Hopp til innhold

Skorpioner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Skorpioner
Svart skorpion, Androctonus crassicauda
Nomenklatur
Scorpiones
C.L. Koch, 1837
Populærnavn
skorpioner
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeLeddyr
KlasseEdderkoppdyr
Økologi
Antall arter: ca. 1400, 23 i Europa
Habitat: hovedsakelig på sand- og steingrunn
Utbredelse: i varmere strøk
Inndelt i

Skorpioner er en gruppe edderkoppdyr som kjennetegnes ved at pedipalpene er omdannet til kraftige klør og på at bakkroppen er langt uttrukket og ender i en giftbrodd.

Skorpionene er middelsstore til ganske store leddyr, lengden varierer fra en centimeter eller så til over 21 centimeter for de største artene. Pedipalpene er utformet som store klør. Disse er gjerne kraftige for arter med relativt svak gift, tynne og pinsettlignende for arter med kraftig gift. Chelicerene er små og ender i en liten klo. To små øyne sitter midt oppe på hodet (det fremste leddet) på en liten knøl, men det finnes også helt blinde arter, og de bruker gjerne vel så mye sansehår (trichobothrier) som øynene for å orientere seg. Det er også 2-5 ganske små øyne på hver side av hodet. Bak hodet følger sju relativt brede ledd, hvert med sin separate ryggplate. På forkroppen sitter fire par forholdsvis tynne gangbein. På undersiden av det tredje til sjette leddet er det avlange, slisselignende åpninger inn til boklungene, skorpionenes pusteorgan. Deretter følger en smal hale av fem mer eller mindre sylindriske ledd, før det tykkere siste leddet som bærer en krum giftbrodd. På undersiden bak beina har de et særskilt, kamformet sanseorgan kalt pecten. Skorpionene har et nokså tykt og hardt skall som gir god beskyttelse mot uttørking.

Utvikling

[rediger | rediger kilde]

Skorpionene hører til blant utviklingshistoriens lengsteksisterende dyregrupper, da de i løpet av nærmere 400 millioner år har utviklet seg til de dyr vi kjenner dem som i dag. Gjennom denne lange historien har skorpionene utviklet seg fra å være store dyr (inntil et par meter lange) og havlevende, til å kunne bli inntil bare et par desimeter lange og landlevende. Dyregruppen anses å være en av utviklingshistoriens mest vellykte, da den har vist en god evne til å tilpasse seg blant annet klimaendringer.

Reproduksjon

[rediger | rediger kilde]

Skorpioner har to adskilte kjønn, og paring med overføring av en sædpakke (spermatofor) fra hannen til hunnen. Hannen griper tak i hunnens klør, og trekker henne inn til seg. Dette fører til en paringsdans, som går ut på at hannen søker en plass på marken som egner seg til å legge igjen en spermatofor (sædpose). Han trekker så hunnen over denne spermatoforen, og hennes reproduksjonsorganer plukker dette opp. Etter dette er akten over, og hannen bør forte seg vekk. Det forekommer at hunnen spiser ham opp etter paringen.

Skorpioner er rovdyr, og spiser det de kan fange av insekter og små dyr. Det er ikke alle skorpionarter som bruker giften sin for å drepe byttet, noen klemmer byttet med sine sterke klør. Mye av skorpionens fordøyelse foregår utenfor kroppen, skorpionen biter byttet og spytter enzymer som gjør muskler og kjøtt til væske, for så å suge i seg denne væsken. Mange skorpioner har slike enzymer i giften sin også, det betyr at allerede når et byttedyr er stukket er fordøyelsesprosessen i gang.

Selvlysende skorpioner

[rediger | rediger kilde]
En skorpion i ultrafiolett lys

Alle skorpioner er nattaktive, og gjemmer seg om dagen, gjerne under steiner. Da skorpioner er nattaktive, er dette tidspunktet å lete etter dem. I lyset fra en UV-lampe vil skorpioner lyse opp, dette er måten forskere leter etter disse dyrene. Folk flest frarådes på egen hånd å gå ut og lete etter skorpioner i det fri. Selv etter at skorpionen har lagt igjen sitt gamle skall, vil dette lyse opp under en UV-lampe, men skorpionen selv vil ikke ha denne egenskapen før det nye skallet er ferdig herdet.

Farlige arter

[rediger | rediger kilde]

I motsetning til hva mange tror er de færreste av skorpionartene farlige for mennesker. Av de ca. 1500 kjente skorpionartene er det 30 eller så som antas å ha et stikk som kan drepe et menneske, stikkene fra de øvrige er gjerne ikke verre enn et bistikk. Nesten alle de farlige artene er i den artsrike familien Buthidae, som kan kjennes på smale, pinsettlignende klør og en tykk hale. Særlig farlige er slektene Androctonus og Centruroides, som særlig finnes i tørre områder.

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Skorpionene er utbredt over det meste av Jorda, men mangler i de kaldeste områdene. I Europa finnes den nordligste bestanden i det sørlige England. Noen arter kan overleve vintertemperaturer på −25 ℃, de er likevel regnet som en varmekjær gruppe. Mange arter lever i ørkener og andre tørre områder, de unngår uttørking ved å være nattaktive og ligge nedgravd om dagen.

Systematisk inndeling

[rediger | rediger kilde]

Skorpionene blir regnet som de eldste og mest primitive av de nålevende gruppene av edderkoppdyr. Familie-inndelingen synes ikke å ha satt seg i denne gruppen, denne har endret seg hyppig i de siste årene.

Treliste

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]