Hopp til innhold

Diesel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Solarolje»)

Diesel, egentlig dieselolje, er et petroleumbasert drivstoff som brukes i motorer hvor tenning er basert på kompresjon i stedet for gnist. Navnet kommer av Rudolf Christian Karl Diesel (18581913), en tysk ingeniør som oppfant dieselmotoren. Dieselmotoren ble senere videreutviklet av Charles F. Kettering. I Europa er krav til dieselolje fastsatt i EN 590.

Kjemisk sammensetning og karakteristikker

[rediger | rediger kilde]

Diesel kan utvinnes fra råolje. Dieselfraksjonen har et kokepunkt mellom ca. 250°C og ca. 350°C. Diesel er generelt lettere å fremstille enn bensin, noe som er en forklaring på at diesel normalt er billigere. Diesel har en tetthet (egenvekt) på ca. 0,84 kg/l.

Tenningsegenskaper

[rediger | rediger kilde]

Tenningsegenskapene til diesel måles i cetantall, cetantallet er et mål på hvor lett dieselen antennes. Hexadekan (som også kalles cetan) er et referansestoff. Stoffet antennes lett under trykk, og det er satt at dette stoffet har et cetantall på 100. Cetantallet i vanlig autodiesel er minimum 51[1].

Kuldeegenskaper

[rediger | rediger kilde]

Diesel er et tyngre stoff enn bensin. Dette betyr at den tåler kulde dårligere, og ved -10°C skiller den ut voks. To egenskaper er da viktige å kontrollere, det ene er tåkepunktet (Eng: Cloud Point), dette er punktet da de første vokskrystallene dannes. Dette er den laveste temperaturen dieselen bør lagres ved utendørs. Den andre egenskapen er blokkeringspunktet (Eng: Cold Filter Plugging Point, CFPP), det er den laveste temperaturen en kan bruke dieselen. Nedre brennverdi er 42,7 MJ/kg (jmf Teknisk regnetabell) = 11,86 kWh/kg = 9,96 kWh/Ltr

Hva tåkepunkt og blokkeringspunkt er vil variere med årstiden og hvor du er i landet. Dette skyldes at drivstoffleverandørene blander inn en andel parafin for å gjøre dieselen mere flytende ved lave temperaturer. Blandingsprosenten avgjøres av hva slag temperaturer som er sannsynlige.

Syntetisk diesel

[rediger | rediger kilde]

Syntetisk diesel kan lages av blant annet kull, naturgass, trevirke, mais, søppel eller kloakkslam. Biomassen tørkes og gassifiseres, og gjøres om til diesel via den såkalte Fischer-Tropsch prosessen. Syntetisk diesel har lavere partikkel- og NOx-utslipp enn diesel laget av råolje.

Biodiesel

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Biodiesel

Biodiesel er en form for bioenergi, et ikke-fossilt alternativ for dieselmotorer. Det som kalles førstegenerasjons biodiesel lages ved å erstatte glyserolet i fett med metanol. Fettet kan være vegetabilske oljer eller dyrefett, Raps og rybs er mye brukt som billig plantefett. Dieselmotorer kan også gå på ubehandlet planteolje, men på grunn av den høye viskositeten i oljebasert fett, må motoren startes, kjøres varm og stoppes på diesel eller biodiesel, hvis ikke motoren er ombygd for formålet. Poenget med biodiesel er altså å gjøre olja tyntflytende, og det blir den fordi fettmolekylene splittes i sine 3 fettsyrer under framstillingsprosessen. Biodiesel har gode smøreegenskaper, og blandes derfor ofte inn med noen få prosent i vanlig petroleumsdiesel. Biodiesel lager også mindre sot enn petroleumdiesel. Energitettheten i biodiesel er omkring 10% lavere enn fossil dieselolje. Biodiesel har også høyere frysepunkt, noe som gjør den ugunstig som vinterdiesel i Norden.

Tradisjonelt har dieselmotorer vært brukt i tunge kjøretøyer som lastebiler, traktorer, tog og busser, men i senere år så har mange personbiler i Europa blitt solgt med dieselmotorer. Diesel brukes også som drivstoff i båter, men denne marine dieselen er ofte tyngre og har et høyere svovelinnhold enn autodiesel. Solarolje var tidligere et vanlig navn på diesel for skip, i dag brukes betegnelsen Marinegassolje. Diesel har også vært forsøkt som drivstoff både for fly, motorsykler og påhengsmotorer uten noen større kommersiell suksess.

Dieselolje brukes også som fyringsolje, ofte i sentralfyringsanlegg.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ NS EN 590