Skonnert

Skonnert «Wanata»

Skonnert er et seilfartøy som er definert ved sin riggtype. Skonnerten er flermastet hvor stormasten er nr. 2 forfra og formasten kalles fokkemasten. Hovedseilene på alle mastene er sneiseil også kalt fore-and aft, dvs. seilene er aktenfor masten og ikke på tvers som et råseil. Fra fokkemasten settes stagfokk og som regel en eller flere klyvere til en klyverbom.

3-mastet skonnert «Linden»

3-mastet skonnert «Svanen»

Tradisjonelle skuter hadde gaffelseil og mastene er 2-delt med saling. Over gaffelseilet føres toppseil som kan være et eller to råseil, et trekantet seil eller et trapesformet seil med kort rå som heises med seilet. Noen båter har også stagseil som toppseil.

5-mastet skonnert «Helen W. Martin»

Skonnerten gis spesifikt navn etter hvordan toppseilene er arrangert og det er også blandingstyper hvor fokkemasten er skværrigget. Moderne typer kan også ha bermudaseil, enten på alle mastene eller kombinert med stagseil

Den tradisjonelle skonnerten ble utviklet der det var mye behov for å seile tettere opp mot vinden enn et skværrigget skip kunne og dessuten trenger denne riggen mindre besetning. Kombinasjonsrigg med skværrigget fokkemast, ga et skip også med gode unnavindsegenskaper med mindre besetning enn en fullrigger eller bark trengte.

Den svenske skipsbyggeren Chapmans tegning av en tomastet toppseilskonnert fra hans publikasjon Architectura Navalis Mercatoria, 1768.

3-mastet toppseilskonnert «Edith» (rå-toppseil på formasta)

Den franske toppseilskonnerten FS «Etoile» brukes som skoleskip av den franske marinen.

Betegnelsens opprinnelse

Skipstypen oppsto i nederlandske farvann på 1600-tallet som en videreutvikling av den lokale båttypen «jacht», en en- eller tomastet farkost med gaffelseil beregnet på rask seilas. Navnet skonnert hadde ikke eksistert før det amerikanske ordet schooner dukket opp i 1713. Den amerikanske skipsbyggeren Andrew Robinson i Glouchester, Massachusetts som sjøsatte et nytt fartøy, overhørte en tilskuer som ropte ut, «Oh, how she scoons!» idet fartøyet gled ut i vannet. Robinson bemerket det: «A scooner let her be.»

Slik vil den lokale tradisjonen fortelle om hvordan begrepet «schonner» hadde oppstått. Ordet som tilskueren hadde brukt, er noe omstridt. Ifølge Arthur H. Clark nedstammet dette ordet fra schoon, nederlandsk for «skjønn» (skjønn, lovende, henrivende) og normalt hadde det ikke noen maritime betydning. Robinson henviste muligens til den sjøsatte seilbåtens skrogform i kontakt med vannet, ikke til riggingen som allerede hadde eksistert i cirka hundre år. Det amerikansk-engelske ordet «schoon» (smuttstein) kan ha vært brukt, dvs. «som glir lett i vannet». Dette ordet skal ha bakgrunn i det skotske ordet scoon. Tilføyelsen av sch tatt fra nederlandsk og tysk verb kan ha hendt ifølge Walter William Skeat, dermed hadde ordet «schooner» blitt til.

Det var først lenge etterpå den nye betegnelsen som ble tatt i bruk omkring riggingen, hadde blitt allment akseptert i forbindelse med større popularitet i de amerikanske kolonier. Det første seilskipet som var betegnet som en skonnert i Europa, er «St. Ann» i 1736, som vakte oppsikt hos engelske skipsbyggere. Den svenske skipsdesigneren Fredrik Henrik af Chapman som hadde besøkt England rundt dette tidspunktet, fikk laget tegninger av dette skipet, som var bygget i Amerika og senere solgt til Portugal. Dette ble gjengitt i hans publikasjoner om skip og båt i 1768.

Det første portrettet av en ekte skonnert som har blitt bevart, er datert til 1765 og viste «Baltick», en tremastet skonnert med konvensjonelt skrog.

Skonnertens betegnelse etter rigging

Skonnert har minst to master og de største hadde syv master.

En 2-mastet skonnert skiller seg fra de 2-mastede galeaser, ketch eller yawl ved at skonnertens aktermast er stormasten og derfor like høy eller høyere enn formasten/fokkemasten.

• Slettopper er definert ved at den har trekantet toppseil på alle mastene. Med mer enn tre master, er også mastene tilnærmet like høye.
• Toppseilskonnert/Mersseilskonnert er definert ved at den har et eller to råtoppseil på en eller flere av mastene.
  • «Baltimore Clipper» er en 2-mastet toppseilskonnert. Den bærer klippernavnet da den var først ute med den karakteristiske klipperbaugen.
• Stagseilskonnert er definert ved at den har kun stagseil mellom stormast og fokkemasta. Storseilet kan være gaffel eller bermuda.
• Skonnertskip/Skonnertbark/Barkentin er en blandingsrigg med tre eller flere master hvor fokkemasten er skværrigget og de andre mastene «fore-and-aft»-rigget. Mellom stormasten og den skværriggede fokkemasten er det stagseil. Skonnertskip var den mest brukte betegnelsen på norsk, noen ganger bare skip.
  • Både toppseilskonnert og slettopper kunne ha breifokk (råseil på fokkemastens undermast). Disse skiller seg fra skonnertskip ved at fokkemasten bare var 2-delt og hadde stort gaffelseil.
• Skonnertbrigg er en 2-master med blandingsrigg mellom skonnert og brigg med slettoppet stormast og skværrigget fokkemast med stagseil mellom mastene. Skonnertbriggen ble også kalt hermafrodittbrigg eller halvbrigg og er en variant av brigantinen som kan ha råtoppseil på aktermasten og noen ganger et mindre gaffelseil på formasten istedenfor stagseil mellom mastene. På engelsk er «brigantine» den mest brukte betegnelsen på alle variantene. På norsk er det mest etter seilskutetiden at brigantin har blitt brukt på skonnertbriggene.
  • Skonnertbrigger ble ofte bare kalt skonnert: Skonnertbriggen var meget populær fra midten av 1800-tallet og på norsk ble den svært ofte bare kalt skonnert.
    • Dette har skapt mange misforståelser ved at mange bøker, inklusive leksikon, har definert skonnertrigg som skonnertbriggens blandingsrigg.
    • Mange har også feilaktig antatt at en skonnertbrigg var omrigget til skonnert når den står omtalt som skonnert.
• 
  Typisk skonnertbrigg fra andre halvdel av 1800-tallet.

Slettopper

Den norske betegnelsen «slettopper» eller «slett-topper» kom muligens av den like mastehøyden på alle master fra de minste tomastete til den største, syvmastete skonnerten. Samtidig er den vanligste betegnelsen på en rigget mast en topp. Man snakker om f.eks. "fortoppen", "stortoppen" og "krysstoppen". Når det var kun sneiseil, eller slette seil (langsskipsseil), så ble dette omtalt som en slett topp. I norsk litteratur er slettopperskonnerten også omtalt som «sneiseil-skonnert» med gaffelseil samt forseil (stagfokk, klyver, jager mellom fokkemasten og klyverbom/baugspryd). Det finnes norske slettopperskonnerter, men de største var kjøpt fra USA i tiden frem til 1917.

Med bare gaffelseil, gaffeltoppseil og stagseil var riggen mindre krevende, og dermed behovet for mannskap mindre. De fleste amerikanske skonnerter i siste halvdel av 1800-tallet og inn i første halvdel av 1900-tallet er av denne type for bulklast på kyst- og utenriksfart. Europeiske slettoppere hadde også eksistert, men meget sjelden med mer enn fire master, de største var bestilt eller kjøpt fra amerikanske selgere av både nybygde og brukte skip.

• 
  3-mastet slettopper «Edward M Reed»
• 
  4-mastet slettopper
• 
  5-mastet slettopper modell. Navn ukjent.
• 
  6-mastet slettopper «Wyoming», 1917
• 
  7-mastet slettoppskonnert «Thomas W. Lawson»
• 
  3-mastet slettoppet skonnert med breifokk.

Den amerikansk-engelske betegnelsen på den type skonnertrigg er «fore-and-aft schooner» som oversatt betyr «for til akter skonnert» som en betegnelse på arrangementet av toppseilene aktenfor masten i motsetning råseil med seilet på tvers. Den engelske betegnelsen «fore-and-aft» er også brukt på norsk, men i liten grad da slettopper ble brukt til daglig.

Tremastete skonnerter i Storbritannia

I annen halvdel av 1800-tallet var skonnerter med flere enn to master utbredt i Nord-Amerika, men vant også innpass i Europa. De britiske mersseil-skonnerter hadde utviklet seg til tremastete skonnerter, som dessuten var utsatt for eksperimenter av de britiske skipsbyggere, som blant annet hadde bygd skonnerter med komposittskrog, jernskrog og sist stålskrog. Newfoundland-farten mellom Canada og De britiske øyer hadde sammen med fruktfarten fra Amerika ledet til satsing på skonnerter med stor sjødyktighet, i tillegg til hastighet. I 1895 seilte skonnerten «Spinaway» en fruktlast fra Porto i Portugal til St John's i England på 15 dager, hvilket regnes for å være meget raskt.

Skonnertene som var konstruert for Newfoundland-farten, fikk sin egen betegnelse, «Western Ocean Yachts» og hadde ekstra seilføring med tre mersseil istedenfor de vanlige to på formasten. En av de meste kjente mersseil-skonnerter som hadde tre master, var bygget som én av en serie på om lag 50 skip i Wales, og er dokumentert. «M A James» med en tonnasje på 97 tonn var sjøsatt i 1906 med en lengde på 27,25 meter som slettdekket seilskip med fine linjer på underskroget for rask seilas. Skipet fraktet klippfisk hjem til Storbritannia over Atlanteren, og fordi lasten ikke var spesielt stor, kunne utseendet på disse «vestens havgående yachter» være meget elegant sett med datidens øyne.

Få tremastete skonnerter bygd i Storbritannia med mersseil har blitt bevart. «Result» bygd i stål fra 1892 med tonnasje på 88 tonn og registertonn på 122 tonn samt et forhold på 4,7:1 mellom lengde og bredde. Denne mersseil-skonnerten var tatt i bruk som et «Q-ship» under den første verdenskrigen, og hadde vært i kamp to ganger mot tyske ubåter.

Firemastede skonnerter

Den første skonnerten i historien med fire master er antagelig «Victoria» i San Francisco, USA i 1863 en ombygd lekter. Den første skonnerten som var bygd som et firemastet seilskip er «William L White», bygget og sjøsatt i Bath, Maine, USA i 1880 på 996 registertonn som et rent fraktskip for utenriksfart. Ny England på den amerikanske østkysten hadde rommelige havner og god tilgang på tømmer, derfor var det mulig å lage større seilskip både for kystfart og utenriksfart.

Skipsbyggerne i Maine var ledende i denne utviklingen fordi dampskip bygd av trevirke ble rammet av strenge forsikringsvilkår, og man gikk over til seilskip. De skværriggede seilskipene hadde forlengst blitt erstattet av de rimeligere skonnertene i kystfarten. Et viktig skritt var de oppfinnelser som gjorde det mulig å bruke damp til drift av vinsjene, dermed sank behovet for besetning på skip større enn 700 til 800 tonn med mer enn tre master. De store, firemastede skonnerter i kystfart var normalt brukt til bulklast som kull til de mange havnene langs østkysten; økonomisk sett var de billige å bygge, bemanne og bruke.

Men på grunn av den hektiske skipsbyggingen som et resultat er disse sårbart for svingninger i markedet med overkapasitet og stor etterspørsel etter hverandre. I 1883 var 136 tremastede og 3 firemastede skonnerter levert, tre år senere bare 13 tremastede og 5 firemastede skip var levert, i 1891 stiget det på nytt til 75 tremastede og 37 firemastede skonnerter. Igjen falt det til bare 5 skonnerter i 1897, før det svinget oppover under den første verdenskrigen med 138 firemastede skonnerter i 1915 til 1921. Skipsbyggerne i staten Maine hadde mellom 1879 og 1921 bygd 326 av 459 østkysts firemasters skonnerter.

De første firemasters skonnerter hadde nedsenkbar senterbord montert i kjølen som «William L White» som var 57,9 meter lang og 12,2 meter bredt, den typiske representanten for de amerikanske østkysts firemastede skonnerter var «William H Clifford» på 1595 tonn med en lengde på 67,5 m og bredde på 13,3 m. De fleste skonnertene bygd i Maine hadde mellom 1100 og 1600 tonn som deres tonnasje.

Noen få firemastede skonnerter ble også bygd i Storbritannia, tilsammen var fire skip bygd av britiske verft – «Americana» på 901 tonn i 1892, «Honolulu» på 1080 tonn i 1896, «Rimac» på 858 tonn i 1896 og «Tacora» på 828 tonn i 1888 som kort etter ble ombygd til en barkentine. De var bygd i stål i motsetning til de amerikanske oppført i tre.

Toppseilskonnert/Mersseil-skonnert

Toppseilskonnert/Mersseilskonnert er definert ved at den har et eller to råtoppseil på en eller flere av mastene. Riggen kunne ha to til tre mersseil på tremastede og firemastede toppseilskonnerter som var meget populært helt fram til mellomkrigstiden i de europeiske land deriblant Storbritannia, Danmark og Norge.

• 
  Toppseilskonnert; Texan schooner «San Antonio»
• 
  Den franske mersseil-skonnerten «La Recouvrance».
• 
  3-mastet toppseilskonnert «Oosterschelde»

Baltimoreklipper

«Baltimore Clipper» er en 2-mastet toppseilskonnert. Den bærer klippernavnet da den var først ute med den karakteristiske klipperbaugen. Baltimoreklipperne ble meget berømt for sin hurtighet. Klippernavnet skal den ha fått da de seilte så fort med passasjerer at de kom fram på et blunk; «in a clip». Amerikanske skuter i kinafart var fullriggede, hadde gammel form med veldig fyldige linjer i baugen og overtok etter hvert klipperens linjer og utviklet seg til de berømte teklipperne. Typisk for Baltimore-klippere er svært hellende master.

«Pride of Baltimore» ble bygget i 1977 som en generell replika av Baltimore klipperne. I 1986 ble den truffet av en stormbyge nord for Karibien og kullseilte og skipper og tre av mannskapet omkom. En ny ble konstruert med bedre stabilitet og sjøsatt 1988; «Pride of Baltimore II».

• 
  Baltimore-klipper «Pride of Baltimore»
• 
  «Pride of Baltimore II» ble bygget etter at den første kullseilte og forliste.
• 
  «Lynx» bygget i 2001 som replika av den opprinnelige fra 1812.
• 
  Baltimore klipper «Shenandoah» bygget 1964 som replika av «Joe Lane» 1850.

Mersseil-skonnerter i Storbritannia

De britiske skonnertene med to master var mest vanlig på 1800-tallet, men skilte seg ut ved å ha to råseil satt på formasten under lens og slør i tillegg til et mindre gaffelseil og et større gaffelseil på mesanmasten. Disse tomastede skonnertene, som var mest vanlig rundt De britiske øyer, ble derfor kjent som mersseil-skonnerter som et rent fraktskip så langt borte som ved Newfoundland i Canada. Riggen hadde blitt valgt for å ha så liten besetning som mulig, helt nede i fire-fem mann som benyttet vinsjer til tungarbeidet.

De første mersseil-skonnerter var opprinnelig ombygde kuttere som hadde blitt delt i to og forlenget med nye seksjoner midtskips. Riggens økonomiske forhold var ansett for å være langt viktigere enn dens hastighet på et drektig skrog. En av de få mersseil-skonnerter i den første halvdelen av 1800-tallet som er dokumentert for ettertiden, er «Glasgow» på 155 tonn fra 1826 som hadde et drektig skrog med butt baug og akterspeil hevet over vannlinjen samt slett dekk fra baug til hekk. Riggingen med et baugspyd samt klyverseil og stagseil var karakteristisk med råseil øverst og gaffelseil på både for- og aktermaster.

Fram til 1840 hadde de fleste britiske lasteskipene dypt skrog for å oppnå større lasteevne, men en ny lov om beregnering av tonnasje førte til en ny generasjon seilskip med lengre skrog som ikke stakk så dypt som tidligere. Dette dro mersseil-skonnertene meget stor fordel av med en rigg som i tillegg til å være økonomisk og praktisk, også var hurtigere enn andre samtidige rigger på De britiske øyer. Med lengre og grunnere skrog kom riggingen til sin rett, og spesielt fra 1870-årene var denne skipstypen svært vanlig. Som en ekstra gevinst ble de tomastede skonnerter utviklet til tremastede skonnerter i annen halvdel av 1800-tallet.

Dobbelt toppseilskonnert

Mersseil-skonnerten har normalt bare råseil på fokkemasten, men det finnes en egne rigging med mersseil som toppseil også på stormasten som ble brukt i Nord-Amerika og Storbritannia. Betegnelsene på denne type rigg er «double topsail schooner», «two topsail schooner» og «main topsail schooner». På den amerikanske vestkysten var riggingen tatt i bruk på de store skonnertskipene. En femmasters toppseilskonnert på Stillehavet i slutten av 1800-tallet kunne ha tre mersseil på fokkemasten som også kan ha storseil, deretter bare gaffelseil på stormasten og siden tre mersseil øverst på mesanmasten, de to aktre mastene hadde kun gaffelseil.

Skonnertskip/skonnertbark/barkentin

Skonnertskip er en blandingsrigg med tre eller flere master hvor fokkemasten er skværrigget og de andre mastene «fore-and-aft»-rigget. Fokkemasten er 3-delt med to mers og mellom stormasten og fokkemasten er det stagseil. Undermasten på fokkemasten er betydelig lavere enn på de andre mastene som også bare har saling og ikke mers.

Skonnertskip kaltes også skonnertbark eller barkentin, men skonnertskip var den mest brukte betegnelsen på norsk, ofte også bare kalt skip (skib).

Den på 1960-tallet norskeide 3-mastede «Regina Maris» ble mest kalt barkentin. Den ble kjent for sin maleriske rigg med leseil og sin seilas over ekvator og rundt Kapp Horn

• 
  Skonnertskipet «Kaleda»
• 
  Skonnertskip «Saga af Marstal»
• 
  Barkentin «Regina Maris»
• 
  Skonnertskipet «Reform» bygget i 1893 ved Stavanger Støberi og Dok

De norske skonnerter

De første norske skonnerter bygd på norske verft kom i begynnelsen av 1800-tallet, en av de første var skipsbyggeren Jens Olsen Støles «Christian Borg» i 1807 som deretter skulle bidra sterkt til innføringen av denne skipstypen i Norge.

De norske rederier i september 1905 hadde 550 mellomstore og store seilskip på andreplassen etter de britiske rederiene som eide opptil 800 av de over 3 500 registrerte seilskipene. De fleste store og mellomstore skonnerter var bestilt eller kjøpt fra utlandet, spesielt Danmark som i årene siden 1890 hadde produsert et stort antall skonnertskip med tre til fire master. Fram til 1917 hadde store firemastede og femmastede slettopperskonnerter vært kjøpt fra USA. 4 femmastede og 19 firemastede skonnerter var levert fra den amerikanske østkysten til Norge som et billig fraktskip av kort varighet til handelsvirksomhet på Østersjøen.

En av de siste slettopperskonnerter som var levert til et norsk rederi, var i 1920. Rederiet etablerte av Hans Christian Hansen, Isak Peter Abrahamsen og Peder Næss Hermansen, var Porsgrunns største i en by som hadde gjort seg bemerket for bruk av mellomstore og store seilskip fra slutten av 1890-årene til begynnelsen av 1920-tallet. Frakt av stykkgods, tømmer og bulklast var overlatt til de store, fire- og femmastede seilskipene bygd i jern, stål og sist tre. De amerikanske slettopperskonnertene var bygd av tre og dermed billige i anskaffelse. Hansen & Hermansen rederiets siste skonnert, som også var det siste seilskipet, het «Gunn».

I den samme byen hadde rederiet H. Chr. Hansen & Waldemar Holm også tre, amerikanskbygde, firemastede slettoppere. I 1919 var en stor firemastet slettopperskonnert levert til Åland fra Canada under navnet «Valborg», den ble senere oppkjøpt av et norsk rederi og hadde dimensjonene: 60,2 meter lengde, 12,2 meter bredde og 5 meter dybde samt en tonnasje på 964 tonn.

Litteratur

• Cort Holterman Valeur & Frederik Ferdinand von Krogh «Veiledning til at kjende et Skibs forskjellige Bestanddele» Trykt hos A. Lerche, Laurvig 1844
• Hjalmar Jensen «Sjøteknisk haandbok» Publisert Kristiania: Aschehoug, 1913
• Diderik Brochmann «Tusen og tre sjømandsord» Publisert Kristiania: Det norske forlagskompani, 1915
• Betuel Sofus Tranøy «Norge og skipsfarten» Publisert Oslo: Fabritius, 1941
• Fredhøi «Norske seilskuter» bind 1-6. Publisert Oslo: Fredhøis forlag, 1944
• Fredhøi «Norske seilskuter» bind 7. Publisert Oslo: Fredhøis forlag, 1942
• Björn Landstöm «Skipet» Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1961.
• «Nautisk billedleksikon»: Oversatt av Rolf Scheen: Cappelen, Oslo 1966. Først utgitt på engelsk i 1963 «The Lore of ships» co-operation between maritime specialists in Sweden, the United States, Denmark, Finland, Great Britain, Holland, Norway, and Germany. Nytt opplag av «Nautisk billedleksikon» 1997 «Båter og skip» ISBN 82-7319-140-0 og nytt opplag 1989 ISBN 82-7319-055-2.
• Rolf Fladby, Steinar Imsen, Harald Winge «Norsk historisk leksikon» Publisert Cappelen, Oslo 1974
• The Schonner Its Design and Development from 1600 to the Present, David R. MacGregor, 1997, reprinted 2003, ISBN 1-84067-528-4
• Conway`s History of the Ship: Sail`s last Century, The Merchant Sailing Ship 1830-1930, Basil Greenhill, 1993 ISBN 0-7858-1416-7

Eksterne lenker

• Skonnertbrigg Leons historie. Bygget av Colin Archer i 1880.
• (en) Schooners – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Næringslivet i Porsgrunn frem til 1. verdenskrig Arkivert 30. august 2005 hos Wayback Machine.
• Om seilskipsrigg og skonnert (engelsk)