002). Donald Grahams Washington Post. Columbia Journalism Review. 
  72. ^ Ridgeway, James (27. april 2007). «Bush Sr. feirer pastor Sun Myung Moon – igjen». Mother Jones. 
  73. ^ Frank, Thomas (august 2008). Ødeleggelsesmaskinen: Hvordan en gjeng høyreorienterte lurendreiere ødela Washington og tjente fett på det. Harper's Magazine. s. 35–45. 
  74. ^ «Welcome mediachannel.org - BlueHost.com». www.mediachannel.org. Arkivert fra originalen 7. januar 2011. 
  75. ^ «Journalism Award Prizes». Gerald R. Ford Foundation (på engelsk). Besøkt 29. desember 2020. 
  76. ^ «Reporting on the Presidency Honorable Mention 2017». Gerald R. Ford Foundation (på engelsk). 4. juni 2018. Besøkt 29. desember 2020. 
  77. ^ Staff, Virginia Press. «VPA News & Advertising Contest Page». Virginia Press Association (på engelsk). Arkivert fra originalen 19. oktober 2020. Besøkt 8. mars 2021. 
  78. ^ «Times cartoonist Hunter wins SPJ award for excellence in journalism». The Washington Times (på engelsk). 
  79. ^ Rasky, Susan F. (23. juli 1984). «Ex-Publisher Says Moon Church Ran Newspaper»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. The New York Times. 
  80. ^ «Five resign from Washington Times». The Washington Post. 15. april 1987. 
  81. ^ Romano, Lois (18. september 1982). «Review is Killed»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. The Washington Post. s. C1. 
  82. ^ Randolph, Eleanor (13. august 1988). «Reporter Quits over Dukakis Story»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. The Washington Post. 
  83. ^ D'Antonio, Michael (2020). The Hunting of Hillary: The Forty-Year Campaign to Destroy Hillary Clinton (på engelsk). St. Martin's Publishing Group. s. 288. ISBN 978-1250154606. 
  84. ^ Glass, Andrew (8. oktober 2017). «House votes to impeach Clinton, Oct. 8, 1998». Politico. Arkivert fra originalen 28. september 2020. Besøkt 12. juni 2019. 
  85. ^ a b Isaacs, John (november–desember 1997). «Spinning to the Right». Bulletin of the Atomic Scientists. 53 (6): 14–15. Bibcode:1997BuAtS..53f..14I. doi:10.1080/00963402.1997.11456781 – via Google Books. 
  86. ^ van der Vink, Gregory; Park, Jeffrey; Allen, Richard; Wallace, Terry; Hennet, Christel (mai 1988). «False Accusations, Undetected Tests and Implications for the CTB Treaty». Arms Control Association. Arkivert fra originalen 23. mai 2018. Besøkt 22. juli 2016. 
  87. ^ a b Nyhan, Brendan (5. september 2002). «The big NEA-Sept. 11 lie». Salon. 
  88. ^ Young, Cathy (2. september 2002). «An unfair attack on teachers union». The Boston Globe. 
  89. ^ «Letter to The Washington Times from NEA President» (pressemelding). National Education Association. 20. august 2002. 
  90. ^ a b Darcy, Oliver (1. oktober 2018). «The Washington Times settles lawsuit with Seth Rich's brother, issues retraction and apology for its coverage». CNN Money. 
  91. ^ a b Eltagouri, Marwa (27. mars 2018). «Brother of slain DNC staffer Seth Rich sues right-wing activists, newspaper over conspiracy theories»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. The Washington Post. 
  92. ^ Darcy, Oliver (21. mai 2018). «Former Seth Rich family spokesman files lawsuit against individuals, media outlet he says defamed him». CNN Money. 
  93. ^ Anapol, Avery (27. mars 2018). «Brother of slain DNC staffer sues Washington Times, conservative activists». The Hill. 
  94. ^ «Retraction: Aaron Rich and the murder of Seth Rich»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. The Washington Times. 30. september 2018. 
  95. ^ Grynbaum, Michael M.; Alba, Davey; Epstein, Reid J. (1. mars 2021). «How Pro-Trump Forces Pushed a Lie About Antifa at the Capitol Riot»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. 
  96. ^ a b Cox, Chelsey (8. januar 2021). «Fact check: False claim of facial recognition of antifa members during U.S. Capitol riot». USA Today. 
  97. ^ Zarifian, Julien (2013). «The United States and the (Non-)Recognition of the Armenian Genocide». Études arméniennes contemporaines (1): 75–95. doi:10.4000/eac.361. 
  98. ^ «Times Says Goodbye To Pruden, Coombs»Betalt abonnement kreves. Adweek. 28. januar 2008. Arkivert fra originalen 9. desember 2018. 
  99. ^ Cathy Gaynor at The Washington Times
  100. ^ Kurtz, Howard (17. november 2009). «Washington Times editor Richard Miniter files discrimination claim». The Washington Post. 
  101. ^ «Charles Hurt rejoins The Washington Times as new opinion editor». The Washington Times. 18. desember 2016. 
  102. ^ Washington Times Commentary, hentet 9. mars 2024
  103. ^ «Sen. Rand Paul: Trust but verify on immigration reform». The Washington Times. 8. februar 2013. 
  104. ^ «Washington Times ends Sen. Rand Paul column amid plagiarism allegations». The Washington Times. 5. november 2013. Arkivert fra originalen 6. november 2013. Besøkt 5. november 2013. 
  105. ^ «Closing time at Cafe Clinton?». The Washington Times. 11. april 2008. Arkivert fra originalen 11. april 2008. Besøkt 21. juni 2016. 
  106. ^ «Om The Washington Times (Washington [[:Mal:Bracket]]) 1902–1939». Chronicling America. Washington, D.C.: Library of Congress.  URL-wikilenke-konflikt (hjelp)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=The_Washington_Times&oldid=25011029»