Slaget ved Huamachuco

Slaget ved Huamachuco
Konflikt: Salpeterkrigen
Dato 10. juli 1883 Sted nær Huamachuco, Peru Resultat Chilensk seier
Stridende parter
Kommandanter og ledere
Alejandro Gorostiaga	Andrés Avelino Cáceres
Styrker
1 500	1 440 pluss hundrevis av montonera-gerilja
Tap
68 døde 96 sårede	800 døde og 300 tatt til fange

Slaget ved Huamachuco ble utkjempet den 10. juli 1883, og var det siste store slaget i salpeterkrigen. De chilenske soldatene ledet av oberst Alejandro Gorostiaga var offensive og bekjempet den peruanske hæren, som var under kommando av general Andrés Avelino Cáceres, nær byen Huamachuco. Denne chilenske seieren var viktig, og eliminerte således Cáceres' Ejército de la Sierra og den gjorde slutt på all motstand i de peruanske Andesfjellene. I tillegg ble en av Perus største helter, oberst Leoncio Prado, drept som en følge av slaget. Dette peruanske nederlaget banet vei for Ancón-traktaten, som gjorde endelig slutt på krigen.

Bakgrunn

Nederlagene til den chilenske hæren - ved Marcavalle, Pucará og slaget ved La Concepción - samt dårlige sanitære forholdene, som gjorde troppene deres syke, overbeviste den chilenske overkommandoen om nødvendigheten av å oppgi de sentrale Andesfjellene. Denne tilbaketrekningen ble muliggjort gjennom den chilenske seieren ved Tarma Tambo 15. juli 1882. Okkupasjonstroppene hadde da blitt redusert til halvparten av dens opprinnelige størrelse. Perus general Andrés Cáceres kontrollerte Mantarodalen og hadde i en kort periode inntatt byen Huancayo. Han etablerte et kommandosenter i Tarma og var den første tiden opptatt med å omorganisere hele hæren. I løpet av januar 1883 hadde Cáceres økt troppene sine til 3200 godt væpnede og velutstyrte mann, og var i kommandoen for det sentrale Peru.

Konfrontert med denne trusselen, besluttet den chilenske øverstkommanderende, Admiral Patricio Lynch, å sende en ny styrke mot general Cáceres. Denne nye hæren besto av tre divisjoner under kommando av oberst Garcia, del Canto og Arriagada. Den chilenske hæren var godt bevæpnet og hadde lært sin lekse etter det forrige raidet i Andesfjellene. Deres plan var å prøve å omringe og flanke peruanerne for å tvinge dem inn i vanlig kamp. Etter kort tid klarte de å innta den strategiske byen Jauja og den 5. mai samlet de styrkene sine i byen Chicla. Konfrontert med denne dødelige trusselen, trakk den peruanske hæren seg nordover.

Den 30. mai ankom den peruanske hæren Cerro de Pasco med to chilenske divisjone ledet av oberstene del Canto og García i hælene. Den peruanske hæren fortsatte tilbaketrekningen opp i Andesfjellene. I slutten av juni var det ganske kritisk for den peruanske hæren da chilenerne nesten hadde omringet dem. Den 22. juni ga general Cáceres ordre om tilbaketrekning gjennom Llanganuco-passet, med en høyde av over 6 000 meter. Takket være denne risikofylte manøveren klarte han å unngå hovedstyrken til chilenerne. General Cáceres og den peruanske hæren ankom Tulpo (nær Huamachuco) den 5. juli, etter mange flere prøvelser, bare for å finne ut at den chilenske obersten Alejandro Gorostiaga hadde okkupert byen og var isolert fra den chilenske hovedstyrken. Enda en fiende nærmet seg bakfra for å unnsette Gorostiaga og hjelpe ham med å tvinge peruanerne mot Cajamarca. Denne andre styrken hadde med seg ammunisjon og forsyninger til chilenerne.

Cáceres besluttet å forsøke å stoppe disse forsterkningen før de kunne nå Gorostiagas avdeling, men chilenske speidere var på hugget og ødela overraskelsesmomentet. General Cáceres beordret da krigsråd og det ble besluttet at peruanerne skulle forsøke å nedkjempe de chilenske styrkene som hadde okkupert byen.

Slaget

Utplassering av tropper

Den 8. juli 1883 tok peruanske styrker (omkring 1440 soldater), samt noen hundre indianske gerilja tropper (montoneras) stilling på begge sider av byen, på Cuyulga åsen og på den motsatte siden Purrubamba åsen, slik at de hadde godt utsyn over byen. Peruanerne var bevæpnet med Peabody og Remington rifler, men de hadde lite ammunisjon og få bajonetter. General Cáceres hadde delt sine tropper med halvparten på Cuyulga åsen og de resterende på åsen til venstre, for å forsøke å avskjære fienden som kom bakfra. Da Oberst Gorostiaga oppdaget peruanerne på toppene, samlet han alle sine tropper og evakuerte byen, for så å ta stilling på Sazón-åsen, en perfekt forsvarsposisjon, bratt og med vanskelig terreng i retning Cuyulga, og med noen inka-ruiner i nærheten som de brukte til å lage sperringer.

Ut i strid

Da peruanerne så at Gorostiaga hadde unnsluppet, så inntok de byen og tok kontroll over den, for å effektivt avskjære chilenernes fluktrute. Senere, den 8. og 9. juli skjøt de på hverandre med artilleri, men det endelige peruanske angrepet kom ikke før i morgentimene den 10. juli. Cáceres' plan var å innlede angrepet med å ødelegge fiendens mest sårbare stilling, sørøst for Sazón åsen. Men da chilenerne oppdaget peruanernes fremrykning, så flytte de rask sine forsvarsstillinger ned åsen i et forsøk på å få kontroll over situasjonen og foretok et motangrep mot peruanernes høyre flanke på Cuyulga åsen. To kompanier fra det chilenske Zapadores Regimentet klarte å komme seg ned til Sazón og satte kursen for de peruanske stillingene på Santa Bárbara åsen.

Cáceres svarte med å sende to kompanier av sine Junín- og Jauja regimenter. Disse troppene møtte voldsom motstand og ble dermed sittende fast i området. Han sendte også frem noen kompanier i Cazadores de Concepción- og Marcavalle regimentene for å omringe de chilenske troppene, som da var på tilbaketog. Oberst Gorostiaga prøvde å hindre dette avgjørende øyeblikket ved å sende et kompani fra Concepción-bataljonen, under ledelse av løytnant Luis Dell'Orto, for å møte angrepet fra den peruanske obersten Germán Astetes og hans divisjon. En etter en møtte de chilenske kompaniene de peruanske regimentene og gikk i kamp. For en stund var begge hærer på like fot, mens de chilenske styrkene på høyresiden ble forsvart av ett kompani fra Talca bataljonen som sloss mot troppene til General Manuel Cáceres.

Men de chilenske styrkene var i mindretall og ble tvunget til å trekke seg tilbake til sine egne linjer under tungt peruansk angrep. Litt etter litt skjøv peruanerne hele fiendens linjer tilbake opp på Sazon toppen. Det chilenske artilleriet ble brakt til taushet og måtte omgruppere seg til venstre for de chilenske linjene, under beskyttelse av kavaleriet og Zapadores Regimentet, samt tropper fra Concepción- og Talca styrkene. De peruanske styrkene kom seg nesten til toppen av åsen.

Etter fire timers kamp, følte Cáceres at seier var innen rekkevidde. Gorostiaga styrker hadde nok med å forsvare seg bak sine barrikader på toppen av Sazon. Det var i dette fatale øyeblikket at peruanere begynte å gå tom for ammunisjon. Konfrontert med dette faktum, Cáceres gjorde en fatal feil: han beordret sitt artilleri å flytte seg ned til dalen slik at de kunne beskyte åsen for å gi fienden dødsstøtet. Gorostiaga oppdaget denne taktiske feilen og beordret et kavaleriangrep fra en skvadron av Cazadores en Caballo kavaleri-regimentet som ble ledet av Sersjantmajor Sofanor Parra. Det forsvarsløse artilleriet ble fullstendig utslettet – peruanere mistet sju kanoner – mens artilleristene ble spredt og hugget ned.

Chilensk motangrep

I mellomtiden ble chilenere raskt omorganisert og kastet seg ut i et massivt motangrep med bajonetter mot de overlegne peruanske linjene. De peruanske soldater, som både manglet bajonetter og var nesten tomme for ammunisjon, kunne bare forsvare seg ved å bruke geværskjeftene sine som køller, mens deres geriljasoldatene hadde spyd. Chilenerne, som hadde fordel av å være øverst i bakken, løp nedover og jaget peruanerne foran seg som på sin side forsøkte å flykte etter beste evne og dermed ble den peruanske hæren spredt. Nederlaget var fullkomment da chilenernes infanteri, støttet av to kanoner, inntok den peruanske leiren ved Cuyulga-åsen. Kampen var over, og chilenerne hadde seiret.

Epilog

Etter slaget ble sårede og tilfangetatte peruanere henrettet.

Henrettelsen av Leoncio Prado.

Peruanerne mistet 800 menn – nesten en tredjedel av sine styrker – deriblant en stor del offiserene. Blant de døde var general Pedro Silva, stabssjef oberst Manuel Tafur, og de ​​fire avdelingenes ledere: Germán Astete, Manuel Cáceres, Juan Gastó og Máximo Tafur. I tillegg var mange drept eller ble henrettet etter kampen, deriblant en av Perus største helter, oberst Leoncio Prado, på grunn av han ikke holdt sitt løfte om å holde seg utenfor krigen. General Cáceres, som var skadet, klarte imidlertid å unnslippe og unngå å bli tatt til fange. Kampen gjorde effektivt slutt på all videre peruansk motstand, og Ancon traktaten, som skulle få slutt på krigen, ble undertegnet bare tre måneder senere, den 20. oktober 1883.

Styrkene som deltok i slaget

Perus hær

• Øverstkommanderende General: General Andres Avelino Cáceres
• Kommandant for styrkene i nord: Colonel Issac Recavarren
  • 1. Avdeling (Oberst Aragones)
    • 4. Infanteri bataljon Pucara
    • 5. Infanteri bataljon Pisagua
  • 2. Avdeling (Oberst Salazar)
    • 11. Infanteri bataljon Tarma
    • 12. Infanteri bataljon Huallaga
• Kommandant for hovedhæren: Oberst Francisco de Paula Secada
  • 1. Avdeling (Oberst Manuel Cáceres)
    • 1. Infanteri bataljon Tarapaca
    • 2. Infanteri bataljon Zepita
  • 2, Avdeling (Oberst Juan Gasto)
    • 6. Infanteri bataljon Marcavalle
    • 7. Infanteri bataljon Concepción
  • 3. Avdeling (Oberst Maximo Tafur)
    • 3. Infanteri bataljon Junin
    • 9. Infanteri bataljon Jauja
  • 4. Avdeling (Kaptein Luis German Astete)
  • 8. Infanteri bataljon Apata
  • 10. Infanteri bataljon San Jeronimo
  • Kavaleri
    • Perus Heste-Rifle Skvadron (Sersjantmajor Zavala)
    • Tarma Eskorte Skvadron (Sersjantmajor Zapatel)
  • Artilleri Brigade (Oberst Rios)

Chiles hær

• Øverstkommanderende: Oberst Alejandro Gorostiaga
  • Concepción Infanteri bataljon (Oberstløytnant Herminio Gonzalez)
  • Talca Infanteri bataljon (Oberstløytnant Alejandro Cruz)
  • Zapadores Infanteri bataljoner (Kaptein Canales)
  • Piquete del Victoria Artilleriet (Oberstløytnant Garcia)
  • Heste-Rifle Skvadronen (Oberstløytnant Novoa)
  • Artilleri Brigaden (Sersjantmajor Fontecilla)

Litteratur

• (1883). "A Great Chilian Victory." The New York Times August 14.
• Markham, C. R. (1892). A History of Peru. Chicago: Sergel.
• Scheina, Robert (2003). Latin America's Wars: The Age of the Caudillo. Dulles, VA: Brasseys.
• Thurner, Mark (1997). From Two Republics to One Divided. Durham: Duke University Press.