Talefrihet

Talefrihet er frihet til å uttale seg og å fremme egne synspunkter. Talefrihet omtales ofte sammen med pressefrihet, ytringsfrihet og informasjonsfrihet. Informasjonsfrihet er frihet til å høre det som blir sagt eller skrevet.

I Norge dekker begrepet yttringsfrihet også talefrihet , men i forbindelse med FN og Den europeiske menneskerettighetsdomstol sikres full talefrihet eksplisitt ved at medlemmer ikke kan rettsforfølges for sine uttalelser også etter at det har fratrådt sitt verv.

Sensur begrenser talefriheten. I Norge er talefriheten begrenset av straffelovens §185 om Hatefulle Ytringer , som forbyr hån på bakgrunn av hudfarge, religion, homofil orientering eller nedsatt funksjonsevne. Tall fremlagt i 2019 viste at 4 av 10 lokalpolitikere var utsatt for hatefulle ytringer eller trusler. Det gav konsekvenser i form av endret adferd eller redsel, som igjen førte til begrenset talefrihet.

Talefrihet er ikke en rettighet i alle sammenhenger. I mange fora er det kun tillitsvalgte eller aksjonærer som har talerett, og selv om man har talerett kan man ikke kreve å bli hørt eller forstått.

Liu Xiaobo mottok i 2010 Nobels fredspris for sin kamp for Kina skulle følge sin grunnlovs artikkel 35: ”Borgere i Folkerepublikken Kina skal nyte godt av talefrihet, pressefrihet, forsamlings- og møtefrihet, prosesjons- og demonstrasjonsfrihet.”

Se også

• Ytringsfrihet
• Pressefrihet
• Informasjonsfrihet
• Sensur
• Muhammedkarikaturene i Jyllands-Posten