Willibrord av Utrecht

Den hellige Willibrord Erkebiskop
Født		658 Northumbria
Død		7. nov. 739 Echternach
Beskjeftigelse		Misjonær, katolsk biskop (Utrecht, 695–)
Embete		Bishop of Utrecht (695–739)
Far		Willigis
Nasjonalitet		Northumbria
Gravlagt		St. Willibrord Basilika
Saligkåret		-
Helligkåret		Kort tid etter sin død
Anerkjent av		Den katolske kirke
Festdag		7. november
Se også		Ekstern biografi
Vernehelgen		Frisernes apostel, skytshelgen for Luxembourg, Utrecht bispedømme, Haarlem bispedømme, og Luxembourg bispedømme og mot pest, epilepsi, hudsykdommer, rykninger og St. Veitsdans
I kunsten		Som biskop, ofte med kirkemodell eller et barn
Willibrord av Utrecht på Commons

Willibrord (født 658, død 7. november 739) var en katolsk benediktinermunk fra Northumbria i England. Han er kjent som Frisernes apostel ettersom han virket som misjonær i dagens Nederland.

Tidlig liv

Willibrords far Wilgils bestemte seg for å bli eremitt da gutten var svært ung, og han ble derfor overlatt til munker i Ripon før han var syv år gammel. Abbeden i Ripon var Wilfrid av York, som også var biskop av Northumbria. Han fikk innført Benedikts regel i klosteret. Wilfrid var innblandet i en rekke disputter, men med Willibrord fikk han raskt et godt vennskap, og gutten ble omtalt som hans sønn (filius). Bonifatius forteller at Willibrord avla ordensløfter allerede som femtenåring.

I 678 ble Northumbria delt i fire bispedømmer, og Wilfrid ble forvist. Willibrord dro også i eksil, mer eller mindre frivillig. Han reiste til et kloster kjent som Rathmelsigi, som muligens er identisk med ruinen Mellifont ved Drogheda i Irland. Han studerte der teologi i tolv år, sammen med Egbert av Northumbria og Wigbert av Fritzlar.

Misjon

Egbert var oppsatt på å misjonere i Nord-Tyskland, men ble i en visjon advart mot dette. Wigbert reiste, men kom i 689 tilbake etter to fruktesløse år. Willibrord var da 31 år gammel, og hadde blitt presteviet av Egbert i 688. Han ønsket å ta på seg det farlige oppdraget.

I 690 vendte han hjem til England og fikk tillatelse til å reise til kontinentet. Samme år dro han videre med elleve engelske munker, blant dem Swithbert av Northumbria, Ewald den lyse og Ewald den mørke. De steg iland ved Rhinens utløp, og dro så til Utrecht. Der fikk de audiens ved hoffet til Pipin II av Herstal, Karl Martells far. Han støttet dem, og oppfordret dem til å preke i nedre Friesland, mellom Meuse og havet.

Etter at misjonen var etablert reiste Willibrord til Roma for å få støtte fra pave Sergius I. Han ble bispeviet av pave Sergius, og fikk med seg relikvier, som var nødvendige for å kunne opprette permanente altere i kirker som ble bygget.

Mens Willibrord var i Roma hadde Swithbert blitt bispeviet. I 693 hadde Wilfrid nemlig ordinert ham som misjonsbiskop under et opphold i England. Det kan se ut til at Pipin ikke satte pris på dette, for Swithbert flyttet raskt lenger opp langs Rhinen, mens Willibrord fortsatte i Friesland. I 695 dro han igjen til Roma, med et brev fra Pipin som anbefalte at han ble bispeviet. 21. november 695 ble han konsekrert som erkebiskop for friserne, og Sergius overrakk palliet til ham. Fordi den nærmeste minnedagen var den 23. november, for pave Klemens I, fikk han navnet Klemens i tillegg til sitt dåpsnavn.

Etter bare to uker i Roma reiste han tilbake, med mandat til å organisere kirken i Friesland. Han brukte Canterbury erkebispedømme som modell, og opprettet suffraganseter i utkanten. Av Pipin fikk han festningen Wiltaberg, senere Utrecht, som sete.

Resultatene av misjonen var gode i områder som ble styrt av frankerne. Men ellers var det vanskeligere, og han var hele tiden avhengig av beskyttelse fra verdslige herskere. Han reiste mye rundt og prekte, bygde kirker og innsatte prester og munker. Han konsekrerte også flere biskoper til nye seter.

I 698 fikk han jord av Irmina av Öhren, som var gift med Hugobert av Pfalz. Hun var også Pipins svigermor, og ble senere abbedisse. Willibrord grunnla klosteret Echternach i dagens Luxembourg, og ledet det selv som abbed en periode.

Han reiste også til Danmark, hvor han var den første misjonær. Han kjøpte fri tretti slavegutter der, og etter å ha kristnet dem tok han dem med seg, men dette førte ikke til noe ytterligere arbeid i Danmark. Under hjemfarten fra Danmark førte dårlig vær til at han måtte gå iland på Helgoland. Danskene og friserne regnet dette som et hellig sted, og det var tabu å drepe noe levende vesene, spise noe som vokste der eller hente opp vann fra en brønn uten at det skjedde i fullstendig stillhet. Willibrord ville demonstrere at dette var overtro, og drepte noen kyr, døpte tre personer ved en kilde og snakket svært høyt mens han gjorde dette. Ingenting skjedde, og de som så på var usikre på hvorfor guden ikke inngrep. Men den frisiske herskeren Radbod tok affære, og ofret en av Willibrords ledsagere for å blidgjøre guden.

På Walcheren gikk ting roligere for seg, og Willibrord konverterte mange. Han ødela også et gudebilde, og da den hedenske presten forsøkte å drepe ham klarte han å komme seg unna, tilbake til Utrecht. Det at han skapp unna gudenes vrede ble lagt merke til, og mange følte at dette gjorde hans budskap mer troverdig.

I 714 døde Pipin II, og året etter drev Radbod Willibrord ut av Utrecht. Mange kirker ble ødelagt, og prester ble drept. Alt var ikke galt dette året; Karl Martell fikk sønnen Pipin den yngre, som ble døpt av Willibrord. Den yngre Pipin ble senere frankernes konge, og var far til Karl den store. Willibrord virket de neste årene i Franken og Thüringen. Radbod ble drept i 719, og Willibrord kunne vende tilbake. Den østlige delen av landet lå nå åpent for ham.

Bonifatius var en sterk støttespiller for Willibrord, men etter tre år sammen dro han til Tyskland. De to skapte en spesiell institusjon, korbiskoper (chorepiscopii), omvandrende biskoper som dro fra sted til sted for å hjelpe misjonærer.

Sine siste år tilbrakte Willibrord i Echternach. Han døde der 7. november 739, hele 81 år gammel. Han ble straks etter sin død æret som helgen.

Etter Willibrords død

I 1031 ble hans ben skrinlagt og flyttet til en hvit marmorsarkofag under høyalteret i basilikaen i Echternach. Under den franske revolusjon ble de fjernet, men i 1906 kom de tilbake.

Minnedagen er dødsdagen 7. november, og det er en translasjonsfest 10. november. Kulten har alltid vært sterkest i Nederland og Luxembourg; i fødelandet England har han ikke vært så kjent, men Beda den ærverdige skrev om ham, og er den viktigste kilde til kunnskap om Willibrord. Alkuin av Tours skrev to biografier om ham. Begge handler mest om mirakler og lite om de rent historiske sider ved helgenens arbeid. Ingen av de mange brev Willibrord skrev er bevart.

I Echternach feires det årlig, på tirsdag etter pinse, en fest kjent som Springende Heiligen («dansende helgener»). Opphavet er uklart, men den har blitt feiret minst siden 1553, bortsett fra årene 1786–1802. Deltakerne, som inkluderer biskoper, preste og ordensfolk, går arm i arm, fire eller fem i bredden, i en prosesjonsdans som varer en times tid. Det er formelle trinn, tre frem og to bakover, og det hele akkompagneres med blåseinstrumenter. Prosesjonen krysser en bro over Sure, og ender opp i Willibrords helligdom, hvor deltagerne blir velsignet med alterets sakrament. Den har en botskarakter, og inneholder bønner for de som lider av epilepsi og mentale sykdommer. Legenden forteller at Willibrord stanset et utbrudd av St. Veitsdans, og dette kombinert med at prosesjonen går til hans kloster tyder på en sammenheng med ham.

Relikvier

En helgenkalender som ble skrevet ned av en munk i Echternach for Willibrords bruk tidlig på 700-tallet er bevart i Bibliothèque Nationale i Paris. Den er viktigste kilde til kunnskap om kulten til en del helgener fra Northumbria. Kalenderen er et relikvie fordi Willibrord selv skrev noen linjer om sin bispevielse i den under datoen 21. november 728. I Trier har man bevart hans reisealter.

Episkopalgenealogi

Hans episkopalgenealogi var:

• Pave Sergius I ( - ) *
• Willibrord av Utrecht (658-739) *