Staværn Bilfabrik

Staværn Bilfabrik A/S, opprinnelig Staværn Elektroautomobilfabrik, var en norsk bilprodusent etablert i 1917 som var Norges første serieprodusent av lastebiler. Produksjonen pågikk fra 1918, og opphørte i 1923. Fabrikken gikk konkurs i desember 1924.

Historikk

Planer om elektriske lastebiler

Fabrikken ble startet for å produsere elektriske lastebiler. Med generell mangel på bensin og olje, var batteridrift et forlokkende alternativ. Selskapet ble dannet med en stor aksjeinnbydelse, og i jobbetiden var det god tilgang til risikovillig kapital. Selskapet lå i daværende Fredriksvern kommune, men navnet ble altså det opprinnelige navnet på stedet, Staværn Elektroautomobilfabrik. Dette ble snart forkortet til Staværn Bilfabrik.

Bygging av fabrikkanlegget

Selskapet gikk straks i gang med å reise fire murbygninger: en treetasjes fabrikkbygning, en disponentbolig og to arbeiderboliger med fire boenheter hver.

Prototyp og testing

Samtidig ble det utarbeidet tegninger for en prototyp på en lastebil. Fabrikken og prototypen sto klar i 1918. Prototypen var en enkel, åpen lastebil med 10 kW elektromotor produsert av Sola Elektromotorfabrik i Tjølling, og en betydelig batteribank. Forventet rekkevidde var 60–70 km, men da de første testene viste seg ganske skuffende med hensyn til rekkevidde, sammen med det faktum at det ikke var noen ladestasjoner å koble seg opp til utover den på fabrikken, ble det sannsynligvis med den ene prototypen. Det var planlagt en serie på 10 biler, men det er få indikasjoner på at disse ble bygget.

Over til bensindrevne lastebiler

Etter de nedslående forsøkene med elektriske kjøretøy, gikk bedriften over til å bygge bensindrevne lastebiler, som hadde vesentlig større nytteverdi. Etter at første verdenskrig var over ble også rasjoneringsbestemmelsene opphevet, og bensin var en av varene som dermed ble lettere tilgjengelig. Staværn Bilfabriks bensindrevne lastebiler var blitt betydelig forsterket og modernisert i forhold til fabrikkens elektriske prototyp.

Den bensindrevne lastebilen hadde en firesylindret amerikansk Continental-motor på 40 hk. Motor, radiator, fjæring og hjul ble importert fra USA, og dette drev produksjonsutgiftene opp. Arbeiderne på fabrikken i Stavern bygget rammen, bakaksel og foraksel samt styreanordningen, og monterte de ulike komponentene på rammen. Også hytte og lasteplan ble bygget i Norge. Lastebilen ble produsert i tre forskjellige versjoner, som hadde henholdsvis 1,5 tonns, 2 tonns og 2,5 tonns lastekapasitet. Kun den minste av de tre modellene hadde luftgummihjul; de to største hadde kompakthjul, noe som førte til at de to største lastebilene hadde betydelig dårligere kjørekomfort enn den minste. Forøvrig ser det ut til at bilene var laget av gode komponenter og ikke hadde noen åpenbare svakheter. Spesielt bakakslingen med snekkedrev var svært avansert for en lastebil i 1920 – kjedetrekk var mer vanlig på biler den gangen.

Fabrikken skal totalt ha bygget 40 lastebiler, og produksjonen skal ha foregått fra 1918 til 1923. Det kan se ut til at kun 10 ble solgt på ordinært vis. Disse bilene ble kjøpt av ulike offentlige etater, eksempelvis av ulike lokale veimyndigheter og av Norges Statsbaner. Men 20 biler ble vanskelig å selge på det private marked. Halvferdige biler ble solgt til rabatterte priser, og minst ett chassis ble påbygget busskarosseri av Ludvig Isachsen i Larvik.

Produksjonen stanset opp i 1923, og de usolgte bilene hopet seg opp. Produsenten meldte oppbud i 1924 med over 800.000 i udekket gjeld, noe som var en betydelig sum. Banken som hadde gitt fabrikken lån i flere omganger måtte ta imot krass kritikk for at virksomheten hadde fått låne slike summer uten at inntektene forsvarte utgiftene.

Halvferdige chassis ble solgt og i noen tilfeller vraket for deler. Men mange biler gjorde godt arbeid utover i 1930-åra. Én bil endte opp på en gård ved Sandefjord, og ble oppdaget der av entusiaster på 1980-tallet. Denne eneste gjenværende SBF-lastebilen ble kjøpt av Norsk Kjøretøyhistorisk Museum i 1984. Museet sørget for å få bilen tilbakeført til original stand, og innlemmet den deretter i sine utstillinger.