Charles-Maurice de Talleyrand
| Charles-Maurice de Talleyrand | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. feb. 1754[1][2] Paris (Kongeriket Frankrike)[2] | ||
| Død | 17. mai 1839[3][4][5][6] (85 år) Paris (Julimonarkiet)[2] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, katolsk prest (1779–1802), skribent, katolsk biskop (1789–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Lycée Saint-Louis | ||
| Ektefelle | Catherine Noël Worlee | ||
| Partner(e) | 6 oppføringer
Adélaïde de Souza
Maria Teresa Poniatowska Dorothea von Medem Dorothea von Sagan Germaine de Staël Mademoiselle Luzy (1772–1774)[7] | ||
| Far | Charles-Daniel de Talleyrand-Périgord | ||
| Mor | Alexandrine Victoire Eléonore Damas[8] | ||
| Søsken | Archambaud de Talleyrand-Périgord | ||
| Barn | Charles de Flahaut Pauline de Talleyrand-Périgord Charlotte de Talleyrand-Périgord | ||
| Parti | partiløs | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Château de Valençay | ||
| Medlem av | Académie des inscriptions et belles-lettres (1795–1838)[9] Académie des sciences morales et politiques Travellers Club | ||
| Utmerkelser | 21 oppføringer
Storkors av Æreslegionen
Ridder av den Hellige Ånds orden Ridder av Sankt Mikaels orden Ridder av Det gyldne skinns orden (1814) Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Den sorte ørns orden 1. klasse av Sankta Annas orden Andreasordenen Elefantordenen Sankt Stefans orden Leopoldsordenen (Østerrike) Den røde ørns orden Hubertusordenen Rutekronens husorden Ludvigsordenen Sankt Januarius-ordenen Sankt Ferdinand-ordenen Løvens og solens orden Storkors av Sankt Josefs orden Storkors av Ordenen vår frues ubesmittede unnfangelse av Vila Viçosa Storkors av Frelserens orden | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
.svg) | |||
Charles-Maurice de Talleyrand-Périgord – ofte bare Talleyrand – hertug av Talleyrand, fyrste av Bénévent (født 2. februar 1754 i Paris, død 17. mai 1838 i Paris), var en fransk diplomat under Ludvig XVI, revolusjonen, Napoleon, Ludvig XVIII og Ludvig Filip. Helt til å begynne med hadde han uten trosengasjement vært både prest og biskop. Ettersom han hadde høye embeder i alle sin samtids franske politiske regimer, assosieres navnet Talleyrand ikke bare for kompetanse og tilpasningsdyktighet, men også for opportunisme.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Talleyrands foreldre overlot ham til en guvernante som lot ham ramle ned fra et skap, slik at han brakk en knokkel i foten. Denne skaden ville aldri leges. De eneste karrieremulighetene som ble ansett passende for menn av hans stand, var i hæren eller ved hoffet. Som halt var Talleyrand verken stridsdyktig eller i stand til å danse, så han skulle i stedet bli prest, og ble sendt til presteseminaret Saint-Sulpice i Paris.
Prest
[rediger | rediger kilde]Han avla sin teologiske eksamen ved Sorbonne i 1779 og ble straks etter presteviet. Allerede året deretter ble han den katolske kirkes representant ved det franske hoff. Men han følte bare motvilje mot Den katolske kirke. Talleyrand hadde ingen sans for autoriteter og ble en flittig samler av verker av opplysningstidens filosofer, og av ren pornografi, helst den som dreide seg om forbindelser mellom prester og nonner.[10]
Hans første prebende var de som tilkom klosteret Saint-Denis' abbé. I 1780 ble han gjort til generalagent for den franske klerus.
Biskop
[rediger | rediger kilde]Talleyrand ble i 1788 biskop av Autun – for en geistlig av en slik stadsmessig bakgrunn var dette nokså sent.[11] Hans personlige opphold i Autun varte bare i fire uker. For da ble han av det lokale presteskap valgt til delegert til den nettopp innkalte generalstendenes forsamling. Han ble således med i den franske nasjonalforsamlingen i 1789, men valgte raskt å ikke gjøre det i egenskap av kirkelig medlem, og gikk over til tredjestanden. Fra 26. august arbeidet han med erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter.
Ekskommunisert, senere laisert
[rediger | rediger kilde]I 1791 avla han som første geistlige ed til den nye forfatningen, og ble derfor av pave Pius VI ekskommunisert. Langt senere, i 1802, ble han dessuten laisert, det vil si fratatt alle rettigheter han hadde som geistlig.
Under terroren oppholdt Talleyrand seg i Amerika.
Utenriksminister for to regimer
[rediger | rediger kilde]Han kom tilbake og var utenriksminister fra 1797 til 1807 og støttet Napoleon ved statskuppet i 1799. Utenrikspolitisk avviste han imidlertid Napoleons erobringspolitikk. Napoleon betegnet ham som de la boue dans un bas de soie (= skitt i en silkestrømpe).
Etter å ha blitt avskjediget som utenriksminister, samlet han ivrig allierte for å hjelpe bourbonerne å gjenvinne makten i Frankrike. Etter Napoleons nederlag i 1814 ble han utnevnt til utenriksminister av kong Ludvig XVIII.
Under Wienerkongressen representerte han Frankrike og undertegnet Paris-freden 30. mai 1814 og sluttaktene fra 9. juni 1815. Mellom 1830 og 1834 var han ambassadør i London.
Talleyrands mål var alltid en europeisk likevekt mellom maktene, og en stormaktsstilling for Frankrike. Han er begravet ved sitt slott i Valençay.
Død forsonet med Kirken
[rediger | rediger kilde]På dødsleiet i 1838 undertegnet han et forsoningsdokument med kirken, forberedt av den senere biskop Félix Dupanloup. Dupanloup administrerte ham så den siste olje etter det rituale som gjaldt for biskoper.
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Guillaume d'Estouteville (1403-1483)
- Pave Sixtus IV (1414-1484) *bispeviet 1471
- Pave Julius II (1443-1513) *1481
- Kardinal Raffaele Sansoni Riario (1461-1521) *1504
- Pave Leo X (1475-1521) *1513
- Pave Klemens VII (1478-1534) *1517
- Kardinal Alessandro Farnese (1468-1549) *1519
- Kardinal Francesco Pisani (1494-1570) *1527
- Kardinal Alfonso Gesualdo di Conza (Gonza) (1540-1603) *1564
- Pave Klemens VIII (1536-1605) *1592
- Kardinal Pietro Aldobrandini (1571-1621) *1604
- Biskop Laudivio Zacchia (1565-1637) *1605
- Kardinal Antonio (Marcello) Barberini sr., O.F.M. Cap. * (1569-1646) *1625
- Erkebiskop Nicolò Guidi di Bagno (1583-1663 *1644
- Erkebiskop François de Harlay de Champvallon (1625-1695) *1651
- Erkebiskop Hardouin Fortin de la Hoguette (1643-1715) *1676
- Kardinal Henri-Pons de Thiard de Bissy (1657-1737) *1692
- Erkebiskop Charles-Antoine de la Roche-Aymon (1697-1777) *1725
- Erkebiskop Alexandre-Angélique Talleyrand de Périgord (1736-1821) *1766
- Biskop Louis-André de Grimaldi (1736-1804) *1767
- Laisert tidligere biskop Charles-Maurice de Talleyrand (1754-1838) *1789[12] (laisert 1802)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Sycomore, «Charles, Maurice De Talleyrand-Périgord Prince De Bénévent», Sycomore-ID 11816[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 16058[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Charles-Maurice de Talleyrand, prince de Benevent, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Charles-Maurice-de-Talleyrand-prince-de-Benevent, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ annuaire prosopographique: la France savante, «Charles-Maurice Talleyrand-pÉrigord», CTHS person-ID 114561[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Talleyrand, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.amis-talleyrand.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
- ^ aibl.fr, besøkt 3. april 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ Simon Schama: Citizens (s. 21), Penguin books, 1989, ISBN 0-14-017206-8
- ^ Ifølge Orieux hadde den fromme kong Ludvig XVI - som var kjent med ham fra hoffet - bare motvillig undertegnet utnevnelsesdokumentet.
- ^ tape, lest 11. desember 2021
Litteratur (utvalg)
[rediger | rediger kilde]- Memoarer
- Adolf Ebeling (Hrsg.), Charles Maurice de Talleyrand-Périgord: Memoiren des Fürsten Talleyrand. 5 Bände, Köln 1891–1893
- Faglitteratur
- Duff Cooper: Talleyrand. Frankfurt am Main 1982, ISBN 3-458-32097-0.
- Philipp G. Dwyer: Charles-Maurice de Talleyrand. A Bibliography. Westport, Connecticut 1996, ISBN 0-313-29354-6.
- Philipp G. Dwyer: Talleyrand. Harlow 2002, ISBN 0-582-32384-3.
- Georges Lacour-Gayet: Talleyrand. Paris 1991, ISBN 2-228-88296-8.
- Jean Orieux: Talleyrand. Die unverstandene Sphinx. Frankfurt/M. 1991, ISBN 3-596-25657-7.
- Emmanuel de Waresquiel: Talleyrand. Le Prince immobile. Paris 2003, ISBN 2-213-61326-5.
- Bernard, J. F.: Talleyrand – Diplomat – Staatsmann – Opportunist. München 1989.
- Johannes Willms: Talleyrand: Virtuose der Macht 1754–1838. München 2011, ISBN 978-3-406-62145-1.
- (de) Hubertus Kohle: «TALLEYRAND-PÉRIGORD, Charles-Maurice de» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 15, Herzberg 1999, ISBN 3-88309-077-8, sp. 1375–1376.
- Skjønnlitteratur
- Mirko Jelusich: Talleyrand. Roman. Wien 1978, ISBN 3-218-00311-3.
- Andrew Johnston: Talleyrand oder die feine Kunst der Intrige. Wien 1999, ISBN 3-203-78788-1.
- Rosie Waldeck: Venus am Abendhimmel. Talleyrands letzte Liebe. Hamburg 1996, ISBN 3-499-13915-4.