Song Yo-chan

Song Yo-chan
Født	13. feb. 1918; Cheongyang (Japansk Korea)
Død	18. okt. 1980 (62 år); Chicago
Beskjeftigelse	Politiker, offiser, bedriftsleder
Embete	Sør-Koreas statsminister; Chief of Staff of the Army (South Korea) (1959–1960); Sør-Koreas utenriksminister (1961–1961) ;
Utdannet ved	George Washington University
Nasjonalitet	Sør-Korea
	Song Yo-chan på Commons

Song Yo-chan (hangul: 송요찬, hanja: 宋堯讚, født 13. februar 1918 i Cheongyang, død 18. oktober 1980 i Chicago) var en sørkoreansk offiser, politiker og industrileder. Han ble kalt «Tigeren» på folkemunne.

Han hadde militær utdannelse fra Korea, og studerte også engelsk. Senere studerte han økonomi og statsvitenskap ved George Washington University i USA.^[1] Song oppnådde grad av generalløytnant i Sør-Koreas hær.^[2]

I 1960 nektet general Song å bistå politiet i å slå ned et studentopprør, erklærte unntakstilstand i landet, og tvang president Syngman Rhee til å gå av.^[3]^[4]^[5]^[6] Song deltok også i militærkuppet ledet av generalmajor Park Chung-hee våren 1961. Song fikk en fremskutt rolle under det nye regimet som statsminister (ledende minister) fra juli 1961 til juni 1962, utenriks- og handelsminister fra juli til oktober 1961 og formann i Rådet for økonomisk planlegging fra mars til juni 1962. Han trakk seg fra regjeringen over spørsmålet om valutareform. Han ble nominert som presidentkandidat for Det liberal-demokratiske parti i 1963, støttet av moderate militære ledere, men ble utmanøvrert av general Park og trakk seg før valget.^[2]^[7]^[8]

Song ble deretter direktør for det store statseide jern- og stålverket i Incheon.

Han døde i 1980 i Chicago, hvor han var til behandling for nyresykdom.

Referanser

^ «South Korea: The New Strongman». Time (på engelsk) (digital utg.). 14. juli 1961. Arkivert fra originalen 5. februar 2011. Besøkt 25. august 2020.
^ ^a ^b Lentz, Harris M. (2013) [1994]. «Song Yo Chan». Heads of States and Governments Since 1945 (på engelsk). London og New York: Routledge. s. 489. ISBN 1-884964-44-3.
^ «South Korea: Quick to Wrath». Time (på engelsk) (digital utg.). 9. mai 1960. Arkivert fra originalen 20. februar 2011. Besøkt 25. august 2020.
^ «Unntakstilstand og standretter i Sør-Korea». VG. NTB-Reuters-AFP: 5. 19. april 1960.
^ Stone, Alan (1974). «The Korean Student Revolution: A Political Analysis». Occasional Papers on Korea (på engelsk). University of Washington Center for Korea Studies (2): 137–138. ISSN 0364-7676.
^ Lee Moon-young (18. april 2011). «Commander rejected police ammo request on Apr. 19». The Hankyoreh (på engelsk). Besøkt 25. august 2020.
^ Douglas, William A. (1964). «South Korea's Search for Leadership». Pacific Affairs (på engelsk). 37 (1): 33. ISSN 0030-851X.
^ Erlandsen, Ruth (14. oktober 1963). «Presidentkandidat driver valgkamp fra fangecellen». Vårt Land: 1.

[1] «South Korea: The New Strongman». Time (på engelsk) (digital utg.). 14. juli 1961. Arkivert fra originalen 5. februar 2011. Besøkt 25. august 2020.

[Lentz-2] Lentz, Harris M. (2013) [1994]. «Song Yo Chan». Heads of States and Governments Since 1945 (på engelsk). London og New York: Routledge. s. 489. ISBN 1-884964-44-3.

[3] «South Korea: Quick to Wrath». Time (på engelsk) (digital utg.). 9. mai 1960. Arkivert fra originalen 20. februar 2011. Besøkt 25. august 2020.

[4] «Unntakstilstand og standretter i Sør-Korea». VG. NTB-Reuters-AFP: 5. 19. april 1960.

[5] Stone, Alan (1974). «The Korean Student Revolution: A Political Analysis». Occasional Papers on Korea (på engelsk). University of Washington Center for Korea Studies (2): 137–138. ISSN 0364-7676.

[6] Lee Moon-young (18. april 2011). «Commander rejected police ammo request on Apr. 19». The Hankyoreh (på engelsk). Besøkt 25. august 2020.

[7] Douglas, William A. (1964). «South Korea's Search for Leadership». Pacific Affairs (på engelsk). 37 (1): 33. ISSN 0030-851X.

[8] Erlandsen, Ruth (14. oktober 1963). «Presidentkandidat driver valgkamp fra fangecellen». Vårt Land: 1.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]