Slaget ved Lyrskogshede
| Slaget ved Lyrskogshede | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Venderes herjinger | |||||||
 Magnus den godes hær jager venderne på Lyrskoghede. | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Danmark og Norge | Venderne | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Magnus den gode | Ukjent | ||||||
| Styrker | |||||||
| Ukjent | Ukjent | ||||||
| Tap | |||||||
| Ukjent | Opp mot 15 000 drepte | ||||||
Slaget ved Lyrskogshede (dansk: Lyrskov hede[1]) var et slag på høsten 1043 som stod mellom dansker og nordmenn under ledelse av Magnus den gode på den ene siden, mot en tallmessig overlegen hær av slaviske vendere på den andre siden.
Lyrskov (norsk: Lyrskog, tysk: Lürschau) er i dag navnet på en tysk kommune i Slesvig-Flensborg-kretsen, og en landsby nordvest for Slesvig by i samme kommune.
Bakgrunnen for slaget var at en større vendisk hær kom oppover Sønderjylland sørfra, hvor de både herjet og plyndret. Med dette fikk de samlet et stort og rikt krigsbytte. Ved Lyrskogshede (norrønt: Hlýrskógsheiðr) som ligger 5-6 kilometer nord for byen Slesvig by, ventet en dansk-norsk hær parat til konfrontasjon. Slaget som fulgte var kort og intenst, og angivelig skulle omkring 15 000 vendere ha mistet livet i kamp.
Slaget på heden
[rediger | rediger kilde]Det ble sagt at 60 vendere deltok for hver danske, og historikeren Palle Lauring (1909-96)[2] har foreslått at det i virkeligheten kan ha dreid seg om en regulær folkevandring av vendere som håpet å slå seg ned i Jylland.[3] Ifølge krønikene var kong Magnus på vei hjemover fra Vendland der han hadde jevnet Jomsborg med jorden, kanskje for å skremme andre kongsemner. Den vendiske byen Jumne (våre dagers Wolin) var også blitt plyndret, og dansker hadde drept den vendiske fyrsten Ratibor og hans sønner. Konfliktene hadde pågått i årevis.
Mens kong Magnus slo leir på heden med sitt følge, ankom hertug Ordulf av Sachsen fra Brunsvik. Hertugen var gift med Magnus' halvsøster Ulvhild Olavsdatter og hadde stort følge med seg. Magnus hadde hørt om den mektige venderhæren som nærmet seg, og han ønsket ikke få flykte, men var også urolig for å gå i kamp mot slik overmakt. Han sovnet ikke før det gikk mot dag, mikkelsmesseaften. Da skal han ha drømt at hans far, Hellig-Olav, sa til ham: «Ikke skal du være redd for en hedensk hær, om det så er mange som går mot deg. Jeg skal følge deg i dette slaget. Gå til kamp mot venderne når dere hører luren min.» Da kong Magnus våknet ved daggry, fortalte han om drømmen, og angivelig hørte folk en klokkelyd over seg, og de i følget som hadde vært i Nidaros, syntes det hørtes som «Glad», en klokke kong Olav hadde skjenket Klemenskirken. Magnus kastet da av seg ringbrynjen sin og kjempet i rød silkeskjorte og med øksen «Hel», som han arvet etter sin far.[4]
Saxo Grammaticus hevder i Gesta Danorum at Magnus fikk sitt tilnavn «den gode» fordi han drepte så mange vendere i dette slaget.
Snorre Sturlason gir en livfull skildring av slaget på Lyrskogshede og siterer et kvad av skalden Arnor jarleskald:[5]
Fram med breie øksen,
utrett trengte kongen,
brynjen kastet; sverdlarm
steg om hordekongen.
Theodoricus Monachus skrev i sin Norges historie fra rundt 1180 at øksen «Hel» ble ødelagt under slaget på Lyrskogshede, og senere oppbevart i Nidarosdomen.[6]
En parallell til slaget ved Ponte Milvio
[rediger | rediger kilde]De første mynter med Hellig-Olav som motiv er danske og preget i Haithabu, trolig like etter slaget i 1043. Dette er sølvpenninger, typiske for første halvdel av 1000-tallet. Myntherre er Olavs sønn Magnus. Myntmestersignaturen IOLI er kjent fra mynter med andre motiver.[7] (I Norge ble der først preget mynt med Hellig-Olav mye senere, en gullgylden fra Bergen i kong Hans' navn, trolig etter 1497.)[8] På 1000-tallet gjorde en ny skikkelse seg gjeldende i europeisk ideologi: Helgenkongen. Hellige konger utgjør fra da av en ny kategori blant helgener, slik som Edvard Bekjenneren (d. 1066) og Knut den hellige (d. 1086).[9] Fremstillingen av Hellig-Olav på myntene fra Haithabu er trolig den eldste avbildningen av en helgenkonge i Europa.[10]
Myntpregingen får slaget på Lyrskog hede til å minne om en parallell til slaget ved Ponte Milvio, der Konstantin den store vant over Maxentius i 312. Både kong Magnus og keiser Konstantin ble sagt å ha drømmesyn natten før de respektive slagene. På mynter fra 1000-tallet er herskeren avbildet enten med brystbilde, forfra, i profil eller sittende på sin trone. Stående skikkelser er Kristus selv, engler, helgener eller personer hentet fra kristendommens fortelling. En stående mann med øks i venstre hånd kan ikke være andre end Hellig-Olav.[11] Helgener forbindes med det som gjorde dem til martyr; og ettersom Olav ble påført et øksehogg ved Stiklestad, ble øksen hans symbol.[12] Nok en samtidig mynt fra Haithabu viser et brystbile av Olav, med øks i venstre hånd og en korsstav i høyre.[13] Penninger var den gang det eneste gyldige myntslaget i Norge (rundt 600 ekte mynter er bevart, mens 1.800 forfalskninger ble funnet i Kalfarlien i Bergen i 1910[14]), så motivet med Olav var en effektiv måte å formidle hans helgenstatus til befolkningen.[15]
Minnesmerke
[rediger | rediger kilde]I 1898, på 855-årsdagen for slaget, ble det avduket en minnestein i Skibelund kratt, kalt «Magnusstenen» donert av Thor Lange og utført av billedhuggeren og maleren Niels Skovgaard.[16]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Lyrskov hede», grænseforeningen.dk
- ^ Lund, Jørn: «Palle Lauring» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 25. juli 2023 fra [1]
- ^ Palle Lauring: Danmarks konger, Lindhardt og Ringhof, ISBN 9788711830628
- ^ [2] Magnus den godes saga kap. 26-28
- ^ [3] Magnus den godes saga kap. 18
- ^ Historia de antiquitate regum Norwagiensium, kap. 24 (s. 38)
- ^ Ø. Ekroll: Helgenkongen St. Olav i kunsten (s. 116-7), Museumsforlaget, Trondheim 2016, ISBN 9788283050318
- ^ Ø. Ekroll: Helgenkongen St. Olav i kunsten (s. 130)
- ^ Ø. Ekroll: Helgenkongen St. Olav i kunsten (s. 123)
- ^ Ø. Ekroll: Helgenkongen St. Olav i kunsten (s. 110)
- ^ Ø. Ekroll: Helgenkongen St. Olav i kunsten (s. 117)
- ^ Ø. Ekroll: Helgenkongen St. Olav i kunsten (s. 126)
- ^ Ø. Ekroll: Helgenkongen St. Olav i kunsten (s. 122)
- ^ De falske penningene i Bergen
- ^ Ø. Ekroll: Helgenkongen St. Olav i kunsten (s. 127)
- ^ Næstved Tidende. Sydsjællands Folkeblad, 30. september 1898: «Afsløret Mindesmærke» (s. 2)
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Sturlasson, Snorre: Snorres kongesagaer. Gyldendal forlag. Oslo 2003. ISBN 82-05-31464-0