Kull
- For kunstig fremstilt kull av tre, se: Trekull
Kull, kol eller køl er karbonholdige organiske bergarter, stort sett dannet av planterester.
Planterestene vil med tiden bli tildekket av andre sedimenter, noe som hindrer forråtnelse og nedbrytning. På sikt vil både trykk og temperatur stige og omdannelsesprosessen settes i gang. I denne prosessen øker karboninnholdet fordi vann og gasser presses ut.
Kull er et energirikt brennstoff som har høy varmeutvikling og brenner lenge. Brenning av kull brukes i mange land for å produsere elektrisk kraft i kullkraftverk, men anvendes også som varmekilde i visse typer industri, for eksempel smelteverk. Tradisjonelt har det også vært vanlig å varme privatboliger ved å brenne kull i ovner i boligen, men dette har i senere år gått av moten mange steder ettersom oppvarming med strøm har blitt billigere og er mer lettvint.
Kull er en fossil energikilde og regnes i dag som et klimaproblem. Brenning av kull fører til store utslipp av karbondioksid i atmosfæren og frigjøring av andre giftige stoffer, blant annet svovel. Dessuten medfører forbrenningen store mengder sot som skaper luftforurensning i form av smog. Hvis ikke pipene er utstyrt med effektive partikkelfiltre, har det også lett for å legge seg lag med svart sot i omgivelsene.
Kull i verden
[rediger | rediger kilde]Verdens årlige kullforbruk er om lag 6,8 milliarder tonn (2010). Kull er verdens viktigste energibærer for kraftproduksjon, 41 prosent av all elektrisk kraft i verden produseres i kullkraftverk. Kull er også den fossile energibærer som øker mest, hovedsakelig grunnet den økonomiske veksten i Asia. For øvrig er kull en viktig innsatsfaktor i produksjon av jern og stål, der kullet benyttes som reduksjonsmiddel i masovner, enten direkte eller foredlet til koks. Om lag ti prosent av verdens kullproduksjon benyttes i jern- og stålindustrien. Kull benyttes også til en rekke formål i kjemisk og farmasøytisk industri.
Kull er det mest karbonintensive av de fossile energibærerne, og bruk av kull er også en av de største kildene til menneskeskapte klimagassutslipp. Utslippene avhenger mye av kullkvaliteten, men grovt regnet vil forbrenning av ett tonn kull gi 2,5 – 3,5 tonn CO2.
Av de fossile energiressursene er det av kull det er påvist størst reserver. Med dagens prisnivå er de kommersielt utvinnbare reservene anslått til 900 milliarder tonn, som med dagens forbruk vil vare i omtrent 150 år.
Kullprisene har hatt en betydelig vekst de siste årene. Ved tusenårsskiftet lå prisene i området 30-50 US dollar pr tonn, men økte til over 200 dollar i 2008. Under finanskrisen i 2008-2009 falt kullprisene til 50-60 dollar, for deretter å stige igjen. Vinteren 2011 ligger kullprisen i området 115 – 125 dollar. Det er betydelig usikkerhet om kullprisenes utvikling på sikt. For Europa spås et forsyningsunderskudd de nærmeste årene, da importen (ca. 150 mill. tonn pr år) vil måtte konkurrere med etterspørsel fra stillehavsmarkedet.
Med stigende priser vil tilgjengelige reserver måtte beregnes på nytt. Anslagene er omstridte og varierer betydelig, men fra flere hold hevdes det at kullproduksjonen vil nå sitt klimaks i løpet av få tiår [1]. De største drivverdige forekomstene av kull finnes i USA, samt i tidligere Sovjetunionen. Andre land med store kullreserver er Kina, Australia, India, Tyskland og Sør-Afrika. I Nordsjøen er det påvist kullforekomster på anslagsvis 3000 milliarder tonn. Disse er foreløpig ikke økonomisk utvinnbare.
Kull skiller seg fra olje og gass ved at en relativt liten del av verdensproduksjonen handles over landegrensene. Om lag 85% av kullet som utvinnes blir brukt i produksjonslandet. Australia er i dag største kulleksportør, mens Japan er en betydelig importør av kull.
Typer kull
[rediger | rediger kilde]Kull forekommer naturlig i ulike former og kvaliteter, med ulike bruksområder. Kvaliteten er avhengig av kullets alder, det opprinnelige plantematerialets sammensetning og geologiske forhold under dannelsen. Det er vanlig å dele kull inn i tre hovedtyper, basert på innkullingsgrad.
- Brunkull eller lignitt: Lav innkullingsgrad (65-80 % karbon). Energitetthet 10-20 MJ/kg.
- Bituminøst og sub-bituminøst steinkull: Middels innkullingsgrad (80-90 % Karbon). Energitetthet 20 – 32 MJ/kg
- Antrasitt: Høyest innkullingsgrad (90-98 % Karbon) Energitetthet 26-33 MJ/kg.
Kull prises etter fysisk-kjemisk sammensetning, og anvendelsesområdet fastsettes ved særskilte analyser. Et standard energikull har askeinnhold (andel ubrennbart materiale) på 7-15 prosent, svovelinnhold på 0,6–1,3 prosent og en energitetthet på 25 MJ/kg. Andre kvalitetsfaktorer er innhold av fosfor, kalsiumoksid, flyktige bestanddeler og vann, samt askens smeltepunkt. Kull egnet for jern/stålproduksjon og andre kjemiske formål prises vesentlig høyere enn energikull.
Kull i Norge
[rediger | rediger kilde]
I Norge er det svært begrensede mengder kull. Kommersielt utvinnbare reserver finnes kun på Svalbard og blir utvunnet av Store Norske Spitsbergen Kulkompani.
På andre halvdel av 1800-tallet ble det gjort kullfunn på Ramsa (senere benevnt Ramsafeltet) på Andøya i Nordland. Dette utløste stor leteaktivitet med prøveboringer og prøveutvinning. Aktivitetene i dette området kan listes opp kronologisk:
- 1867 – funn av kull i fast fjell på Ramså.
- 1868 – bergmester Tellef Dahll befarer området.
- 1869 – første prøveboring.
- 1871 og 1872 – prøveboringer.
- 1874 – regjeringsvedtak om privatisering.
- 1891 – interessentskap stiftet.
- 1895 og 1896 – selskapet Andøen Intressentskap med konsul Rolf Andvord fra Christiania i spissen, startet sine prøveboringer.
- 1897 og 1898 – geologiske undersøkelser ved W.C. Brøgger og J.H.L. Vogt.
- 1901 – utvinning av rundt 100 tonn kull, trolig fra ”Kullgrøfta”.
- 1917 – Sulitjelma AB får opsjon på utvinning av kull.
- 1918 – Sulitjelma AB tar ut rundt 200 tonn kull, trolig også fra gruvesjakta.
- 1942 – den tyske okkupasjonsmakten fatter interesse for utvinning av kull og olje, og engasjerer folk fra Ballangen til undersøkelser og prøvedrift.
- 1944 – tyskerne anskaffer utstyr for utvinning av olje fra oljeskiferen, utstyret kommer aldri lenger enn til Risøyhamn.
- 1952 – første funn av fossil fiskeøgle.
- 1954 – først på 1950-tallet, trolig i 1954, starter utskiping av oljeskifer til Durox-fabrikken på Ankenes for bruk i produksjonen av bygningsstein.
- 1971 – andre funn av fossil fiskeøgle.
- 1972 – selskapet Norminol vurderte prøveboringer. Boring ble gjennomført i grenseområdet mellom Breivik og Skarstein.
Senere har interessen for forekomstene av kull og oljeskifer i dette området mer eller mindre opphørt.
Se også
[rediger | rediger kilde]