Teurgi
Teurgi (fra gresk θεουργία, «guds-arbeid») var en religiøse praksis som oppsto innenfor nyplatonismen (200-tallet til 500-tallet), der ideen var at sjelen kunne renses gjennom hellige riter som frigjorde sjelen fra sitt materielle skall, og løftet den opp til en guddommelig forening.
Teurgien skal ha blitt introdusert gjennom verk av Julian Kaldeeren og hans sønn Julian Teurgen, som skal ha levd på Marcus Aurelius' (121-180) tid, og antagelig var fra Syria. En av dem, eller begge, skal ha skrevet De kaldeiske orakler.[1], og ifølge det bysantinske forfatterleksikonet Suda skal junior også være forfatteren av to andre verk, som er tapt: Teurgika og Om de hellige ritene. Disse to tekstene skal ha vært tekniske introduksjoner til ulike riter, mens De kaldeiske orakler først og fremst skildrer gudene, deres innebyrdes forhold, og forholdet til menneskene.[1] I tillegg til Julian er Jamblikos' verk Om mysteria en introduksjon til teurgiske riter og tanker. Både Jamblikos og Proklos bruker begrepet teurgi om ulike typer religiøse riter.
I De kaldeiske orakler og hos Jamblikos presenteres teurgiske ritualer som en serie av faser:
- Systasis; sammenstilling eller påkalling av guddommen
- Frammaning; hvor en guddom manes til å manifestere seg, enten i et gudebilde eller i et medium
- Anagóge; sjelens oppløfting, først ved å rense sjelefartøyet, deretter ved sjelens oppstigning.
Teurgi kan både sees som en magisk handling, der man kan tvinge gudene til å opptre på en ønsket måte[2], og som en innvielse, muligens med et kontemplativt aspekt.[1]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c Kilde for sitat og vurderinger er Ingemund T. Askelands innledning til Nyplatonismen, 2010
- ^ teurgi i Store norske leksikon