Storgravmyrt

Storgravmyrt
	Nomenklatur
	Vinca major; L.
	Populærnavn
	storgravmyrt; (stor gravmyrt)
	Klassifikasjon
Rike	planter
Divisjon	karplanter
Klasse	blomsterplanter
Orden	søteordenen
Familie	gravmyrtfamilien
Underfamilie	Rauvolfioideae
Slekt	gravmyrtslekta
	Miljøvern
	Fremmedartslista:
	NK — Ingen kjent risiko 2023
	Økologi
Habitat:	skogkanter, kratt, skråninger
Utbredelse:	Europa, Anatolia

Storgravmyrt (Vinca major) er en eviggrønn halvbusk i gravmyrtfamilien.

Den har vegetative, bueformede eller krypende stengler som slår rot ytterst. Blomstene sitter enkeltvis i bladhjørnene på opprette stengler som blir opptil 30 cm høye. Bladene sitter motsatt og er blanke, mørkegrønne, ovale, 2,5–9 cm lange og 2–6 cm brede. Bladranden er hårete, noe som skiller storgravmyrt fra slektningen gravmyrt (V. minor).

Begerbladene har kanthår og er 7–18 mm lange. Blomstene er 30–50 mm i diameter og purpurblå. Kronbladene er vokst sammen til et 12–15 mm langt rør. Kronflikene er asymmetriske, så blomsten minner litt om en propell. Blomstringstida er mars–mai. Den befruktede blomsten utvikler seg til to belgkapsler, men frukten dannes sjelden i nordvestlige Europa.

Storgravmyrt vokser i skogkanter, kratt og skråninger. Den er ganske variabel og deles i tre underarter med følgende utbredelse:

subsp. major – hører hjemme i det sentrale middelhavsområdet, vanlig forvillet mange steder
subsp. balcanica – vestlige Balkan
subsp. hirsuta – Anatolia, av og til regnet som egen art, Vinca pubescens

Subsp. major er en vanlig hageplante som brukes til bunndekker. Den er svært nøysom og danner et tett, eviggrønt teppe der ugras ikke trives. Det finnes kultivarer med spraglete blad og forskjellige blomsterfarger. Storgravmyrt er naturalisert mange steder i Europa, Australia, New Zealand og Nord-Amerika. Den opptrer ofte som en skadelig invaderende art, og de tette teppene fortrenger alle andre lavvokste planter. Storgravmyrt er ikke så hardfør som gravmyrt, og den finnes ikke naturalisert i Norge.

Referanser

^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 2. oktober 2023. Besøkt 2. oktober 2023.
^ Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (11. august 2023). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for storgravmyrt Vinca major som NK (ikke vurdert i 2018) for Fastlands-Norge med havområder». Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 2. oktober 2023.

Litteratur

C. Grey-Wilson og M. Blamey (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding. Teknologisk Forlag. s. 310–311. ISBN 82-512-0355-4.
J. Cullen, S.G. Knees og H.S. Cubey, red. (2011). The European Garden Flora Flowering Plants: A Manual for the Identification of Plants Cultivated in Europe, Both Out-of-Doors and Under Glass (2 utg.). Cambridge University Press. s. 476–478. ISBN 978-0-521-76160-4.
K. Marhold (2011). «Vinca major». Apocynaceae. – In: Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 13. november 2017.
«Vinca major». Flora iberica (PDF) (på spansk). XI. Madrid: RJB/CSIC. s. 106–107.