Suwałki-avtalen

Suwałki-avtalen. Den polske delegasjon til venstre, den litauiske til høyre.

En rekke forskjellige demarkasjoner mellom Polen og Litauen tegnet i perioden 1919-1939. Den kortere oransje linjen er den tegnet i Suwałki-avtalen.

Suwałki-avtalen av 7. oktober 1920 mellom Polen og Litauen (polsk: Umowa suwalska, litauisk: Suvalkų sutartis), også betegnet som traktat, eller som våpenhvileavtale, var en avtale innenfor rammene av grensekonfliktene mellom de to landene etter at de var blitt selvstendige som følge av første verdenskrig og oktoberrevolusjonen.

De motstridende interesser

Fra polsk side bestrebet man seg på å gjenskape sitt statsområde innenfor grensene av den gamle adelsrepublikken Polen-Litauen, som favnet blant annet Litauen, Belarus og store deler av Ukraina. Fra sovjetrussisk tenkte man seg grenser som omfattet Belarus, Ukraina og alle de baltiske østersjørepublikkene. Mellom disse uforenlige interessene ville Litauen hevde sine interesser. De litauiske interesser var rett nok samstemt med polakkene i kampen mot bolsjevikene, men de var bitre motstandere om Litauens fremtid. Litauerne ville forsvare sin uavhengighet og ha grenser som omfattet også Vilnius (Wilno, Vilna).

Den militære situasjon

Da Den røde armés styrker sommeren 1920 rykket frem mot Warszawa og det så ut til at polakkene stod kort foran et sviende nederlag, ble det den 12. juli 1920 i Moskva undertegnet en litauisk-russisk fredsavtale. De var partene enige om at deres grenser skulle løpe langs en definert linje om lag 100 kilometer øst for den litauiske hovedstad Vilnius. Men så seiret polakkene i slaget ved Warszawa i august. Ettersom Litauen også hadde opplevd en rekke tilbakeslag, hadde nå Polen det militære overtak.

Forhandlinger

På forslag av den polske utenriksminister Eustachy Sapieha og ved Folkeforbundets formidling ble det innledet våpenstillstandsforhandlinger mellom Polen og Litauen. De fant sted 15. og 18. september 1920 i Kalvarija som en begynnelse og fortsatte fra 29. september til 7. oktober i det da allerede polskokkuperte Suwałki. Den litauiske delegasjon bestod av general Maksimas Katche, major Aleksandras Šumskis, Bronius Balutis, Voldemaras Čarneckis og Mykolas Biržiška. Polen ble representert ved oberst Mieczysław Mackiewicz og Juliusz Łukasiewicz. Mens den litauiske delegasjon stod i kontakt med sin regjering i Kaunas, fikk den polske forhandlingsleder instruksjoner fra sin statssjef marskalk Józef Piłsudski, som oppholdte seg i en jernbanevogn på Białystoks jernbanestasjon.

Utfallet

I nærvær av observatører fra Folkeforbundet undertegnet man den 7. oktober 1920 en avtale i Suwałki, som ifølge sin artikkel V skulle tre i kraft 10. oktober midt på dagen kl. 12.00 og være gyldig til en endelig regulering av alle områdekonflikter var utarbeidet. Avtalens fem punkter gikk ut på:

• Artikkel I: Beskrivelse av demarkasjonslinjen - denne var fra vestre punkt i pakt med den såkalte Curzonlinjen, som handlet om regionens deling, slik at byene Sejny, Suwałki og Augustów forble på polsk hånd. Fra der Curzonlinjen nådde elven Njemen, skulle demarkasjonslinjen løpe langs elvene Njemen og Merkys, slik at byen Varėna (polsk: Orany) forble på litauisk side, men dens jernbanestasjon ble på polsk side. Fra Varėna skulle linje følge Barteliai–Kinčai–Naujadvaris–Eišiškės–Bastuny (Bastūnai, Бастынь). Jernbanestasjonen i Bastuny skulle forbli på polsk side. Demarkasjonslinjen øst for Bastuny skulle bestemmes av en separat overenskomst.
• Artikkel II: Innstilling av fiendlighetene, med våpenstillstand langs demarkasjonslinjen.
• Artikkel III: Jernbanestasjonen i Orany (på kartet: Varena). Fri transitt for litauiske sivile tog, men innskrenket militærtrafikk underlagt betingelser.
• Artikkel IV: Utveksling av krigsfanger.
• Artikkel V: Dato for ikrafttredelse, varighet, markeringer på tysk Generalstabskarte 1:100000, utferdigelser på litauisk og polsk.

Byen Vilnius var ikke nevnt i avtalen.

Avtalebrudd

Allerede innen avtalen skulle tre i kraft ble den brutt fra polsk side. Den 9. oktober overfalt polske styrker Vilnius, kommandert av den polske general Lucjan Żeligowski. Vilnius var da avtalen ble inngått klart på litauiske hender, og med en litauisk garnison - det var ikke slik at status var uavklart. Den polske generalen aksepterte verken den litauisk-polske fredsavtale av 12. juli 1920, eller Suwalki-avtalens demarkasjonslinje som definerte eller impliserte Vilnius som litauisk område, og ville ved den militære overraskelsesmanøver skape fullendede kjensgjerninger. Selv om det polske statsoverhode marskalk Piłsudski først ikke ville betegne Żeligowskis kupp som autorisert, overtok han senere ansvaret for aksjonen. Folkeforbudet fordømte den 19. oktober 1920 bruddet på Suwałki-avtalen; den litauiske regjering brøt forbindelsene med Polen. Żeligowskis offensiv kunne stanses i november, men Vilnius forble på polsk hånd heltfrem til den sovjetiske invasjon av Polen i september 1939.

Litteratur

• League of Nations: Treaty series. Vol. 8. 1922, s. 181–185.
• Encyclopedia Lituanica. Vol. 5. Boston Mass., 1976.
• Arūnas Bubnys: Der litauisch-polnische Konflikt 1919–1923 aus völkerrechtlicher Sicht. I: Polen nach dem Kommunismus. Erwin Oberländer (utg.) Stuttgart 1993, ISBN 3-515-06213-0, s. 106–114.
• Piotr Łossowski: Konflikt polsko-litewski 1918–1920. Warszawa 1996, ISBN 83-05-12769-9.
• Vytautas Lesčius: Lietuvos kariuomenė nepriklausomybės kovose 1918–1920. Vilnius 2004. Mit dt. Zsfassung u.d.T.: Die litauischen Streitkräfte in den Kämpfen um die Unabhängigkeit 1918–1920, ISBN 9955-423-23-4.

Eksterne lenker

• Avtaletekst. United Nations Treaty Collection: «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 23. juli 2011. Besøkt 13. mars 2021. 

Autoritetsdata