Hopp til innhold

St. Kilda (Skottland)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
St. Kilda
Hiort
Utsikt fra Village Bay på Hirta, St. Kilda (1969)
Geografi
PlasseringAtlanterhavet
Øygruppe / del avHebridene
Antall øyer7
Areal 8,5 km²
Høyeste punktConachair (430 m)
Administrasjon
LandSkottlands flagg Skottland
RegionComhairle nan Eilean Siar
Største bosetningAm Baile (Village Bay)
Demografi
BefolkningIngen bosetning siden 1930
Posisjon
Kart
St. Kilda
57°48′54″N 8°35′15″V
St. Kilda på Commons
St. Kilda
   UNESCOs verdensarv   
En cleit (lagerskur)
LandSkottlands flagg Skottland
Innskrevet1986
Kriterium (KULTUR: III, V; NATUR: VII, IX, X)
Se ogsåVerdensarvsteder i Storbritannia
ReferanseUNESCO nr. 387

St. Kilda (skotsk-gælisk: Hiort) er en vulkansk isolert øygruppe, med sine spektakulære landskap, skotsk øygruppe i Nord-Atlanteren 64 km vest-nordvest for øya North Uist. De utgjør de vestligste øyene i Ytre Hebridene i Skottland.[1] Den største øya innenfor øygruppen St. Kilda er Hirta, som har de høyeste klippene mot havet i Storbritannia. De tre andre øyene Dùn, Soay og Boreray er også benyttet for beitemarker og jakt på sjøfugl. Øyene er administrert som en del av det lokale myndighetsområdet Comhairle nan Eilean Siar (Harris i de Ytre Hebridene). Totalt er landmassen på ca. 8,55 km², mens hele arealet inkludert både land og hav, er på 225 km². I sommerhalvåret arrangeres det dagsturer til hovedøya fra Harris.

Opprinnelsen til navnet St Kilda er et spørsmål om gjetting. Øyas menneskelige kulturarv består av flere unike arkitektoniske trekk fra historisk og forhistoriske tid, skjønt de eldste skriftlige nedtegnelser fra øyas liv er datert til senmiddelalderen. Middelalderlandsbyen på Hirta ble gjenoppbygget og restaurert på 1800-tallet, men sykdom som ble brakt til øya ved økt ekstern kontakt via turisme, og resultatene av den første verdenskrig, førte til at øya ble evakuert i 1930.[2] Historien om St Kilda har tiltrukket seg kunstneriske tolkninger, inkludert Michael Powells film The Edge of the World (1937) og en opera.[3]

St Kilda kan ha hatt fast bosetning i minst to tusen år, men befolkningen var antagelig aldri større enn rundt 180 menneske (og helt sikkert ikke mer enn 100 etter 1851). Hele den gjenværende befolkningen ble evakuert fra Hirta, den eneste bosatte øya, i 1930. I dag er de eneste beboerne som er der året rundt militært personell; i tillegg kommer en rekke som arbeider med konservering, frivillige og forskere som tilbringer en del tid i sommermånedene.[4][5]

To ulike typer av gamle eller primitive typer sauer har overlevd på disse fjerne øyene, soaysau, en neolittisk type, og boreray, en type fra jernalderen. Øyene er en yngleplass for mange viktige arter av sjøfugler, blant annet havsule, lundefugl, og havhest. En art i gjerdesmettfamilien har navn etter øya, på engelsk St Kilda wren, og en art markmus, har også navn etter øya ved at de er endemisk til øya.[4]

Det finnes syv øyer i gruppen: Hirta, Soay, Boreray, Dùn, Levenish, Stac Lee og Stac an Armin. Hele øygruppen er i dag eid av National Trust for Scotland.[6] Det ble utnevnt av UNESCO til et av Skottlands seks verdensarvsteder i 1986, og er et av få som har status både for dets kultur som natur.[7] Grupper med frivillige arbeider på øyene i sommermånedene for å restaurere de mange bygningene i ruiner som de innfødte på St Kilda etterlot seg ved evakueringen. De deler øya med en liten militær base som ble opprettet i 1957.[8] De eneste som nå bor året rundt er militært personell, et mangfold av arbeidere som jobber med konservering, og en vitenskapsfolk som tilbringer tid der i sommermånedene.[4][5]

Opprinnelsen til navnet

[rediger | rediger kilde]
The Street, gaten, i 1886

Det har vært ulike teorier til opprinnelsen av navnet Kilda, som er skriftlig datert fra slutten av 1500-tallet. Det finnes ingen helgen ved dette navnet.[9] Haswell-Smith (2004) nedtegnet at det fulle navnet St Kilda første gang opptrer på et hollandsk kart datert 1666, og at det kan være avledet fra norrøne sunt kelda i betydningen «ferskvannbrønn» eller fra et misforstått hollandsk antagelse at kilden Tobar Childa var dedisert til en helgen (Tobar Childa er et tautologisk stedsnavn, bestående av både det gæliske som det norrøne ordene for brønn, dvs «brønn-brønn»).[4] Martin Martin, som besøkte øya i 1697, trodde at navnet «er tatt fra en Kilder som bodde her; og fra ham har den store brønnen Toubir-Kilda også fått sitt navn.»[10]

1580 Carte of Scotlande viser Hyrth (dvs Hirta) til venstre og Skaldar (Haskeir) i nordøst.

Maclean (1972) forslo tilsvarende at stedsnavnet kommer fra det norrøne navnet for vannkilden på Hirta, Childa, og uttalte at et kart fra 1588 identifiserer øygruppen som Kilda. Han spekulerte også at det refereres til Culdees (irsk: Céilí Dé), medlemmer av en asketisk gruppe kristne av eremittiske munker i middelalderen, som kan ha brakt kristendommen til øya.[11] Eller kan være en forvanskning av det gæliske navnet Hirta for hovedøya i øygruppen ettersom øyboerne tenderte til å uttale r som l, og således i dagligtale refererte til øya som Hilta.[11] Steel (1988) har lagt vekt til denne tanken, merket seg at øyboerne uttalte H i stedsnavnet med en «noe guttural kvalitet», noe som fikk lyden de benyttet for Hirta som «bortimot» Kilta.[12] Tilsvarende, St Kilda-talere som ble intervjuet av School of Scottish Studies ved Universitet i Edinburgh på 1960-tallet viste at individuelle talere fra øya brukte t-initial e former, leniserte til /h/, for eksempel ann an Tirte og gu Hirte.[13]

Maclean (1972) forslo ytterligere at hollenderne ganske enkelt gjorde en kartografisk feil og forvekslet Hirta med Skildar, det norrøne navnet for den isolerte øya Haskeir som ligger langt nærmere Ytre Hebridene.[11][14] Quine (2000) kom med hypotesen at navnet er avledet fra en rekke kartografisk feil som begynte med bruken av det norrøne Skildir («Skjold») og opptrer som Skildar på et kart av Nicholas de Nicolay (1583). Dette, i henhold til hypotesen, ble transkribert feilaktig av den nederlandske kartografen Lucas Janszoon Waghenaer i hans kart fra 1592 uten den bakerste r og med punktum etter S, således skapte S.Kilda. Det ble siden antatt å stå for forkortelsen av en helgen av andre, og opprettet formen som siden har blitt benyttet i århundrer, St Kilda.[15][16][17]

Landsbygaten viser restaureringsarbeid.

Opprinnelsen til stedsnavnet Hirta, som er langt eldre enn St Kilda, er tilsvarende åpen for tolkning. Martin (1703) er utilbøyelig på at «Hirta er tatt fra irske Ier, som i det språket betyr vest».[18] Maclean gir flere muligheter, inkludert en (uspesifisert)[19] keltisk ord i betydningen «dyster» eller «død», eller skotsk-gæliske h-Iar-Tìr («vestland»). Ved å støtte seg på en islendingesaga som beskriver en sjøreise til Island tidlig på 1200-tallet nevnes et besøk til øyene Hirtir, og spekulerer om at formen på Hirta kan minne om en hjort ettersom Hirtir betyr hjort på norrønt.[11] Steel (1998) siterer oppfatningen til pastor Neil Mackenzie, som bodde der fra fra 1829 til 1844, i at navnet er avledet fra gæliske Ì Àrd («høyøy») og ytterligere en mulighet at det er fra norrøne Hirt («gjeter»).[20] På tilsvarende vis har Murray (1966) spekulert i at norrøne Hirðø, uttales omtrentlig som Hirtha («saueflokk»), kunne være en annen opprinnelse til navnet.[21] Alle navnene om og på øyene er utførlig diskutert av Coates (1990).[22]

Naturforhold

[rediger | rediger kilde]
Kart over St Kilda

Øyene har store kolonier av sjøfugler, blant andre lundefugl, havhest og havsule. Disse var en betydelig del av befolkningens næringsgrunnlag da øyene var befolket. Hele to typer av gamle saueraser har overlevd på disse fjerne øyene, soaysauer, en neolittisk type som trolig ganske lik tamsauer holdt i yngre steinalder og overlevde som en forvillet bestand på øya Soay. Da landsbyen på Hirta ble fraflyttet, ble noen av sauene flyttet over til denne øya der de senere har trivdes. Den andre type, boreraysauer, er en jernalderrase. Denne antas å tilsvare tamsauer som ble holdt i jernalderen.

På grunn av øyenes isolerte beliggenhet har det utviklet seg særpregede former av flere arter her, og St. Kildas bestander av gjerdesmett og liten skogmus regnes ofte som egne underarter, tidligere fantes det også en spesiell form av husmus, men denne er nå utdødd.[4][23]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Forhistorie

[rediger | rediger kilde]
En cleit (lagerhus av stein) overfor Village Bay

Det er kjent at St Kilda har vært sammenhengende bebodd i 2000 år, eller mer, fra bronsealderen til begynnelsen av 1900-tallet.[24] I 2015 ble det første direkte beviset av tidligere neolittisk bosetning avdekket da det ble funnet potteskår i en stil tilsvarende hebridisk steintøy. Det ble funnet øst for landsbyen. En påfølgende oppdagelse av et steinbrudd for redskaper av stein ved Mullach Sgar overfor Village Bay førte til funn av tallrike redskaper av stein som hakker, kverner og kniver av type skaill[25] i jordhusene i Village Bay av en type som kalles cleitean. Det er en særegen bygning for lagring av varer (se nedenfor). Disse redskapene er antagelig også av neolittisk opprinnelse.[26] Skårene fra keramikken synes å ha vært framstilt av lokalt materiale framfor materiale fraktet over fra andre øyer på Hebridene, noe som antyder at øyene var bosatt på 4. millennium f.Kr.[27]

Arkeologer som har arbeidet på øygruppen i tidsrommet mellom 2017 og 2019 har bekreftet bosettelse så langt tilbake som for 2000 år siden. Funn omfatter keramikk fra jernalderen og en del potteskår som kan være fra bronsealderen. Direktøren for prosjektet fortalte til BBC News at arbeidet «avslørte at den østlige enden av Village Bay på St Kilda var bosatt rimelig sterkt i løpet av jernalderen, skjønt ingen strukturer fra bygninger har blitt funnet.[28]

1200- til 1700-tallet

[rediger | rediger kilde]
The Street før restaurering

De første skriftlige nedtegnelsene om St Kilda kan være fra 1202 da en islandsk kilde skriver om å ha søkt ly på «øyene som er kalt for Hirtir».[29] Tidlige reporter nevner funn av brosjer (dekorerte nåler), et sverd av jern og danske mynter, og stedsnavn som fortsatt er i bruk indikerer en langvarig tilstedeværelse av norrøne nordboere på Hirta, men synlige levninger i form av hustufter har ikke blitt påvist.[30] På slutten av 1300-tallet refererte John av Fordun, skotsk kronikør, til den som «øya Irte (insula de Irte), som det er enighet om være under Circius[31] og på verdens ytterkant».[32] Øyene var historisk en del av besittelsen eller maktområdet til klanen MacLeod av Harris på Hebridene, og deres forvalter var ansvarlig for å samle inn leie i form av in natura og andre plikter. Den første detaljerte rapport om et besøk på øyene er datert fra 1549 da Donald Munro, en skotsk prest, skrev at «Innbyggerne er enkle fattige folk, knapt utdannet i noen religion, men forvalteren til MacLeod av Harris, eller hans stedfortreder, seiler dit en gang i året ved midtsommer med en prest for å døpe barna.»[33]

På denne tiden innebar øyboernes isolasjon og avhengighet av hva de kunne leve av fra omgivelsene, som fiske, dyrking av korn, innsamling av egg og sauedrift, at de var mer preget av tankegodset til tradisjonelle jegere og samler-samfunn enn kristne tanker de var pådyttet fra fastlandet. En del av deres åndelige forestillinger synes å ha vært beslektet med druidisme.[34] Macauley (1764) rapporterte om eksistensen av fem druidealtere, inkludert en stor steinsirkel satt opp vinkelrett på bakken i nærheten av Stallir House på Boreray.[35]

Coll MacDonald fra Colonsay angrep og herjet Hirta i 1615, fjernet 30 sauer og en mengde med bygg.[36] Deretter fikk øyene et omdømme for overflod. På den tiden da Martin besøkte øyene i 1697 var befolkningen på 180 individer og forvalteren reiste med et selskap på opp til 60 personer som han «valgte fra de mest ’skrale’ blant hans venner på naboøyene, og dette antallet tok han periodisk til St. Kilda for å nyte det nærende og rikelige, om enn primitive, kosten på øya, og således bli gjenopprettet til deres vanlige helse og styrke.»[10]

Besøkende skip på 1700-tallet brakte med seg fryktelige sykdommer som kolera og kopper.[4] I 1727 var det så mange av øyboerne som døde at det var for få gjenværende til å bemanne båtene, og nye familier ble fraktet inn fra Harris for å erstatte dem.[37] Ved 1758 hadde befolkningen steget til 88 og hadde nådd rett under 100 ved slutten av århundret. Dette antallet forble noen lunde konstant fra denne tiden og fram til 1851 da 36 øyboere emigrerte til Australia ombord på skipet «Priscilla», et tap som øya aldri helt klarte å komme seg over. Utvandringen var delvis en reaksjon på godseierens nedleggelse av kirken for flere år under det store religiøse sammenbruddet i 1843 (et skisma i Skottland da 450 prester brøt med Den skotske kirke og opprettet en frikirke, Free Church of Scotland).[38][39]

Religion

[rediger | rediger kilde]
Det restaurerte interiøret i landsbykirken ved Oiseabhal, St Kilda.

En misjonær ved navn Alexander Buchan dro til St Kilda i 1705, men til tross for at han ble værende lenge, klarte ikke organisert religion å få feste. Det endret seg med prosten John MacDonald (1779–1849), kjent som «apostelen i nord», kom til øya i 1822. Han misjonerte med nidkjærhet, holdt 13 lange prekener i løpet av sine 11 første dager. Han kom tilbake jevnlig og skaffet midler på vegne av øyas beboere. Privat skal han ha vært bestyrtet over deres mangle på kristenkunnskap. Øyboerne skal ha vært entusiastiske og gråt da reiste for siste gang åtte år senere. Hans etterfølger, som ankom øya den 3. juli 1830, var den kunnskapsrike prosten Neil Mackenzie og som i stor grad forbedret forholdene var beboerne. Han reorganiserte jordbruket, var medvirkende i gjenoppbyggingen av landsbyen og ledet byggingen av en ny kirke og prestegård. Med hjelp fra Gaelic School Society introduserte MacKenzie og hans hustru formell skoleundervisning til Hirta, noe som innebar en daglig skole for å lære å lese, skive og regne, og en søndagsskole for kristenundervisning.[40]

Mackenzie forlot øya i 1844.[41] Ingen ny prest ble utnevnt for et tiår, og resultatet var skolen stengt ved Mackenzies avreise. Svakheten ved øyboernes avhengighet av ytre autoriteter ble avdekket i 1865 med ankomsten av prost John Mackay, tilknyttet frikirkebevegelsen, krevde uvant vektlegging på religiøs hengivenhet. Han innførte rutine på timelange andakter på søndagene med tvungen oppmøte. En besøkende skrev i 1875 at «Sabbaten var en dag av utålelig dysterhet. Ved klank av kirkeklokken skyndte hele flokken til kirken med sorgfull blikk og med øynene tynget mot bakken. Det ble betraktet som syndig å se til høyre eller til venstre.»[42]

Tiden opptatt med religiøse samlinger forstyrret i stor grad med de praktiske rutinene på øya. Gamle kvinner og barn som bråket i kirken ble strengt irettesatt og advart om hard straff i etterlivet. I løpet av en periode med matknapphet på øya kom en skip med mathjelp på en søndag, men presten forlangte at beboerne måtte tilbringe dagen i forberede kirken for sabbaten. Først neste ble forsyningene fraktet i land. Barn ble nektet å leke og måtte bære på en Bibel hvor de gikk. Mackay forble prest på St Kilda i 24 år.[43]

Livsførsel

[rediger | rediger kilde]
Øyboerne på St Kilda betalte en del av deres leie ved å samle sjøfugler, ved tauplugger – hvorav den ene kan sees på dette bildet – gjorde at de kunne rafte ned til reirene.

De fleste moderne kommentatorer føler at det dominerende temaet for livet på St Kilda var isolasjon. Da Martin Martin besøkte øyene i 1697,[10] var den eneste måten å gjøre reisen på via åpen båt, noe som tok flere dager og netter med roing og seiling over åpent hav og bortimot umulig om høsten og vinteren. I henhold til en dagbokskribent på St Kilda i 1908, kunne det oppstå harde stormer når som helst mellom september og mars.[44] Moderne nedtegnelser fra National Trust for Scotland rapporterer om storm og uvær for 75 dager i året med høyeste vindmålinger på rundt 144 mph (125 knop) mens høyeste bølgetopper på den skotske vestkysten har blitt målt til 16 meter.[45]

Vannsetting av den såkalte «St Kilda mailboat».

Adskilt ved avstand og værforhold hadde øyboerne liten kunnskap om fastlandet og internasjonal politikk. Etter slaget ved Culloden i 1746 gikk det rykter om at prins Charles Edward Stuart og en del av hans jakobittiske medarbeidere hadde rømt til St Kilda. En engelsk ekspedisjonen ble sendt ut og deretter ble engelske soldater fraktet i land på Hirta. De fant en forlatt landsby da innbyggerne fryktet pirater og hadde rømt til noen grotter i vest. Da øyboerne ble overtalt til å komme ned, oppdaget soldatene at de isolerte kjente ikke noe til prinsen og hadde aldri hørt om kong Georg II heller.[46]

Selv på slutten av 1800-tallet da øyboerne kunne kommunisere med resten av verden kun ved hjelp av å tenne bål på toppen av Conachair som ville, om været tillot det, være synlig for de på øyene Harris og Uistøyene, eller ved å benytte «St Kilda postbåt». Dette var oppfinnelsen til journalisten John Sands, som besøkte øya i 1877. I løpet av hans opphold førte et skipbrudd til at ni østerriksk sjøfolk forlatt der, og ved februar begynte matforsyningene å bli knappe. Sands festet en beskjed til en livbøye reddet fra «Peti Dubrovacki» og kastet den på havet.[47] Ni dager senere ble den gjenfunnet i Birsay på Orknøyene og en redningsekspedisjon ble arrangert. Øyboerne bygde videre på denne ideen og fra trestokk skar de ut en båtlignende figur, knyttet den til en blære framstilt av saueskinn, og plasserte en liten flaske eller boks av tinn som inneholdt en beskjed. Denne «St Kilda postbåt» ble satt på vannet når vinden kom fra nordvest. To-tredjedeler av beskjedene ble senere funnet på vestkysten av Skottland eller så langt unna som i Norge.[48][49]

Ettersom St Kilda ikke har noen havn må tyngre utstyr som skal fraktes til militærbasen fraktes inn med et skip som ikke stikker dypt og som har baugport slik at det kan landsettes på stranden. Norske Statnett Transport har et slikt skip, «MS Elektron II», som ble benyttet til dette formålet i mange år. Men i 2000 fikk «MS Elektron II» problemer ved landsettingen og kantret.[50]

Kosthold

[rediger | rediger kilde]
Lundefugl (Fratercula arctica). Sjøfugler var viktig i kostholdet til øyboerne på St Kilda.

En annen betydelig trekk ved livet på St Kilda var kostholdet. Øyboerne holdt sauer og noen kyr, og var istand til å dyrke en begrenset mengde av avlinger bestående av bygg og poteter på jorddrenert land i Village Bay; på mange måter kan øyene bli vurdert som en stor gård med blandet jordbruk. Samuel Johnson rapporterte på 1700-tallet at på St Kilda ble det framstilt «små oster» fra sauemelk.[51] Øyboerne unngikk fiske på grunn av de store bølgene og de uforutsigbare værforholdene. Øyboerne fisket fra klippene og organiserte fisketurer i sine båter fra tid til annen, men det var sjeldne tilfeller.[52]

Det fremste ressursen for matforsyninger var overfloden av fugler på øya, særskilt havsule og havhest. Fra disse høstet de egg og ungfugler og spiste begge deler fersk og som spekemat. Voksne lundefugl ble også fanget.[34] En folketelling i 1764 beskrev daglig matforbruk av 90 innbyggere til «36 egg fra sjøfugl og 18 sjøfugler».[53]

Denne mattilførselen på øya kom med en pris. Da Henry Brougham besøkte øya i 1799 merket han seg at «lufta er infisert av en bortimot uutholdelig stank – en sammensetning av rotten fisk, møkk i alle former og av stinkede sjøfugl.»[54] En utgravning ved Taigh an t-Sithiche (= «Feenes hus») i 1877 av Sands avdekket levninger av havsule, sauer, kyr, og kjegleformet skall fra sjøsnegler, midt blant en ulike former steinredskaper. Bygningen er mellom 1700 og 2500 år gammel, noe som antyder at kostholdet på St Kilda hadde endret seg lite i over 2000 år. Faktisk kunne øyboerne gjenkjenne steinredskapene og sette navn på dem ettersom tilsvarende redskaper var fortsatt i bruk.[55]

Egg fra sjøfugl som alke, lomvi og havhest ble samlet før slutten av 1920-tallet på øyene i St Kilda av menn som rensket klippene. Eggene ble lagt i torvaske for å bli spist senere i vintermånedene. Smaken på disse eggene har blitt sammenlignet med egg fra ender i smak og næring.[56] Denne matsankingen krevde betydelig dyktighet i klatre i stupratt bergklipper. En viktig øytradisjon involverte «Mistress Stone» (forstås som ’kjæreste-steinen’), en dørformet åpning i bergene nordvest for Ruival. Unge menn på øya måtte gjennomføre et manndomsrituale for bevise dem selv ved å klatre og henge på en bratt fjellknaus og således bli verdige å få en hustru. Martin Martin skrev:

«Mistress Stone»

I møte med berget, sør for byen, er det en berømt stein, kjent under navnet «Mistress Stone»; den minner nøyaktig om en døråpning; og er helt i fronten av denne bergknausen, som er 20 eller 30 favner (37 til 55 meter) perpendikulær i høyden, figuren av den kan skjelnes fra rundt en mile unna; på overliggeren av denne døren, hver ungkar-beiler er ved gammel ærefull skikk forpliktet å gi en prøve på hans hengivenhet for kjærligheten til sin utkårete, og det er således; han skal stå med sin venstre fot, har den ene halv av sålen over berget, og deretter trekke sin høyre fot ut til venstre, og i denne posisjonen, han plasserer begge knyttnevene ytterligere ut mot høyre fot; og deretter etter at han har utført dette, har han oppnådd ikke et lite ry, for deretter har han for alltid blitt verdig den vakreste kjæreste i verden: de tror fast at denne prestasjonen er alltid fulgt med den ønskelig suksess.[10]

Et annet viktig aspekt av livet på St Kilda var den daglige tinget. Dette var et møte som ble holdt hver morgen etter bønn og med oppmøte av alle voksne menn hvor de besluttet dagens aktiviteter. Ingen ledet møtet, og alle menn hadde rett til å snakke. I henhold til Steel (1988), «Diskusjoner spredde jevnlig uenighet, men aldri har det i nedtegnet historie vært feider så bitre at det førte til en fastlåst skille i samfunnet.»[57] Denne forestillingen om et fritt samfunn påvirket arkitekten Enric Miralles’ visjon for den nye parlamentsbygning i Skottland, som ble åpnet i oktober 2004.[58]

Uansett savn og fravær var øyboerne heldige i en del måter da deres isolasjon sparte dem for livets ondskap andre steder. Martin skrev i 1697 at øyboerne synes «lykkeligere enn menneskeheten i alminnelighet ved å være bortimot det eneste folket i verden som føler sødmen av sann frihet»,[10] og på 1800-tallet var deres helse og velvære gunstig i kontrast med forholdene andre steder på Hebridene.[59] Det var ikke et utopisk samfunn; øyboerne hadde oppfinnsomme låser av tre på deres eiendommer, og økonomisk straff ble påført ved forseelser.[60] Uansett var den ingen av innbyggerne som var kjent for å ha kjempet i en krig, og i fire århundrer med historie ble aldri nedtegnet noen alvorlig forbrytelse utført av en øyboer.[61][62]

Turisme på 1800-tallet

[rediger | rediger kilde]
Village Bay (St Kilda Village), Hirta; 2010
Ruiner ved Gleann Mòr

I 1898 og på nytt i 1899 besøkte Norman Heathcote, forfatter og fotograf, øyene og skrev en bok om sine erfaringer.[63] I løpet av 1800-tallet hadde dampskip begynt å besøke Hirta, og ga innbyggerne en mulighet til å tjene penger på salg av tweedtøy og fugleegg, men kostnaden var deres selvrespekt da turistene så på dem som merkelig kuriositeter. Det er også klart at øyboerne ikke var så naive som tidvis opptrådte. «For eksempel, da de kom ombord en yacht kunne de late som de trodde at all polert messing var gull og at eieren måtte være overmåtelig rik.»[64] Besøkende båter brakte også med seg tidligere ukjente sykdommer, særskilt neonatal tetanus, en form stivkrampe hos nyfødte, og som førte til en spebarnsdødlighet så høy som 80 prosent på slutten av 1800-tallet.[34] En annen sykdom som ble utbredt var cnatan na gall, båthoste, en sykdom som spredte seg etter at et skip ankom Hirta og ble jevnlig trekk ved dagliglivet.[47][54]

Tidlig på 1800-tallet hadde formell skoleundervisning igjen kom i faste former på øyene, og i 1906 ble kirken utvidet for å gi plass til klasserom. Barna lærte nå engelsk og deres innfødt gælisk. Jordmoryrket ble forbedret, noe som tidligere var blitt nektet av presten John Mackay, reduserte problemene med stivkrampe hos spedbarn. Fra 1880-tallet var det jevnlig besøk fra fiskebåter i Nord-Atlanteren og som brakte med seg handel. Prat om evakuering dukket opp i 1875 under MacKays tid som prest, men til tross for tidvis matknapphet og en influensaepidemi i 1913, var befolkningstallet stabilt på mellom 75 og 80 individer. Det var ingen opplagte tegn at fast bosetning var i ferd med å ebbe ut.[65][66][67]

Første verdenskrig

[rediger | rediger kilde]
Kanonstilling på Hirta med utsyn mot Dùn.

I begynnelsen av den første verdenskrig opprettet Royal Navy en signalstasjon på Hirta, og daglige kommunikasjoner med fastlandet ble etablert for første gang i øyas historie. Et forsinket svar kom med en tysk undervannsbåt, SM U-90,[68] som ankomst Village Bay morgenen 15. mai 1918, og etter en advarsel begynte å skyte mot øya. 72 bombarderinger ble avfyrt og den trådløse signalstasjonen ble ødelagt. Kirken, prestegården og bryggen ble også ødelagt, men det gikk tapt menneskeliv.[69] Et øyevitne minnes: «Det var ikke hva du vil kalle en slem ubåt da den kunne å blåst bort hvert eneste hus da de alle lå på rekke og rad. Den ville ha marinens eiendom. Et lam ble drept... all kyrne løp fra en side av øya og til den andre da de hørte skuddene.»[70]

Som et resultat av dette angrepet ble en kanonstilling opprettet på en odde med utsikt over Village Bay, men den kom aldri i kamp med fienden. Av større betydning for øyboerne var introduksjonen av fast kontakt med verden utenfor og den langsomme utviklingen av pengebasert økonomi. Det gjorde livet lettere, men gjorde dem også mindre selvstendige. [71]

«Ironisk, ting ble bedre med krigen, som brakte med seg en militær enhet fra marinen og faste leveringer av post og mat fra marinens forsyningsskip. Da disse tjeneste ble trukket tilbake ved slutten av krigen og følelse av isolasjon økte. Yngre menn på øya utvandret i søken etter et bedre liv, noe som førte til et sammenbrudd for øyas økonomi.»[72]

Evakuering og ettervirkning

[rediger | rediger kilde]
Dùn fra Ruival med Stac Levenish i bakgrunnen mot venstre.

Tallrike faktorer førte til at St Kilda ble evakuert. Øyboerne hadde eksistert i århundrer i realtiv isolasjon fram til de ble turistmål og tilstedeværelsen av militæret under første verdenskrig førte til at øyboerne til å søke alternativer til savnet de tidvis følte. Endringene som kom med besøkende til øya på 1800-tallet endret det levevis som deres forfedre hadde overlevd på i dette spesielle miljøet. Øyboerne var blitt avhengige import av mat, brensel, og byggematerialer. I 1852 var det 36 av dem som emigrerte til Australia, skjønt mange av dem døde underveis, men noen få bosatte seg i Melbourne og det er forstad der kalt St Kilda.[73] Til tross for byggingen av en liten molo i 1902 var øyboerne avhengige av værforholdene. I 1912 var det akutt matknapphet og i 1913 utbrudd av influensa.[73]

Etter krigen dro fleste av øyas ung menn og øyas økonomi brøt sammen. Fire menn døde av influensa i 1926 og 1920-tallet var preget av dårlig avling. I 1928 hadde befolkningen falt fra 73 til 47.[34] Undersøkelser ved Universitetet i Aberdeen av jordsmonnet hvor avlingen hadde vokst viste at det hadde vært en forurensning av bly og andre forurensninger grunnet bruken av åtsel fra sjøfugler og torvaske i gjødselen som ble spredt utover markene. Det hadde skjedd over en lengre tidsepoke da praksis med gjødsel var blitt mer intenst.[74][75] Det siste strået kom med dødsfallet til en ung kvinne, Mary Gillies, som ble akutt syk i januar 1930, og ble fraktet til fastlandet for behandling. Hun døde senere på sykehuset. I mange år ble antatt at hun hadde død av blindtarmbetennelse, men hennes sønn Norman John Gillies oppdaget i 1991 at isteden hadde død av pneumoni eller lungebetennelse etter å ha født en datter som også døde.[76] Alle kyrne og sauene ble fraktet fra øya to dager før evakuering av en turistbåt, «Dunara Castle», for å bli solgt på fastlandet. Imidlertid ble alle gjeterhundene på øya druknet i bukta ettersom de ikke kunne bli fraktet vekk.[77] Den 29. august 1930 ble de gjenværende innbyggerne på 36 fraktet med skipet «Harebell» til Morvern på det skotske fastlandet; en beslutning øyboerne tok kollektivt.

Morgenen for evakuering ga løfte om en perfekt dag. Solen steg opp fra et vindstille og musserende hav og varmet de imponerende klippene ved Oiseval. Himmelen var fullstendig blå og sikten av Hirta, grønn og behagelig som øya med så mange sorgløse drømmer, gjorde avskjeden så mye mer vanskelig. Trofast til tradisjonen etterlot øyboerne en åpen Bibel og en liten haug med havre i hvert hus, stengte dørene og klokka 19 gikk de ombord i «Harebell». Skjønt utmattet av anstrengelsene og hardt arbeid de siste få dagene, ble de rapportert å ha forblitt glade gjennom hele prosessen. Men da geviret til Dun falt ned i horisonten og den kjente omrisset av øya ble uskarp, ble løsrivelsen av et eldgammelt bånd en virkelighet og øyboerne fra St Kilda henga seg til tårer.[78]

Den siste av de innfødt fra St Kilda, Rachel Johnson, døde i april 2016 i en alder av 93, etter å ha vært 8 år da hun ble evakuert.[79]

Norman John Gillies var sønn av Mary Gillies og var fem år da han ble evakuert. I 2012 mimret han om sine tidlige barndom:

«Min sørgeligste minne er å se et halvt dusin av kvinnene stå akter på båten, deres skjal rundt hodene som min mor, vinke farvel til øya inntill den var ute av syne. Vi gikk i land ved Lochaline [i Argyll] og det var samlet en menneskemengde på moloen – jeg antar de hadde kommet for se disse merkelige menneske. Og jeg så mitt første tre. Det var ingen trær på St Kilda. Gjett hvilken jobb Scottish Office anviste til øyboerne fra St Kilda? Å arbeide for kommisjon for skogbruk.»

I 1931 solgte øyas laird, sir Reginald MacLeod av MacLeod, til lord Dumfries, som senere ble John Crichton-Stuart, 5. marki av Bute. I de neste 26 årene var de få mennesker på øya, med unntak av noe få besøk om sommeren. Crichton-Stuart var en ivrig ornitolog og kom til testamentere øya til National Trust for Scotland i 1957.[73][80]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Det ekskluderer den isolerte og ubebodde pinakkelen Rockall lengre ute i Atlanterhavet, hvis internasjonale status er et bestridt spørsmål. Se eksempelvis MacDonald, Fraser (2006): «The last outpost of Empire: Rockall and the Cold War» i: Journal of Historical Geography, s. 627–647.
  2. ^ Se særlig Maclean (1977), Steel (1988), Fleming (2005).
  3. ^ McMillan, Joyce (3. mars 2007): «St Kilda the Opera brings out the bully-boys», Edinburgh: The Scotsman.
  4. ^ a b c d e f Haswell-Smith, Hamish (2004): The Scottish Islands. Edinburgh: Canongate. s. 314–326. ISBN 978-1-84195-454-7.
  5. ^ a b BBC News (29. august 2010): "The new residents of St Kilda archipelago", Arkivert 11. november 2018 av Wayback Machine.
  6. ^ National Trust for Scotland. Guide: «St Kilda Houses» Arkivert 11. mars 2013 hos Wayback Machine.
  7. ^ «World Heritage: United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland», UNESCO.
  8. ^ Steel (1988), s. 273.
  9. ^ Buchanan (1983), s. 2–6.
  10. ^ a b c d e Martin, Martin (1703).
  11. ^ a b c d Maclean (1977), s. 33."
  12. ^ Steel (1988), s. 27.
  13. ^ Bruford, A. (ed.) Tocher Vol 36–37 (1982) School of Scottish Studies
  14. ^ Fleming (2005), s. 27. Maclean nevner ikke hvilken øy som førte til forvekslingen, men Fleming setter likhetstegn for 'Skildir' med Haskeir.
  15. ^ Quine (2000), s. 21.
  16. ^ de Nicolay, Nicholas (1583): Vraye & exacte description Hydrographique des costes maritimes d'Escosse & des Isles Orchades Hebrides avec partie d'Angleterre & d'Irlande servant a la navigation, Edinburgh: National Library of Scotland. Arkivert fra originalen den 17. januar 2020.
  17. ^ Martin (1703) skrev at: «all seamen call it St. Kilda; and in sea maps St. Kilder, particularly in a Dutch sea map from Ireland to Zeland, published at Amsterdam by Peter Goas in the year, 1663.» Dette er bortimot et århundre etter utgivelsen av Waghenaers kart, men det er uklart om hans skrivefeil førte til en vanlig uttalebruk eller om den muntlige versjonen har en helt annen opprinnelse. I et senere avsnitt angående tradisjonene som knyttet til Flannan Isles legger Martin til: «It is absolutely unlawful to call the island of St Kilda (which lies thirty leagues southward) by its proper Irish name Hirt, but only the high country». Dette refererer til St Kildans vane med å referere til Hirta so 'the high country' og Boreray som 'the north country'. Se Fleming (2005).
  18. ^ Martin, Martin (1703). Sitat: «Hirta is taken from the Irish Ier, which in that language signifies west.»
  19. ^ Haswell-Smith (2004) foreslår at dette kan være Ei hirt – farlig eller dødslignende.
  20. ^ Steel (1988) s. 26–27.
  21. ^ Murray, W.H. (1966): The Hebrides. London: Heinemann. s. 196, 236.
  22. ^ Coates, Richard (1990).
  23. ^ «Protected Areas and World Heritage—St Kilda». United Nations Environment Programme: World Conservation Monitoring Centre. Arkivert den 5. desember 2008 hos Wayback Machine.
  24. ^ St Kilda: Revised Nomination of St Kilda for inclusion in the World Heritage Site List. Arkivert den 3. juli 2007 hos Wayback Machine (Januar 2003) (pdf) National Trust for Scotland.
  25. ^ Et redskap framstilt ved å slå tynne avslag fra en stein for framstille en skarp kant, og som ble benyttet for å kutte ting, som huder eller dyr. Dette neolittiske redskapet har navn etter tilsvarende redskaper funnet på Orknøyene og fått navn etter Skaill Bay, lokaliseringen av verdensarvstedet Skara Brae. Jfr. «Skaill knife», National Museums Scotland. Arkivert den 27. februar 2015 hos Wayback Machine.
  26. ^ Fleming (2005), s. 37–56.
  27. ^ Copper, Michael (Mars 2017): «Neolithic sherds from St Kilda», Scottish Archaeological Journal. 39 (1): 95–100. doi:10.3366/saj.2017.0079. ISSN 1471-5767.
  28. ^ «Evidence St Kilda was inhabited 2,000 years ago», BBC News. 9. februar 2021. Arkivert fra original den 9. februar 2021. Sitat: «These few clues tell us that people were well established on St Kilda as part of the wider settlement of the Western Isles.»
  29. ^ Fleming (2005), s. 27 siterer Taylor, A.B. (1968): «The Norsemen in St Kilda», Saga book of the Viking Society. 17. 116–43.
  30. ^ Fleming (2005) s. 63.
  31. ^ Circius, en latinsk betegnelse for nordvind; «circius», Wiktionary; «circius», i: Lewis & Short (1879): […] A New Latin Dictionary […], New York, N.Y.; Cincinnati, Ohio; Chicago, Ill.: American Book Company; Oxford: Clarendon Press.
  32. ^ Maclean (1972) s.34 siterer John av Forduns Scotichronicon fra ca. 1380.
  33. ^ Monro (1549): "Hirta" No. 158. Lavlandsskotsk tekstsitat: «The inhabitants thereof ar simple poor people, scarce learnit in aney religion, but M'Cloyd of Herray, his stewart, or he quhom he deputs in sic office, sailes anes in the zear ther at midsummer, with some chaplaine to baptize bairnes ther.» Eller i engelsk oversettelse: «The inhabitants are simple poor people, hardly educated in any religion, but the steward of MacLeod of Harris, or his deputy, sails there once a year at midsummer with a chaplain to baptise the children.»
  34. ^ a b c d Keay, J. & Keay, J. (1994): Collins Encyclopaedia of Scotland. London. HarperCollins, s. 840–842.
  35. ^ Macauley, Rev Kenneth (1764): History of St Kilda. London
  36. ^ Fleming (2005) s. 28.
  37. ^ Dette er datoen gitt av Quine (2000) for gruppen som ble isolert på Stac an Armin, skjønt Steel (1988) hevder at utbruddet av sykdom skjedde i 1724.
  38. ^ Maclean (1977) s. 125.
  39. ^ Fleming (2005) s. 32.
  40. ^ Maclean (1977) s. 115–116.
  41. ^ Maclean (1977) s. 116.
  42. ^ John Sands, sitert hos Maclean (1977) s. 117.
  43. ^ Maclean (1977) s. 116–119.
  44. ^ James (4. august 2014): «St Kilda: Extreme Weather on the Edge of the World», University of Nottingham. Arkivert fra originalen den 3. januar 2017.
  45. ^ «Power restored as 'weather bomb' storm subsides», BBC Scotland. 11. desember 2014. Arkivert fra originalen on 31. oktober 2016.
  46. ^ Steel (1988) s. 32.
  47. ^ a b Sands, John (1877): «Life in St. Kilda», Chambers’s Journal of Popular Literature, Science and Art, 1877. Arkivert den 29. september 2007 hos Wayback Machine
  48. ^ Maclean (1977) s. 136–138.
  49. ^ «St Kilda mailboat», Glasgow Digitale Library. Arkivert 11. juni 2007 hos Wayback Machine
  50. ^ «Crew rescued from cargo ship», BBC News Scotland, 29. oktober 2000
  51. ^ Johnson, Samuel (1775): A Journey to the Western Islands of Scotland. Republished, Chapman & Dodd, London, 1924. s. 121.
  52. ^ Maclean (1977) s. 102–103, som også siterer MacCulloch, J. (1824): Description of the Western Islands of Scotland i å hevde at «Forsømmelsen av å fiske kom fra innbyggernes rikdom. De hadde allerede så mye mat som de kunne konsumere, og var på intet vis fristet til å forsøke med annen vågal og strevsomt arbeid.»
  53. ^ «Census find sheds new light on St Kilda's history», BBC News 29. desember 2016. Arkivert 5. mai 2021 hos Wayback Machine
  54. ^ a b Cooper, Derek (1979): Road to the Isles: Travellers in the Hebrides 1770–1914. London. Routledge & Kegan Paul.
  55. ^ Maclean (1977) s. 26.
  56. ^ Ferguson, Susan Rachel (18. april 1930), artikkel i The Daily Mail
  57. ^ Steel (1988) s. 44–46
  58. ^ Balfour, Alan, and McCrone, David (2005) «Creating a Scottish Parliament»' Arkivert 2008-08-28 hos Wayback Machine Edinburgh. StudioLR. ISBN 0-9550016-0-9. Miralles skrev:
    »Late XIX St Kilda Parliament
    To Remember this is not an archaic activity
    My generation (myself) has experienced that emotion
    Consider how different movements exist in present times
    Architecture should be able to talk about this.»
  59. ^ Se eksempelvis Steel (1988) s. 71 som siterer Macauley i 1756, MacCulloch i 1819 og Ross i 1887.
  60. ^ Fleming (2005) s. 107 og 110.
  61. ^ Steel (1988) s. 33–34.
  62. ^ En kommentator på 1800-tallet skrev: «If St Kilda is not the Eutopia so long sought, where will it be found? Where is the land which has neither arms, money, care, physic, politics, nor taxes? That land is St Kilda». Maclean, Lachlan (1838): Sketches on the Island of St Kilda. McPhun.
  63. ^ Heathcote, Norman (1900): St Kilda. London: Longmans, Green & Co.
  64. ^ Rev. Neil MacKenzie, sitert av Fleming (2005), s. 8
  65. ^ Steel (1988), s. 150–155.
  66. ^ Maclean (1977) s. 140.
  67. ^ Fleming (2005) s. 165.
  68. ^ «Das Marine-Nachrichtenblatt», mnb.seekrieg14-18.de. Arkivert fra originalen den 19. mars 2011.
  69. ^ Steel (1988) s. 167
  70. ^ Neil Gilles, sitert hos Steel (1988) s. 167
  71. ^ Steel (1988), s. 168
  72. ^ Smyth, Kirsty (15. november 2019): «Remote Possibilities When People Lived on St Kilda», Scottish Field. Arkivert fra originalen den 3. mai 2021.
  73. ^ a b c «St Kilda - The Past», National Trust for Scotland 31 August 2010 via Wayback Machine
  74. ^ "Poison in Paradise", National Trust for Scotland. Arkivert den 5. desember 2008 hos Wayback Machine
  75. ^ Meharga, Andrew. A et al. (September 2006): "Ancient manuring practices pollute arable soils at the St Kilda World Heritage Site, Scottish North Atlantic", Chemosphere 64, Issue 11, s. 1818–1828.
  76. ^ Rix, Juliet (24. mars 2012): "St Kilda: On the street where we lived", The Guardian. Arkivert den 29. august 2017 hos Wayback Machine. London.
  77. ^ «Eighty years ago St Kilda was evacuated. Today one of only two survivors remembers leaving the islands», The Scotsman. 11. august 2010. Arkivert fra originalen den 29. august 2017.
  78. ^ Maclean (1977), s. 142.
  79. ^ Last surviving St Kildan Rachel Johnson dies, BBC News 7. april 2016. Arkivert den 5. mai 2021 hos Wayback Machine.
  80. ^ Thompson, Francis (1970): St Kilda and other Hebridean Outliers. David & Charles. ISBN 0-7153-4885-X

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Baxter, Colin & Crumley, Jim (1998): St Kilda: A portrait of Britain's remotest island landscape, Biggar, Colin Baxter Photography ISBN 0-948661-03-8
  • Buchanan, Margaret (1983): St Kilda: a Photographic Album, W. Blackwood, ISBN 0-85158-162-5
  • Coates, Richard (1990): The Place-names of St Kilda, Lampeter, Edwin Mellen Press
  • Fraser Darling, F., & Boyd, J.M. (1969): Natural History in the Highlands and Islands, London, Bloomsbury ISBN 1-870630-98-X
  • Fleming, Andrew (2005): St. Kilda and the Wider World: Tales of an Iconic Island, Windgather Press. ISBN 1-905119-00-3
  • Harvie-Brown, J.A. & Buckley, T. E. (1888): A Vertebrate Fauna of the Outer Hebrides. Pub. David Douglas., Edinburgh.
  • Haswell-Smith, Hamish (2004): The Scottish Islands. Edinburgh: Canongate. ISBN 978-1-84195-454-7.
  • Keay, J., & Keay, J. (1994): Collins Encyclopaedia of Scotland, London, HarperCollins ISBN 0-00-255082-2
  • Maclean, Charles (1977): Island on the Edge of the World: the Story of St. Kilda, Edinburgh: Canongate. ISBN 0-903937-41-7
  • MacGregor, Alasdair Alpin (1969): The Farthest Hebrides, London, Michael Joseph Ltd. ISBN 0-7181-0691-1
  • Martin, Martin (1703): «A Voyage to St. Kilda» i: A Description of The Western Islands of Scotland, Appin Regiment/Appin Historical Society. Revidert 3. mars 2007
  • Monro, Sir Donald (1549): Description of the Western Isles of Scotland. William Auld. Edinburgh - 1774 edition.
  • Murray, W.H. (1966): The Hebrides, London, Heinemann
  • Quine, David (2000): St Kilda, Grantown-on-Spey, Colin Baxter Island Guides ISBN 1-84107-008-4
  • Steel, Tom (1988): The Life and Death of St. Kilda, London: Fontana. ISBN 0-00-637340-2
  • Williamson, Kenneth; & Boyd, J. Morton. (1960): St Kilda Summer, London, Hutchinson
Skjønnlitterært

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

(en) St Kilda (Scotland) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=St._Kilda_(Skottland)&oldid=24667327»