Slaget ved Falkirk (1298)

Slaget ved Falkirk
Konflikt: Den skotske uavhengighetskrigen
Dato 21. juli, 1298 Sted Falkirk 55°59'15"N 3°45'36"V Resultat engelsk seier
Stridende parter
Skottland	England
Kommandanter og ledere
William Wallace	Edvard I av England
Styrker
Ca. 8,000–10,000	Ca. 20 000
Tap
Ukjent	Ukjent

Slaget ved Falkirk var et slag i den skotske uavhengighetskrig.

Bakgrunn

William Wallace hadde sikret seg kontroll over Skottland med hans store seier over engelskmennene i slaget ved Stirling Bridge i 1297. Kong Edvard I av England var blitt distrahert med sine kamper i Frankrike og kom ikke tilbake til Skottland før etter seks måneder etter det engelske nederlaget.

1. april 1298 invaderte engelskmennene en farm ved Roxburgh, de plyndret Lothian og tok noen festninger, men greide ikke å tvinge William Wallace til regulær kamp. Skottene brukte brent jords taktikk og den engelske hæren hadde lav moral og lite mat.

Slaget

Kong Edvard I og hans motvillige hærstyrke tvang likevel Wallaces hærstyrke til et regulært feltslag ved Falkirk. Wallace hadde plassert sine menn på en bakketopp hvor de kunne se utover en liten vik ved navn Westquarter Burn og de hadde med Callender Wood bak seg. Grunnen overfor seg var myrete. Wallace hadde arrangert sine spydsoldater i fire «schiltroner»; runde, pinnsvin-aktige formasjoner omgjerdet av en defensiv vegg av trepåler, og han hadde bueskyttere og lette tropper mellom disse og et kavaleri i reserve.

Den engelske hæren kom til slagmarken i kolonner ledet av tre grupper av riddere. Den midterste enheten sank ned i dyp søle, men trakk seg tilbake til venstre mens den andre enheten sirklet mot høyre for møte den skotske venstre og høyre side. De skotske schiltronene sto i mot, men de fleste av bueskytterne og de lette troppene ble drept av de engelske ridderne og kavaleriet. Det var ved dette tidspunktet at det skotske kavaleriet og ridderne deserterte fra slaget.

Da engelskmennene ikke klarte å gjøre framskritt mot de spisse stokkene til de skotske schiltronene med kavaleriet, flyttet Edvard I fram sine bueskyttere og irske leiesoldater. Noen historiske kilder har dokumentert at Edvard Is walisiske enheter med langbuer nektet å delta. De engelske og irske soldatene greide derimot å påføre skader og forvirring i schiltronene som det engelske kavaleriet kunne utnytte. Til slutt brøt schiltronene sammen og de overlevende fra Wallaces hærstyrke flyktet.

Etter slaget

William Wallace greide å flykte, skjønt hans egen stolthet og hans militære omdømme og rykte dalte kraftig. Edvard I greide derimot ikke å følge opp sin seier. Mangel på forsyninger tvang ham til å dra tilbake til England. Ledelsen av den skotske uavhengighetskrig gikk videre til Robert Bruce da William Wallace trakk seg. Bruce klarte senere å komme til en ‘forståelse’ med kong Edvard i 1302. Wallace hadde tidligere avvist alle forsøk på fred med England.

Det skotske kavaleriet har blitt bedømt som forrædere for å ha desertert fra slagmarken, men er blitt forsvart ved at Wallaces plan var at de skulle gjøre et nærmest selvmordsangrep. I antall var det skotske kavaleriet fåtallige, og om de hadde angrepet ville de sannsynligvis ha greid å gjøre skade på den engelske hærstyrken, men om det hadde vært nok til å snu utfallet er det ikke mulig å avgjøre på grunnlag av den informasjon som er etterlatt. Det kan dog bemerkes at det skotske kavaleriet deltok i slaget ved Bannockburn og det slaget resulterte i skotsk seier.

Trivia

Mel Gibsons film Braveheart er kjent for å ikke bare vise en rekke direkte historiske feil, men også politiske anakronismer som sannsynligvis er ment for et nåtidig amerikansk publikum. Filmen viser at irlendere angriper, deretter stoppe opp og håndhilse med de skotske troppene og bytte side. Filmen kommuniserer da med de store grupper av irske etterkommere i USA. I realiteten sto irlenderne på engelsk side mens det var walisiske bueskyttere som nektet å slåss. Det var irlenderne som gjorde størst skade på skottene. Filmen beskriver også irlenderne som vernepliktige. Det er en anakronisme i middelalderen. I realiteten var de leiesoldater som sloss for den som betalte dem. Wallace blir dessuten vist at han taper en kamp en til en med Robert Bruce som sloss på engelsk side og beskytter den engelske kongen. Det er selvsagt feil.