Hopp til innhold

Sulina (Romania)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sulina
Fyrlykten fullført i 1870 av Den europeiske Donaukommisjonen

Våpen

LandRomanias flagg Romania
FylkeTulcea
HovedstadSulina
Postnummer825400
Areal14,16 km²
Befolkning3 118[1] (2021)
Bef.tetthet220,2 innb./km²
Høyde o.h.4 meter
Nettsideprimaria-sulina.ro
Posisjonskart
Sulina ligger i Romania
Sulina (Romania)
Sulina
Sulina (Romania)
Kart
Sulina
45°09′34″N 29°39′10″Ø

Sulina er en by i Tulcea fylke, øst i Romania. Byen er den eneste i den rumenske delen av Donaudeltaet og ligger ved Sulinaarmens munning i Svartehavet. Sulina hadde i 2009 4400 innbyggere.[2]

Byen var allerede på bysantinsk og senere genovesisk og tyrkisk tid en viktig elve- og sjøhavn.

Sulina ble valgt til administrasjonssted for Den europeiske Donaukommisjonen som ble stiftet i 1856. For kommisjonen ble det like ved strandpromenaden oppført en monumental bygning som i dag går under navnet the Palace. Sulina var innfallsporten til det internasjonale farvannet som da var under etablering i Donau, i første omgang opp til Isaccea. Kommisjonen flyttet fra Sulina til Orsova i 1921.

Se artikkel om Den europeiske Donaukommisjonen.

I begynnelsen av det tjuende århundret mistet byen sin posisjon som den viktigste havnebyen i elven. I dag har de store skipene som regel større havner lengre opp i elven som sitt endelige mål. Sulinaarmen er imidlertid fortsatt den korteste veien til Svartehavet fra skipsverftene i for eksempel Braila, og den er derfor den mest trafikkerte av elvearmene i Donaudeltaet.

Sulina er uten forbindelse med det rumenske veinettet og kan kun nås med båt. Det er daglige avganger fra Tulcea med hurtigbåt og mer langsomtgående rutebåt, i tillegg til en rekke muligheter for individuell transport.

Det ble tidlig bestemt at utgangspunktet for målingen av Donau skulle ligge i Sulina. I motsetning til en rekke andre elver måles Donau fra munningen og til kilden. Det offisielle nullpunktet i elven ligger noen meter utenfor parallellinjen til den gamle fyrlykten, men innenfor den nyere fyrlykten på elvens venstre bredd. Avstanden fra nullpunktet til kilden i Donaueschingen er 2 845 kilometer.

Idag er Donaus munning som følge av elvens stadige transport av nye sedimenter, flere kilometer ut i Svartehavet. En skipsled er gravd ut i sandbankene og grunnstøtinger kan lett skje dersom skipet forlater leden.

Sulina har innenfor sine grenser en flere kilometer lang sandstrand ved Svartehavet. Lagunen nord for byen er i sesongen oppholdssted for store flokker av pelikaner, storskarv og annen sjøfugl.

Demografi

[rediger | rediger kilde]

I 2002 ble det i Sulina registrert 3955 rumenere, 504 lippovanere, 62 grekere, 59 ukrainere, 7 tyrkere, 6 italienere, 2 armenere, 2 ungarere, 1 roma, 1 bulgarere, 1 polakk og 1 av ukjent etnisitet.[3]

En rekke tilbud på overnatting, transport ut i deltaet, restauranter, bank og tilsvarende fasiliteter, tyder på en langsom oppgang i turistnæringen.

Donaukommisjonens tidligere hovedsete the Palace og kommisjonens fyrlykten fra 1870[4] er blant flere kulturelle minnesmerker fra byens blomstringstid på andre halvdel av 1800-tallet. Fyrlykten på Donaus venstre bredd, lengre ut mot munningen, er eldre enn fyrlykten oppført av kommisjonen. Den historiske kirkegården og kirken er også viktige severdigheter. Gatene er anlagt parallelt med elven og tilsvarende nummerert.

Sulina er arena for handlingen i romanen Europolis skrevet av Jean Bart (pseudonymet til Eugeniu P. Botez).[5]

Kjente personer fra Sulina

[rediger | rediger kilde]

George Georgescu (1887 – 1964): cellist, dirigent og komponist. Museet til minne om Georgescu er lagt til fyrlykten fra 1870.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ folketelling i Romania 2021, Romanias statistikkbyrå, Wikidata Q106566382, https://www.recensamantromania.ro/rezultate-rpl-2021/rezultate-definitive/ 
  2. ^ «Institutul National de Statistica, Romania; Populatia Stabila la 1.01.2009 (excelfil)». Arkivert fra originalen 10. september 2012. Besøkt 17. mai 2010. 
  3. ^ Folketelling 2002
  4. ^ Kobbertavle ved inngangen til fyrtårnet
  5. ^ Claudio Magris: Donau – En følsom reise fra den store elvens kilder til Svartehavet (s. 446) ISBN 82-02-12875-7

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]