Skanderbegs italienske ekspedisjon
| Skanderbegs italienske ekspedisjon | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Napolitanske arvefølgekrig | |||||||
2.svg) Skanderbegs ekspedisjon i Italia i årene 1460-1462, han reiste selv den nordlige ruten for å sikre støtte til aksjonen fra Republikken Ragusa, mens andre deler av styrken reiste den sørlige | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Lezhaligaen Kirkestaten Kongedømmet Napoli.svg){kind=small} Hertugdømmet Milano | .svg){kind=small} Angevin Fyrstedømmet Taranto | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Skanderbeg Constantine Kastriota Pius II Ferdinand I Alessandro Sforza | René av Anjou Johan II av Lorraine Jacopo Piccinino Giovanni Orsini | ||||||
Skanderbegs italienske ekspedisjon ble gjennomført i årene 1460 til 1462, og var en støtte til hans allierte Ferdinand I av Napoli, som var truet av Huset Angevin, etter at han etterfulgte sin far på tronen.[1] Georg Kastriota Skanderbeg var hersker over Albania (latin: dominus Albania «Albanias herre») og hadde ledet et langt opprør mot Det osmanske rike siden 1443 og var alliert med en rekke vesteuropeiske monarker for å sikre støtte til sin sak.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Da Alfons V av Aragón, hersker over Sicilia og Napoli og Skanderbegs viktigste allierte døde 27. september 1458,[2], etterlot han seg den uekte sønnen Ferdinand til å arve tronen i Napoli. Denne arveretten ble imidlertid utfordret av den franske hertugen av Anjou René av Anjou som påberopte seg tronen i Napoli, da hans familie hadde kontrollert Napoli før det ble overtatt av Aragóns krone.[2] Dette ble støttet av flere fra den sør-italienske adelen, hvor mange hadde angevinsk bakgrunn.[2][1] Konflikten mellom de ulike støttespillerne utviklet seg til en borgerkrig og pave Callistus III, som selv var av spansk bakgrunn og også en av Skanderbegs allierte, kunne ikke gjøre stort for å hjelpe Ferdinand, så han vendte seg til Skanderbeg for hjelp.[2] Underveis i denne prosessen døde Callistus III 6. august 1458, som 19. august 1458 ble valgt ti hans etterfølger som pave Pius II.
Skanderbeg hadde tidligere mottatt mye hjelp fra Ferdinands far Alfonso, og det var for ham nå tid får å tilbakebetale for dette.[3] Han svarte derfor positivt på pavens henvendelse, og etter Skanderbegs seier i slaget ved Albulena fikk han større alburom å forberede motstanden mot osmanene. Ytterligere tid ble også kjøpt da Skanderbeg og den osmanske sultan Mehmed II undertegnet et våpenhvile som varte i tre år.[4] Dette ga Skanderbeg anledning til å gjennomføre sin ekspedisjon i Italia til støtte for Ferdinand. Han ønsket også å unngå at angevinerne ble for sterke i Italia, da de hadde vennskapelige forbindelser med Skanderbegs hovedfiende osmanene.[3]
Fortropp
[rediger | rediger kilde]
Uten å måtte frykte nye umiddelbare osmanske angrep, gjennomførte Skanderbeg i årene 1460 til 1462 en militær ekspedisjon til Italia. Av frykt for at dette skulle bli utnyttet av osmanene, sendte han først en styrke til Barletta på 500 kavalerisoldater under ledelse av sin nevø Constantine som på dette tidspunktet var 22 eller 23 år gammel.
Kampene om Napolis trone hadde fram til dette vært relativt små sammenstøt med ikke mer enn 1 000 deltakere på hver side. Ferdinand hadde 7 000 mann under sin kommando, og de nyankommende albanske styrkene ble inkorporert i Ferdinands hær. De 500 albanerne var ikke like godt utrustet som sine motstandere, og manglet blant annet kyrasser, men økte likevel Ferdinands militære effektivitet.[5]
Innen Skanderbeg ble tilkalt, hadde imidlertid Renes støttespillere erobret hele Sør-Italia, bortsett fra Napoli med omliggende områder, og militære støttepunkter i Puglia i Capua, Aversa, Gaeta, Troia og Barletta, hvor Ferdinand selv var beleiret.[6]
De forsterkende styrkene under Ferdinand lyktes å holde tilbake fiendens beleiring for et år, og vant tilbake noen mindre områder, men vant ikke noe gjennombrudd eller nytt fotfeste før Skanderbeg ankom Italia i september 1461.
Skanderbegs ekspedisjon
[rediger | rediger kilde]
Skanderbeg i Ragusa
[rediger | rediger kilde]Før han kom til Italia, besøkte han Ragusa (Dubrovnik) for å sikre støtte til aksjonen fra Republikken Ragusa. Han ankom Ragusa 24. august 1461 sammen med Pal Engjëlli, erkebiskopen av Durrës.[7] Hans soldater forble ombord i fartøyene mens de lå ved byen. Etter press fra paven gikk Ragusa med på å støtte Skanderbegs ekspedisjon[8] og hans mannskaper fikk de matforsyningene som var nødvendige,[9]
Han var på dette tidspunktet en berømt mann og vakte stor oppsikt da han kom til byen og han ble tatt imot ved en seremoni ved byen port, og befolkningen samlet seg i gatene da ble tatt med på en tur rundt i byen og inspiserte byens murer. En medvirkende årsak var blant annet også det at Ragusa hadde den største albanske befolkningen utenfor selve Albania. 29. august 1461 satte han kursen mot Puglia, men en storm tvang ham til å snu og ankre ved en øya i Dalmatia. 3. september 1461 nådde han endelig Barletta.[10]
Skanderbeg i Italia
[rediger | rediger kilde]Da de angevinske styrkene så at Skanderbegs styrker ankom Italia, hevet de beleiringen av Barletta, men var fortsatt militært aktive i området.[11] Ferdinand gjorde umiddelbart Skanderbeg til øverstkommanderende i Barletta, mens han selv reiste til Ariano Irpino i Avellino. Med utgangspunkt i festningen i Barletta, jaget Skanderbeg Ferdinands fiender ut av området. Blant annet ble festningen i Monte Sant'Angelo i Puglia erobret og kommandantene herfra ble fengslet i Barletta.[10]
Ferdinands motstandere trekk seg etter nederlagene seg tilbake til Taranto som var setet til Giovanni Orsini. Orsini forsøkte å få Skanderbeg fra å angripe ham der, men Ferdinand hadde ingen grunn til å stole på Orsini, så Skanderbeg rykket videre fram i Orsinis territorium.[12] Skanderbeg fortsatte å forfølge motstanderne med stor suksess. Ferdinands motstandere trakk seg da tilbake fra hans områder etter at Skanderbeg delte hæren sin i tre grupper og jaget motstanderne over tre fronter og utmattet dem.[13] I løpet av oktober fra Ferdinands motstandere utenfor det området Skanderbeg kunne jage dem med sitt utgangspunkt i Barletta. Samtidig slo Ferdinand sine motstandere i Calabria, hvor han erobret Cosenza og Castrovillari.[14] PÅ dette tidspunktet ba Orsini om en våpenhvile med Skanderbeg, men han avslo denne forespørselen og 27. oktober erobret han den lille byen Gesualdo i Campania.
Etter å ha slått en større angevinsk styrke ledet av Johan II, hertug av Lorraine ved Lucera i Foggia og etter dette nederlaget forlot både Johan II og Piccinini kampene mot Ferdinand.[15]
Skanderbeg erobret deretter Trani, den nest viktigste byen i Puglia etter Barletta.
Skanderbeg vendte tilbake til Albania, men krigen om tronen i Napoli fortsatte i flere måneder etter at Skanderbeg hadde reist tilbake. En del av hans menn ble igjen i Italia fram til Ferdinand til slutt greide å slå sine pretendenter til tronen i slaget ved Orsara i august 1462, men det er ikke kjent om noen av Skanderbegs menn deltok i dette.[16]
Virkninger
[rediger | rediger kilde]Gjennom sin ekspedisjon i Italia avverget Skanderbeg erobringen av Sicilia og gjorde det mulig for Ferdinand I å bestige tronen.
Skanderbegs ekspedisjon gjorde ham berømt i Italia. I sin bok, De Bello Neapolitano, hevder Iovianus Pontanus at den albanske deltakelsen var avgjørende for Ferdinands seier. Dette skyldtes albanernes mobilitet og raske angrep som satte de italienske krigerne ut av spill.[17] Skanderbegs ekspedisjon lyktes i å heve beleiringen av Barletta, erobret Trani ved list, tvang angevinere å endre fra en offensiv til en defensiv strategi. Gjennom sin framferd tvang albanerne befolkningen og Giovanni Orsini til å underkaste seg Ferdinand, til og med slik at han trygt kunne delta i bryllupet til Antonio Piccolomini, nevøen til pave Pius II.[18] Skanderbegs deltakelse ble slik instrumentell i sikringen av tronen av Napoli for Ferdinand.[19]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Setton, Kenneth Meyer: The Papacy and the Levant, 1204-1571, side 231, DIANE Publishing, 1978, ISBN 978-0-87169-127-9.
- ^ a b c d Frashëri, Kristo: Gjergj Kastrioti Skënderbeu: jeta dhe vepra, 1405–1468, side 359, Botimet Toena, 2002, ISBN 99927-1-627-4.
- ^ a b Frashëri, side 360
- ^ Sugar, Peter: Southeastern Europe Under Ottoman Rule, 1354-1804, side 67, University of Washington Press, 1983, ISBN 0-295-96033-7.
- ^ Schmitt, Oliver Jens: Skënderbeu, side 309, Tiranë: K&B, 2009, ISBN 978-9995666750
- ^ Franco, Demetrio: Comentario de le cose de' Turchi, et del S. Georgio Scanderbeg, principe d' Epyr, side 321, Venezia: Altobello Salkato, 1539, ISBN 99943-1-042-9
- ^ Newmark, Leonard (1982). Standard Albanian: a reference grammar for students. Andrew Mellon Foundation. s. 3. Besøkt 23. november 2012.
- ^ Frashëri, side 381
- ^ Schmitt, side 317.
- ^ a b Frashëri, side 383
- ^ Franco, side 322
- ^ Frashëri, side 384
- ^ Franco, side 324
- ^ Schmitt, side 319.
- ^ Franco, side 325
- ^ Frashëri, side 387
- ^ Frashëri, side 388
- ^ Frashëri, ss. 389–390.
- ^ Setton, ss. 231–232.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- George Castriot, Surnamed Scanderbeg, King of Albania av Clement Clark Moore - se særlig bok X (ss. 298-315) for en beskrivelse av Skanderbegs italienske ekspedisjon
- Skanderbegs italienske ekspedisjon Arkivert 29. mars 2020 hos Wayback Machine. - utdrag fra Appunti Di Storia Cronologica Di Greci av Sacerdote Gerado Conforti (1922)