Alkuin av Tours
| Alkuin av Tours abbed | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 735 York, England | ||
| Død | 19. mai 804 Tours, Frankrike | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, lyriker, skribent, filosof, katolsk prest  | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | St Peter's School, York | ||
| Nasjonalitet | Northumbria | ||
| Gravlagt | Abbaye de Marmoutier (kildekvalitet: formodentlig)[1] | ||
| Saligkåret | - | ||
| Helligkåret | Kort tid etter sin død | ||
| Anerkjent av | Den katolske kirke | ||
| Festdag | 19. mai | ||
| Se også | Ekstern biografi | ||
| Vernehelgen | - | ||
| I kunsten | Benediktinermunk, ofte med skriftrull | ||
Alkuin (født 735 i York i England, død 19. mai 804 i Tours i Frankrike), også kjent som Alkuin av York var fra en angelsaksisk adelsfamilie.[2] Lite er kjent om ham før 781, da han reiste til Roma og underveis traff Karl den store i Parma. Han hadde på et tidligere tidspunkt blitt ordinert til diakon. Karl den store fikk overtalt Alkuin til å bli med til hoffet i Aachen, hvor han satte sitt preg på det åndelige liv og den kulturelle utviklingen under den karolingiske renessanse. Han underviste hele kongefamilien, og personer som Rabanus Maurus og Einhard. I 796 ble han utnevnt til abbed for benediktinernes abbedi i Tours, og i 801 trakk han seg helt tilbake der. Han døde i klosteret 19. mai 804, og ble også gravlagt der. Kort tid etter sin død ble han regnet for å være en helgen. Minnedagen er hans dødsdag, 19. mai.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Alkuin ble utdannet ved katedralskolen i York av den avholdte mester Ethelbert av York, som han også fulgte til Roma under hans søken etter håndskrifter. Da Ethelbert ble utnevnt til erkebiskop av York i 766 ble Alcuin hans etterfølger som leder av bispeskolen. Han reiste atter til Roma i 781 for å hente palliet til erkebiskop Eanbald I av York. Det var på denne reise hvor han i Parma møtte Karl den store, som overtalte ham til å besøke hoffet i Aachen og overdrog ham eiendomsretten til de rike abbedier Ferrieres og Saint-Loup i Troyes.
Karl den store
[rediger | rediger kilde]Fra 782 til 790 var Alcuin lærer for frankernes konge, hans slektninger, for unge menn som var kommet til hoffet for å bli utdannet og for de unge prester som var knyttet til palassets kirke. Han ble palassakademiets drivende kraft, og det er bevart eksempler på de intellektuelle øvelser som man dyrket, for eksempel Dialogen mellomm Pepin [Karls sønn] og Alcuin. Et annet redskap i innsatsen for en reform av utdannelsen finnes i Karls sirkulære De Litteris Colendis = "Om litterære studier", som er skrevet av Alcuin.
I 790 reiste Alcuin hjem til England, som han alltid var nært knyttet til, og ble der en god tid. Men Karl den store bad ham komme tilbake og hjelpe til med å bekjempe adoptianismen, en kjettersk retning som var i sterk fremgang i Nord-Spania på dette tidspunkt. Ved synoden i Frankfurt i 794 talte Alcuin for den rette tro og oppnåfde ved den følgende synode i Aachen (799) å få bannlyst den kjetterske Felix av Urgel. Etter denne seier retste han atter hjem, men på grunn av de urolige forhold som oppstod der, og som førte til kong Ethelreds død i 796, forlot han landet for bestandig. Karl den store hadde tidligere gitt ham det rike abbedi Saint-Martin i Tours, og her tilbragte han sine siste år.
I etterkant av vikingens angrep på klosteret på Lindisfarne i 793, forklarte Alcuin vikingenes herjinger som en Guds straff for engelskmennenes synder. Han var en pådriver for frankernes kristning av folkene øst og nord for Frankerriket. Etter hans død i 804 ble det reist en minnetavle over ham som han selv hadde fått utformet. Gravmonumentet ble rasert av vikinger midt på 800-tallet.[3]
Betydning
[rediger | rediger kilde]Han omdannet abbediets skole til et mønstereksempel, og mange elever strømmet til. Han lot mange manuskripter avskrive med en kalligrafi som er enestående vakker. I den forbindelse betraktes Alcuin som en av dem som utviklet den karolingiske minuskel, en skrift som utelukkende brukte "små" bokstaver. Han skrev mange brev til sine venner i England, til Arno, som var biskop av Salzburg, men først og fremst til Karl den store. Av disse breve er 311 bevart, og de er hovedsakelig fylt med fromme overveielser, men samtidig er de en gullgruve av viten om tidens litterære og sosiale forhold, og de er den mest pålitelige kilde til den karolingiske humanisme. Dessuten opplærte han utallige munket i abbediet i den kristne tro, og han døde midt i dette verk.
Alcuin er den mest fremtredende skikkelse i den karolingiske renessanse, som oppdeles i tre perioder: I den første, som varer inntil Alcuin ankom hoffet, er italienske lærde de mest betydningsfulle. I den annen er Alcuin og andre angelsaksere de dominerende. I den tredje, som begynte ved Alcuins død i 804, er vestgoteren Theodulf den mest avgjørende.
Verker
[rediger | rediger kilde]Alcuin tilførte frankerne det kjennskap om romersk kultur som fantes i England, og en del av hans egne verker finnes stadig. Utover brevene dreier det seg om hans like så interessante dikt. Utover noen yndefulle epistler i Fortunatus' stil skrev han lange dikt, for eksempel en historisk beretning på vers om kirken i York: Versus de patribus, regibus et sanctis Eboracensis ecclesiae (= "Dikt om kirkefedre, konger og helgener ved Yorks kirke").
Dessuten tilskriver man ham noen veiledninger i utdannelsesarbeide, en grammatikk og arbeider om retorikk og samtalekunst. De er skrevet i form av dialoger, og i de to siste er det Karl den store og Alcuin selv som taler. Han skrev også adskillige teologiske avhandlinger: om Troen på Treenigheten, bibelkommentarer osv.
Man anser Alcuin for å være forfatter eller i det minste medforfatter av Capitulare de villis vel curtis imperii (= "Lovbestemmelser for keiserrikets domener eller hoff"). Denne rekke av edikter henvender seg til illici, dvs. de kongelige domeners fogder, og den begynner slik: "For at vårt domene skal pleies ordentlig og for at ingen skal føre det ut i fattigdom…"
Kapitulariet er et viktigt kildeskrift til senere tiders viten om hverdagslivet på Karl den stores tid, fordi det er forfattet i keiserens nærhet, og fordi det er overlevert i et originalt håndskrift. Ifølge spesialister på området må kapitulariet for størstedelen skyldes en av kongens beste skrivere. Man peker da på Alcuin av følgende grunner: Han fikk i 796 abbediet Saint-Martin i Tours, hvor et stort antall manuskripter ble kopiert, og på et tidspunkt hvor kapitulariet må være blitt gjennomtrnkt og nedskrevet. Dessuten måtte forfatteren være i besittelse av viten innenfor landbruk, botanikk og farmakologi samtidig med å være rådgiver for keiseren som har utnevnt ham til leder av hoffskolen. Alcuin var den eneste karolingiske lærde som passer fullstrndig til denne beskrivelse. Dessuten rådet han over et mannskap som kunne gå i dybden på meget spesielle områder: passing av bistader og fiskedammer, passende arbeidstøy, legeurtehaven…
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Find a Grave[Hentet fra Wikidata]
- ^ Øivinn Rannem. "Skriften på veggen". Klassekampen (24. august 2015) s.11
- ^ Torgrim Titlestad. Vikingtidens utbrudd, Sagabok, 2017, s.52.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Andrew Fleming West: Alcuin and the Rise of the Christian Schools, ISBN 0-8371-1635-X
- Udvalgte tekster af Alcuin (på latin)
- Wikiquote - Citater af og om Alcuin
- Torgrim Titlestad, Vikingtidens utbrudd, Sagabok, Stavanger 2017.