Slaget ved Pavia

Slaget ved Pavia
Konflikt: De italienske kriger
	; Et bilde fra 1500-tallet som illustrerer slaget ved Pavia
Dato	24. februar 1525
Sted	Ved Pavia sør for Milano; 45°11'51"N 9°9'54"Ø
Resultat	Tysk-romersk seier
	Stridende parter
Det tysk-romerske rike; Spania under Habsburgene	Frankrike
	Kommandanter og ledere
Charles de Lannoy; Hertugen av Terranova; Georg von Frundsberg; Fernando d'Avalos; Visekongen av Sicilia	Frans I; Francois de Lorraine; Richard de la Pole
	Styrker
Infanteri: 19 000; Kavaleri: 4 000; 17 kanoner	7 000 sveitsere, 4 000 landsknekter 6 000 fransk-italiensk infanteri, 3 000 pansrede ryttere og 2 000 lette kavalerister. 22 000 mann med 53 kanoner
	Tap
500 til 700 falne eller sårede	8 000 til 13 000 falne og 5 000 fanger inkludert kong Frans I

Slaget ved Pavia var det av de store slagene mellom 1500-tallets mektigste stormakter i Europa under de italienske krigene. Sentralt på den ene siden sto Karl V, keiser over Habsburgsimperiet, og på den andre siden var Frans I, konge over Frankrike, den sentrale aktøren.

Bakgrunnen

I 1523 marsjerte en hær på 36 000 mann under admiral Bonnivet inn i Italia fra Frankrike, men dette var så sent på året at styrkene gikk i vinterkvarter. De hadde imidlertid liten tilgang på forsyninger. Den spanske kommandanten Colonna utvidet sin styrke fra 9 000 til 37 000 mann, og det var fare for en situasjon hvor to fremmede hærer sto i landet som begge var i desperat forsyningsmangel i en sjelden kald vinter. Da Colonna angrep de franske styrkene, trakk Bonnivet seg fra Pavia til Novara. Mangel på penger og forråd gjorde at den styrke på 13 000 sveitsiske soldater reiste hjem, og franskmennene ble da tvunget til å evakuere Italia og overlate dette til den habsburgske keiseren. De keiserlige troppene utnyttet situasjonen til å invadere det sørlige Frankrike ved Provence med 11 000 mann den følgende sommeren. Etter kraftig motstand lyktes det innbyggerne i Marseille å stanse invasjonen fram til Frans I kom til unnsetning. De habsburgske troppene hadde lidd store tap under beleiringen og måtte trekke seg tilbake. Den franske kongen Frans I ønsket i denne situasjonen å redusere den overhengende trusselen fra de habsburgske styrkene i Italia, og rykket inn i det nordlige Italia med 37 000 mann i tre kolonner. Målsetningen var å fange de habsburgske hæren ved Piemonte, men lykkes ikke i dette.

Da de habsburgske styrkene var drevet ut av Piemonte, kunne den franske kongen konsentrere seg om de habsburgske støttepunktene i Milano, Alessandria og Pavia. Etter et sammenstøt ved Binasco den 24. oktober 1524, hvor franskmennene uforvarende kommer over en spansk styrke, kunne de franske styrkene rykke mot byen og innta denne. Forbindelsen mellom den keiserlige, habsburgske hæren og Milano ble ved dette brutt. Dagen etterpå overgav innbyggerne i Milano seg til Frans I. og de habsburgske styrkene besto da av knappe 16 000 mann som trakk seg tilbake østover mot Lodi.

Etter at Milano var sikret, var den neste franske målsetningen å erobre Pavia som lå så nær Milano at det var viktig å sikre seg kontroll over denne, da byen ville være viktig i et angrep på Milano. De franske styrkene beleiret 31. oktober 1524 Pavia og denne beleiringen var så effektiv at de 9 000 soldater under De Leyva som sto i byen ikke våget å bryte ut. De Leyva konsentrerte seg i denne situasjonen på å styrke byens befestninger. Terrenget rundt byen viste seg også å være farefullt, da jordsmonnet ble fort vått under et styrtregn, og dette utløste en veldig flom som ødela en viktig bro i nærheten.

Begge sider foretok ulike mislykkede taktiske manøvrer som tok sikte på å tvinge motparten vekk fra deres respektive posisjoner. Det habsburgske hovedkvarter i Lodi forble intakt og bygget opp en ny hær som den 24. januar 1525 var på rundt 40 000 mann. Etter å ta tatt festningen San Angelo som voktet overgangen over elven Lambro rykket denne hæren inn i landskapet mellom Pavia og elven Lambro, og hovedstyrken vende seg da mot nord i den hensikt å svinge mot sør mens en kolonne blir sendt til Belgiojoso ved elven Po for å sikret retretten tilbake til Lodi. De to hærer ble stilt opp mot hverandre, men franskmennene var plassert i gode posisjoner og var uangripelige. For den nye habsburgske hæren var det vanskelig å trekke seg tilbake, da dette måtte forutsette at franskmennene måtte hindres fra å ta opp forfølgelsen. Men et mindre angrep kunne åpne for å sende inn forsyninger til Pavia og skape uorden i franskmennenes rekker slik at det var mulig å trekke seg tilbake.

Slaget

Angrepet var enkelt og involverte 3 000 mann. Slottet Mirabello i nord ble antatt å være hovedkvarteret til Frans I. slik at et angrep mot dette kunne skape en ønsket uorden. Natten til 24. februar 1525 marsjere store styrker i retning mot Porta Pescarina som ble antatt å være det franske forsvarets svake punkt. Men den som skulle ha vært et avgrenset angrep utviklet seg til noe annet. Frans I. hadde flyttet sitt hovedkvarter og 10 000 av hans menn var vest for slottet Mirabello, 5 000 andre til øst. En støttegruppe under Pescara, Bourbon, Frundberg og Sittlich på 16 000 mann kom inn bak den habsburgske angrepsstyrken.

Tåke og dårlig sikt gjorde at feltherrene på begge sider hadde dårlige underretningen om hva som skjedde. Begge partene trodde det bare var trefninger som hadde startet morgenen den 24. februar. Da den habsburgske angrepsstyrken nådde Mirabello, fant de bare tjenere, kvinner og handelsfolk, som ble massakrert uten nåde. Offiserene i støttegruppen forsto situasjonen og mente at de habsburgske styrkene kunne dominere slagmarken i fordelen tre mot en, og dette åpnet for å angripe den franske styrken som var oppstykket i mindre enheter uten kommunikasjon seg imellom.

Frans I var uvitende om dette og sende inn tungt kavaleri på 3 600 ryttere som stormet og drev 2 000 habsburgske kavalerister på flukt. Dette ledet til en fransk feilslutning om at slaget var vunnet. En offiser i den habsburgske hæren, Pescara, så straks at det franske kavaleriet var alene mellom en skog og en elv, og innledet øyeblikkelig et angrep med tusener av soldater med piker (lange spyd) og med musketter. Det franske artilleriet kunne ikke hjelpe, og da 4 000 tyske landsknekter forsøkte å komme til unnsetning ble de stanset av fiendtlige landsknekter i langt større antall.

Det franske kavaleriet trengte manøvreringrom, men soldater med piker strømmet ut av skogen og inn mellom rytterne og spiddet dem mens soldater med musketter skjøt. De pansrede rytterne forsøkte å beskytte seg, men var ute av stand til å trekke seg unna i den økende trengselen og forvirringen, og ble nedkjempet av de habsburgske styrkene. Frans I kjempet hardnakket og ble reddet da Lannoy kom til med sine livvakter som tvang vekk deres egne soldater, men Frans I. ble tvunget til å overgi seg.

Etterspillet

Etter at forvirringen løste seg opp den følgende morgenen, ble det klart for de gjenværende franske styrkene at kongen var tatt til fange og at dere kavaleri og landsknekter var nedkjempet. De hadde minst 8 000 drepte og sårede, landsknekter også kjent som svarte djevler på deres svarte harnisk og som ble ansett som forrædere mot den tyske keisermakten da de kjempet på fransk side, var blitt utryddet til siste mann av deres motstykker som ikke ville gi nåde. Sveitserne som ikke var tilsvarende involvert i kampene, trakk seg fort unna fra befestninger rundt Pavia. Hertugen av Alencon var også nødt til å trekke seg vekk mens seierherrene var opptatt med å plyndre lengre nord der hvor slaget var vunnet.

Frans I ble ført vekk i fangenskap, men verken keiseren eller hans allierte regnet med at hans mor skulle raskt ta ledelsen. Hun fikk betalt de sveitsiske styrkene som hadde ikke lidd større tap under Pavia-slaget, samt rustet ut hæren som reorganiserte seg i Lyon. Hun nektet å akseptere keiserens betingelser for å løslatelse hennes sønn og klarte å få Henrik VIII av England til å slutte en separatfred sommeren 1525. Karl V var blitt for sterk og dermed besluttet paven og flere italienske stater i egeninteresse å bryte ut og støtte Frankrike. I januar 1526 blir Madrid-traktaten underskrevet hvor Frans I. måtte avslå Burgund og blir utvekslet mot sine to sønner.

Karl Vs triumf ble ødelagt av en hardnakket mor og en tvilrådige pave som i tillegg ga den løslatte Frans I innrømmelser i fredsavtalen. Krigen ble derfor gjenopptatt. Hevnen for nederlaget kom da Pavia blir latt i ruiner av franskmennene i 1527, men den franske posisjonen var svekket for alltid.

Litteratur

Angus Konstam, Pavia 1525, Campaign 44 Osprey Publishing, ISBN 1-85532-504-7