Taklamakan

Taklamakan

Taklamakan

Taklamakan (forenklet kinesisk: 塔克拉玛干沙漠, tradisjonell kinesisk: 塔克拉瑪干沙漠; uigurisk: تەكلىماكان قۇملۇقى, transkripsjoner fra uighursk: Täklimakan qumluqi, Təklimakan ⱪumluⱪi, Təклимакан қумлуқи) er den nest største sandørkenen i verden, etter Rub al Khali i Arabia. Den ligger i Tarimbekkenet i Sentral-Asia. Den regnes ofte som en vestlig utløper av Gobiørkenen.

Etymologi

Hva Taklamakan egentlig betyr er uklart. Navnet kommer muligens fra uigursk. En feilaktig, men likevel utbredt misforståelse er «Du går inn men du kommer aldri ut». Det finnes også andre tolkninger, som «Stedet du ikke vender tilbake fra» (tilskrevet arabisk) eller «Dødens ørken». Uansett så gjenspeiler navnet et av de mest livsfiendtlige områder på jorden.

Ifølge Qian Boquan, historiker tilknyttet Xinjiangs akademi for sosialvitenskapene i Ürümqi er versjonen er «Du går inn men du kommer aldri ut» noe som stammer fra en gruppe journalister som besøkte området tidlig i 1980-årene. Qian Boquan kom etter inngående studier av uighursk dialekt at Taklamakan egentlig betyr Poplenes land: Takli er avledet fra tyrkisk tohlak eller tohrak, som betyr «poppel». Stavelsen ma, som følger etter Takli, står for «stor», og kan er en justering av det gammelpersiske kand som kan bety «land», «by» eller «landsby». I historiske dokumenter datert fra 420 og frem til 589 var popler vanlig forekommende da i Tarimbekkenet.

Geografi

Taklamakan, 27. oktober 2001

Sandstorm i Taklamakan, 25. juni 2005

Ørkenen dekker hele Tarimbekkenet og dermed rundt to tredjedeler av den autonome uiguriske regionen Xinjiang i Folkerepublikken Kina. Den er den dominerende del av det 700.000 km² store ørkenområdet mellom fjellene Tian Shan, Pamir, Kunlun Shan og Bei-Shan. Taklamakan er på rundt 300.000 km², og er for en stor del dekt av opp til 100 meter høye sanddyner som beveger seg raskt under påvirkning av sterk vind. Silkeveien gikk gjennom området, og var her delt i to ruter, som gikk henholdsvis nord og sør for den utilgjengelige Taklamakanørkenen. De viktigste oasebyene er Kashgar, Yarkand og Khotan (Hetian) i sørvest, Kuqa og Turfan i nord, og Loulan og Dunhuang i øst.

I ørkenen finnes noen saltsjøer. Den mest kjente er Lop Nor (den vandrende sjøen), som nå stort sett alltid er tørr og danner en saltslette. Sjøen fikk sitt vann fra elva Tarim, som løper langs ørkenens nordlige kant før den nå ender opp i Taitemasjøen, som ligger i et sumpområde ca.150 km vest for Lop Nor.

Flere andre elver renner inn mot Takla Makan fra de høye fjellene rundt ørkenen. Fra Tien Shan i nord kommer elvene Muzat, Toshkan (Toxkan) og Aksu som alle munner ut i Tarimelva. Fra Pamir i vest kommer Kashgar (Kaxgar) og Yarkand (Yarkant), som også er blant Tarims kilder. Imidlertid forsvinner de ofte i ørkenen før de når frem til Tarimelva. Fra Kunlunfjellene i sør kommer Karakash (Karakax) og Yurungkash (Yurungkax), som løper sammen og danner elva Khotan (Hotan), som ved stor vannføring kan renne tvers over ørkenen og løpe sammen med Tarimelva. Fra Altun Shan-fjellene lenger øst kommer Charchan (Qarqan) som snur østover og renner langs kanten av ørkenen en stund, på samme måte som Tarimelva i nord, før den i likhet med Tarim løper ut i sumpene sørvest for Lop Nor.

Den svarte sandstormen, kara buran, er fryktet i Taklamakan. Stormen kan virvle opp tonnevis med sand og varer i dager eller til og med i uker. Navnet har stormen fått fordi den oftest helt formørker himmelen. Ettersom den har begravet mange karavaner og sikkert endog hele byer så er den forbundet med mange myter. For eksempel sagnet om en keiserlig kinesisk armé som begravdes under 250 meter høye sanddyner.

Klima

Med en årsnedbør under 30 mm er ørkenen ekstremt tørr. Det tørre klimaet oppstår av to grunner. Dels ligger ørkenen i regnskyggen av de omkringliggende fjellene, og dels ligger den i det indre av kontinentet. De innkommende luftmassene har på sin vei fra havet gitt fra seg sin fuktighet før de når Sentral-Asia. På grunn av ørkenens store avstand fra nærmeste hav (som bidrar til å jevne ut temperaturforskjeller) varierer temperaturen mellom –30 og +50 °C. Endog i løpet av en dag kan temperaturen variere sterkt.

Historie

Mange arkeologiske levninger har blitt meget godt bevart på grunn av det tørre klimaet. I Taklamakanørkenen finnes noen forsvunne byer som enten er blitt dekt av sand på grunn av ørkenspredning eller sandstormer, eller er blitt forlatt på grunn av at vanntilførselen har tørket ut. Et eksempel er Loulan som en gang var en handelsby ved Lop Nor. De arkeologiske funnene peker i retning av tokarisk, hellenistisk og buddhistisk innflytelse. Forskerne og oppdagelsesreisende Nikolaj Przjevalskij, Aurel Stein, Albert von Le Coq, Paul Pelliot og spesielt Sven Hedin beskriver reisenes farer og ørkenens forsvunne byer.

Sentral-Asia med silkeveien og Taklamakan

Foruten ruiner av byer er det også blitt funnet mumier (se Takla Makan-mumiene) i regionen, hvorav noen er opp mot 4000 år gamle. Av disse kan man utlese hvilke ulike folkeslag som tidligere har ferdes i ørkenen. Mange av dem ser ut til å ha stammet fra Europa og skulle kunne vært tokarer. Senere ble oasene befolket av tyrkiske folkeslag. Under Tangdynastiet ble østtyrkerne for første gang beseiret og Kina kunne dermed utvide sin innflytelse over den viktige Silkeveien. Mongoler og tibetanere har også hatt herredømme over området. Dagens befolkning består på landsbygda hovedsakelig av tyrkiske folkeslag som uigurer og kasaker mens bybefolkningen overveiende er Han-kinesere.

Utforskning

Det har vist seg at det tørre klimaet har bevart mange arkeologiske spor i området. Her er en del byer som er blitt begravd i sanden, eller som har måttet fraflyttes på grunn av ørkenens vekst. En rekke oppdagere og forskere har befattet seg med området, som Nikolai Mikhailovitsj Prsjevalski, Aurel Stein, Albert von Le Coq, Paul Pelliot og særlig Sven Hedin.

I Europa kom Takla Makan for første gang i rampelyset i 1888 (ifølge noen kilder 1889). Etter mordet på den britiske handelsmannen Andrew Dalgleish i Himalaya flyktet gjerningsmannen langs med ørkenen. En overlevende fra attentatet, Bowers, forfulgte morderen hvorpå han i en oase støtte på et gammelt manuskript som var skrevet på et indisk språk fra firehundretallet og som handlet om en by i ørkensanden. Det anses å være det første buddhistiske dokument som beviser innflytelse fra den indiske kulturen på den tiden.

I 1895 foretok den svenske oppdagelsesreisende Sven Hedin en reise for å krysse ørkenen. Han fant ruinene av Danda Oilik, en by som var sunket i sanden. Veggmalerier fra stedet viste indisk, gresk og persisk innflytelse. På grunn av vannmangel var det såvidt Hedin kom fra den reisen med livet i behold. To ledsagere og syv kameler omkom. Den dramatiske reisen har senere blitt en legende. Tibetkjenneren Bruno Baumann gjennomførte våren 2000 en reise gjennom ørkenen i Sven Hedins spor, men selv han overlevde bare så vidt.

I dag

På grunn av sitt klima har Taklamakanørkenen alltid vært utilgjengelig. Den gamle Silkeveiens karavanruter er imidlertid i dag asfalterte bilveier som man kan kjøre rundt hele ørkenen på. Ved disse rutene i utkanten av Tarimbekkenet ligger oasebyene Khotan, Kashgar og Aksu. Disse oasene forsynes med smeltevann fra de omkringliggende høye fjellene. I Turfan-oasen kan man dyrke vin, tross de ekstreme sommertemperaturene. Dette er mulig takket være et kunstig vanning-system med et i alt 5000 kilometer langt nett av underjordiske kanaler.

Omtrent midt inne i ørkenen har man oppdaget store olje- og gassforekomster. For å nå disse bygde den kinesiske regjeringen en asfaltert vei som krysset ørkenen i retning nord-sør fra Luntai til Minfeng. Veien sies å ha kostet rundt 100 millioner kroner pr.kilometer. Den er bygget med beskyttelse mot sanddynene på begge sider og har hyppig veiryddingsservice. Den anses å være den dyreste veien i verden.

Ørkenen er også kjent fordi Kina frem til 1996 gjennomførte 45 atombombeforsøk i nærheten (ved Lop Nor).

Litteratur

• Jarring, Gunnar (1997). The toponym Takla-makan, Turkic Languages, Vol. 1, p. 227-240
• Hopkirk, Peter (1980). Foreign Devils on the Silk Road: The Search for the Lost Cities and Treasures of Chinese Central Asia. Amherst: The University of Massachusetts Press. ISBN 0-87023-435-8.
• Hopkirk, Peter (1994). The Great Game: The Struggle for Empire in Central Asia. ISBN 1-56836-022-3.

Eksterne lenker

• Antonio Graceffo's tale of a solo crossing of part of the Taklamakan Desert by rickshaw
• Satellite Images from China: http://www.china-profile.com/maps/map_overview_2.htm Arkivert 20. november 2008 hos Wayback Machine.