Hopp til innhold

Skrapnesespill

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Håndtilvirket skrapnesespill med eske fra 1884

Skrapnesespill (eller spille skrapnese, dansk: skrabnæsespil, svensk: skrapnosspel) er et spill for 2–4 deltagere, som kan minne om pinnespillet mikado.[1]

Om spillet

[rediger | rediger kilde]

I spillet inngår små utskårne redskap eller verktøy av tre eller (elfen)ben[2] som rive, hakke, spade, sag osv. Disse legges i en bunke på bordet og spillet går ut på enkeltvis, med hjelp av et særlig redskap med krok, å hente et og et redskap hjem, uten at de andre beveger seg. Gjenstandene er merket med forskjellige tallverdier alt ettersom hvor vanskelig et av verktøyene er å hente hjem: En sag kan være 10 poeng, en slegel 3 osv. Hvis man ved innhenting rører en av de andre redskapene, går turen videre til nestemann. Hvis bunken blir liggende slik at ingen kan hente ut noe uten at et annet redskap/verktøy beveger seg, har man lov til å slå i bunken for at gjenstandene blir bedre spredt, men den som slår skal så stå over til neste gang. Den som ved spillets slutt har færrest poeng, er skrapnese, og blir krasset forsiktig på nesen med sagen av de andre.[3]

I litteraturen

[rediger | rediger kilde]

Forfatteren Steen Steensen Blicher nevner spillet i Gamle og nye noveller: Bind 1[4]

Man brugte dengang til Tidsfordriv et Spil, som hedder "Skrabenæse;" der har aldrig siden noget andet Spil saaledes fængslet ham; han var lige lykkelig, hvad enten han vandt eller tabte; thi enten hendes Feehaand drog Saugen over hans Næse, eller han berørte hendes med den - Fortryllelsen var lige paradisisk.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Svend Novrup. «skrabnæse». Den Store Danske. denstoredanske.dk. Besøkt 6. desember 2017. 
  2. ^ «Skrab-næse». Ordbog over det danske Sprog. ordnet.dk. 1940. Besøkt 6. desember 2017. 
  3. ^ «Skrabnæsespil. Spille Skrabnæse». Salmonsens konversationsleksikon, 2. utgave. runeberg.org. 1926. Besøkt 6. desember 2017. 
  4. ^ Steen Steensen Blicher (1846). Gamle og nye noveller: Bind 1. C. A. Reitzel. s. 46. 
Autoritetsdata