Tabarøyene
| Tabarøyene | |||
|---|---|---|---|
| Geografi | |||
| Plassering | Stillehavet | ||
| Øygruppe / del av | Bismarckarkipelet | ||
| Areal | 230 kvadratkilometer | ||
| Administrasjon | |||
| Land | Papua Ny-Guinea | ||
| Posisjon | |||
 Tabarøyene 2°49′00″S 151°57′00″Ø | |||
Tabarøyene er en øygruppe i Papua Ny-Guinea, som ligger nordøst for New Ireland og tilhører New Ireland Province. Øygruppen består av de tre øyene Tabar, Tatau og Simberi, samt noen mindre øyer (som Mapua, der flyplassen er lokalisert).
Geografi
[rediger | rediger kilde]Tabarøyene er vulkanske øyer lokalisert rundt 24 km nordøst for New Ireland og er en del av New Ireland Province. Øygruppen består av Tabar i sør, Tatau i midten, og Simberi lengst nord, samt noen mindre øyer. Tabar måler omtrent 20 km i lengde og er rundt 9 km bred. Tatau er mindre og måler rundt 16 km på det lengste og 11 km på tvers. Simberi er den minste øyen av noen størrelse i øygruppen, og måler 8 km på det lengste og 7 km på det bredeste. Alle øyene er preget av fjell i innlandet, og de høyeste toppene er rundt 300 meter. Langs kysten brytes strandlinjen opp av lengre strekninger med mangrove og sump. Øyene er kun adskilt av trange streder, og småbåter frakter lett mennesker og varer mellom øyene.
Tabar kan nås fra provinshovedstaden Kavieng med småfly, eller man kan leie båt og mannskap i landsbyene Lossu, Konos og Dalom på New Irelands østkyst.
I de senere år er det funnet gull på Simberi, og produksjonsstart var satt til oktober 2007. Rettighetshaver og produsent Allied Gold startet forsøksboring etter gull i september 2007. Den landsdekkende dagsavisen The National rapporterte i 2007 at Allied Gold angivelig allokerte 66 millioner australske dollar til utviklingen av prosjektet. De er også involvert i leting etter gull på Tatau og Tabar.
Historie
[rediger | rediger kilde]Det finnes ikke mye publisert historisk materiale om Tabarøyene som er tilgjengelig. En nyere rekonstruksjon av førkoloniale kommunikasjons- og handelsveier i området, angir at øygruppen Tabar hadde handelsforbindelser med Lihirøyene i sør, samt med Lossu på New Ireland.
Første kontakt med europeere var i juni 1616 med en ekspedisjon ledet av de nederlandske kapteinene Jacob Le Maire og Willem Corneliszoon Schouten. Senere ble øyene også besøkt av Abel Tasman. I 1885 ble området innlemmet i Tysk Ny-Guinea. Etter første verdenskrig ble området australsk frem til Papua Ny-Guineas selvstendighet i 1975, bare avbrutt av japansk okkupasjon mellom 1942 og 1945.
Antropologen W. C. Groves gjorde på 1930-tallet en kartlegging av kolonialismens innvirkning på lokalt liv på Tabar, og som er publisert i to artikler i tidsskriftet Oceania. I artiklene gir han en bred innføring i lokale institusjoner og skikker, og beskriver blant annet de komplekse begravelsesseremoniene kalt malanggan, malangan eller malagan. Under slike seremonier slaktes og fordeles en stor mengde tamme griser, skriver Groves, og en del av disse hentes fra handelspartnere på Lihirøyene i sør.
Groves skriver i en av artiklene at den tydeligste kulturelle endringen i kolonitiden for Tabar, har vært introduksjonen av penger og materielle gjenstander. Men under denne overflaten, er det en annen innflytelse som stammer fra synkende folketall. Introduserte sykdommer samt arbeidmigrasjon forårsaket denne befolkningsendringen på begynnelsen av 1930-tallet, skriver Groves.
I nyere tid er det skrevet noe mer om Tabarøyene i faglitteraturen. En hittil upublisert doktorgradsavhandling skrevet av Deane Joanne Fergie beskriver kolonitidens innvirkning på Tabar, samt hvordan de utfører sine komplekse ritualer og malanggan seremonier.
I de senere år er det hevdet at historien til faren til Astrid Lindgrens barnebokfigur Pippi Langstrømpe, er basert på en virkelig person. Denne personen skal angivelig ha vært sjømannen Carl I. Pettersson. Ifølge en nyere tekst skal 'Kong Kalle', som han kalles, ha vært en sjømann som forliste og som reddet seg i land på Tabarøyene. Han skal ha giftet seg med datteren til en lokal lederskikkelse og deretter fått en lederposisjon på øyen. Ifølge Langer og Regius' bok "Kung Kalle av Kurrekurreduttøen" bodde denne sjømannen på Tabar fra 1904 til 1935. Det antas at Astrid Lindgren var kjent med denne historien som figurerte i svenske aviser, og at den gav inspirasjon til hennes beskrivelse av Pippi Langstrømpes far.
Befolkning
[rediger | rediger kilde]Befolkningen på Tabar øyene utgjorde omtrent 2500 mennesker ifølge en folketelling utført i 1985. De snakker et språk som kalles Mandara (eller Tabar), og som er et austronesisk språk. Innbyggerne bor i landsbyer eller mindre husklynger, hovedsakelig langs kysten. Som andre grupper i New Ireland Province har befolkningen det som kalles en matrilineær slektskapsorganisasjon. Det vil si at klantilhørighet arves gjennom kvinner. Jord arves også gjennom morens slektslinje. Innbyggerne er jordbrukere og fiskere, og de dyrker i hovedsak kassava, søtpotet, banan, kokosnøtter, taro, sago og jams. De dyrker også det som kalles malaysiske epler, mango, papaya, ananas, sukkerrør, vannmelon og gresskar.
Kultur
[rediger | rediger kilde]Kulturelt sett er det mange likheter mellom innbyggerne på Tabar øyene og resten av New Ireland Province. Sentralt i innbyggernes kultur står ideen om at øyene er opphavet til de komplekse malanggan seremoniene og malanggan skulpturene som benyttes i disse. I tillegg til Fergies upubliserte doktorgradsavhandling, finnes det nyere detaljerte beskrivelser av malanggan seremonier og skulpturer fra Tabar, som påpeker at det finnes en rekke ulike typer skulpturer i bruk i seremonier:
1. Marumarua (en trefigur), 2. Kobokobor (en horisontal treskulptur), 3. Eikuar (en vertikal type treskulptur som minner om indianske 'totempåler'), 4. Kovkov (utskårne hoder som ikke kan brukes som masker) og 5. Vanis (masker som kan brukes på hodet). Disse fem undertypene av skulpturer dekker rundt 40% av alle malanggan typene som finnes.
En sjette hovedtype kalles wawara eller vavara, som er en stor oval eller sirkel som er flettet. Det er som regel knyttet detaljerte historier til ulike skulpturer. En historie forteller for eksempel om den første vavara eller wawara på følgende måte:
- «En enke og hennes lille sønn fikk vite at det ble organisert en stor begravelsesseremoni i nærheten. Vel fremme ble de avvist fordi gutten ikke brakte med seg en malanggan. De ble begge veldig lei seg og måtte returnere hjem uten å delta på seremonien. Vel hjemme gikk moren ut i skogen for å gå på toalettet. Der så hun en edderkopp som spant et vakkert nett. Etter å ha betraktet edderkommen og dens nett en stund, gikk hun tilbake til sønnen. Hun fortalte ham at neste gang de ble invitert til en seremoni, skulle de først gå en liten tur i skogen. Tiden kom da en ny seremoni ble annonsert. De gikk til skogen der moren hadde sett edderkoppen, og der fant de en vakker wawara. De brakte den med til seremonien, og alle mennene ble overrasket av at den farløse gutten hadde med seg en så vakker malanggan. «Hvem har flettet denne vakre malanggan til deg, du som ikke har en far,» spurte de gutten. Etter dette ble denne malanggan familiens eiendom og det er de som har alle rettigheter knyttet til den» (Muntlig historie fortalt av Joel Pitchia til Øyvind Jensen på Tatau i 1997).
Det er vanlig at enkeltpersoner eller klaner har eierskap i spesifikke design for malanggan, og disse rettighetene kan kjøpes midlertidig eller permanent av andre som trenger slike skulpturer i sine malanggan seremonier. Tabar øyene regnes av mange i New Ireland Province for å være opprinnelsesstedet til malanggan.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Bell, F. L. S. (1950): Travels and Communication in Tanga. Oceania, Vol. 21.
- Fergie, D. J. (1985): Being and Becoming: Ritual and Reproduction in an Island Melanesian Society. Upublisert doktorgradsavhandling. The University of Adelaide.
- Foster, R. J. (1995): Social Reproduction and History in Melanesia: Mortuary Ritual, Gift Exchange, and Custom in the Tanga Islands. Cambridge: Cambridge University Press.
- Groves, W. C. (1934–1935): Tabar-To-Day: A Study of a Melanesian Community in Contact with Alien Non-Primitive Cultural Forces. Oceania, Vol. 5, No. 2 and 3.
- Groves, W. C. (1935–1936): Tabar-To-Day: Part II. Present Day Conditions in Tatau Village. Oceania, Vol. 6.
- Gunn, Michael (1997): Ritual Arts of Oceania. New Ireland in the Collections of the Barbier-Mueller Museum. Milan: Skira editore.
- Küchler, Susanne (2002), Malanggan: Art, Memory and Sacrifice. Oxford, New York: Berg
- Langer, Joakim og Hélena Regius (2002): Kung Kalle av Kurrekurreduttön: en resa i Efraim Långstrumps fotspår. Stockholm: Forum.