Silla–Tang-krigen

羅唐戰爭 ; Luó-Táng Zhànzhēng ; Na-Dang Jeonjaeng
Dato	~670-76 AD
Sted	Korea, Gulehavet
Resultat	Seier til Silla, som forblir uavhengig fra kinesisk styre.
	Stridende parter
Tang-dynastiet	Silla ; Bodeoggug
	Kommandanter og ledere
Keiser Gaozong av Tang ; Xue Rengui ; Gao Kan ; Buyeo Yung ; Li Jinxing ; Liu Rengui	Munmu av Silla; Kim Yu-sin; Geom Mojam; Anesung ; Gim Wonsul; Go Yeonmu
	Styrker
~200.000 (675)	~30.000 (675)

Silla-Tang-krigen (tradisjonell kinesisk: 羅唐戰爭; forenklet kinesisk: 罗唐战争; hanyu pinyin: Luó-Táng Zhànzhēng; hanja: 羅唐戰爭; hangeul: 나당전쟁; revidert romanisering av koreansk: Na-Dang Jeonjaeng) fant sted mellom 670 og 675 mellom det koreanske kongedømmet Silla og det kinesiske Tang-dynastiet, etter at Táng som Sillas allierte hadde hjulpet riket med å beseie de to andre av Koreas tre kongedømmer, Baekje og Goguryeo, i Goguryeo–Tang-krigen. Silla-Tang-krigen var ikke en formell krig, men heller en serie militære sammenstøt mellom de to tidligere allierte landene, som hver ønsket å beholde kontrollen over områdene som hadde blitt erobret fra de andre koreanske rikene.

Sillas seier i konflikten med Táng og rikets fortsatte uavhengighet regnes ofte som et viktig vendepunkt i Koreas historie.

Bakgrunn

Silla-Táng-alliansen, som sammen hadde erobret de koreanske rikene Baekje og det mye mektigere riket Goguryeo, som hadde blitt svekket av indre stridigheter, førte til at Silla- og Táng-hærene okkuperte disse rikenes tidligere områder. Etter Goguryeos fall i 668 opprettet Táng-keiseren Gāozōng Generalprotektoratet for å pasifisere østen og forsøkte å underlegge hele Koreahalvøya, inkludert det uavhengige, allierte riket Silla, under sitt styre. Det var på grunn av dette at Silla-Tang-alliansen brøt sammen, da Silla forsøkte å motsette seg dette.

Kong Munmu av Silla hadde dermed intet annet valg enn å kjempe for å frigjøre sitt land og områdene vunnet etter blodige erobringskriger, særlig det som tidligere var kongeriket Baekje og det sørlige Goguryeo, fra Tángs herredømme. For å gjøre dette mulig, inngikk Munmu allianser med Goguryeo-opprørsledere som Geom Mojam og Anseung, og gikk til angrep på Táng-styrkene som okkuperte Baekje og Goguryeos tidligere områder. Kampene mellom de tidligere allierte startet nesten umiddelbart etter Goguryeos fall og opprettelsen av Generalprotektoratet for å pasifisere østen og kom til å vare til langt ut på 670-tallet.

Hendelser

I 674 hadde Silla og Táng utkjempet mange slag, og kong Munmu hadde tatt over mye av områdene erobret fra Bakje og Goguryeo fra Táng-styrkene som siden disse rikenes fall hadde okkupert områdene, og i andre områder okkupert av kinesiske styrker hadde han oppfordret til koreansk motstand mot okkupasjonen. I dette året erklærte keiser Gāozōng i et utbrudd av sinne Munmus bror Gim Inmun for å være Sillas konge, og sendte en hær under Liu Rengui for å angripe Silla. Men før noen større slag kunne bli utkjempet ba kong Munmu av ukjente årsaker (kanskje var det fordi han var uvillig til å ha en tronpretendent i riket og ikke var klar for å kjempe mot Táng) formelt om unnskyldning og sendte tributt til Táng, noe som tilfredsstilte Gāozōng, som før han ble keiser hadde vært vennen til Munmus far Muyeol, noe som ikke bare kan ha gjort Gāozōng i stand til å hjelpe Silla med å starte de koreanske foreningskrigene i 660 til tross for at han også hadde fiender andre steder, men også fikk ham til å ha en vennligsinnet innstilling mot Silla. Siden Gāozōng ikke ønsket å forlenge felttoget ga han ordre om at hæren og Gim Inmun skulle vende tilbake.

I 675 nådde den kinesiske generalen Li Jinxing Sillas territorier ved å ta landveien ved hjelp av mohestyrker i Mandsjuria som hadde underkastet seg Tang, med den intensjon å okkupere sillanske områder. Ved Maeso-festningen nær dagens Yeoncheon ble han beseiret av en Silla-hær-

Det følgende året krysset Xue Rengui Gulehavet for å kjempe mot Silla, men han ble møtt av en sillansk flåte som ved Sillas vestre kyst slo ham tilbake. Det er mulig at det var dette nederlaget som var Gaozongs motivasjon for å avsette Xue Rengui og sende ham i eksil det året (det har blitt foreslått at han ble sendt i eksil året før, men det gir ikke mening at han skulle ha blitt avsatt før han ledet Táng-styrker i dette slaget. I 681 vendte han tilbake fra eksil og ble gjeninnsatt som general).

Nå var det ingen kinesiske styrker igjen i Korea, og etter at de østlige tyrkerne gjorde opprør i 679 ga keiser Gaozong opp alle planer om å invadere Koreahalvøya, som nå var blitt helt erobret av Silla, og han ga ordre om at alle Táng-soldater skulle trekkes ut av Korea. Generalprotektoratet for å pasifisere østen ble flyttet til Liaodong, noe som tydet på at Táng frasa seg kravene over Sillas områder på Koreahalvøya, noe som gjorde Silla i stand til å forene denne så langt nord som til Taedongelva. Nesten ett tiår etter at han hadde beseiret den største organiserte hæren i øst (Goguryeo) og fremdeles måtte kjempe mot kongedømmet som en gang var hans alliert, innså keiser Gaozong at det ikke var mulig å erobre Silla, særlig ikke når han måtte bekjempe fiender andre steder.

Etterspill

Til tross for keiser Gaozongs innsats førte krigene han utkjempet, ikke bare i Korea i øst, til at hans rike ble militært svekket slik at det ikke var i stand til å effektivt motsette seg Silla-motstanden mot Táng-styrkene i Korea. I 676 ble Táng-styrkene utvist fra Korea av Silla, da kjent som Det forente Silla, og før 680 hadde Táng, som etter østtyrkernes opprør også ble truet av Keiserriket Tibet og andre fiender, slik som uyghurene, helt gitt opp sine planer om å underlegge seg Silla. Dette var siste gang et kinesisk dynasti planla å invadere Korea for å okkupere eller erobre landet, med unntak av Yuan-dynastiet med mongolsk opphav og Det senere Jin-dynastiet med mandsjuisk opphav.

Til tross for at de tidligere hadde vært Tángs fiender, ble flere embetsmenn og kommandanter fra Goguryeo innsatt i Táng-dynastiets administrasjon og militære, slik som brødrene Yeon Namsaeng og Yeon Namsan, sønnene til Yeon Gaesomun. Disse lederne og også deres etterfølgere ble assimilert inn i Táng-lederskapet, og kom til å gi landet flere dyktige offiserer og administratorer.

Med unntak av mongolinvasjonene av Korea, var den neste gangen kinesiske styrker inntok Korea under Imjinkrigen nesten tusen år senere, da de støttet det koreanske riket Joseon med å drive tilbake de japanske invasjonene.

At Silla sikret sin uavhengighet på Koreahalvøya førte til opprettelsen av forhold i Nordøst-Asia som siden stort sett har vært de samme: Korea mellom Kina og Japan, som ofte har fungert som en bufferstat mellom naboene (med unntak av periodene med isolasjon).

Etter denne konflikten kom Det forente Silla og de følgende koreanske statene til å søke samarbeid med de mye større kinesiske dynastiene for å unngå invasjoner. Denne strategien var suksessfull i å unngå assimilering med Kina, men stoppet ikke andre folkeslag, som jursjenene, mandsjuene og japanerne, fra å invadere Korea.

Litteratur

Ebrey, Patricia Buckley; Walthall, Anne; Palais, James B. (2006). East Asia: A cultural, social, and political history. Boston: Houghton Mifflin. ISBN 9780618133840.
Fuqua, Jacques L. (2007). Nuclear endgame: The need for engagement with North Korea. Westport: Praeger Security International. ISBN 9780275990749.
Kim, Djun Kil (2005). The history of Korea (1st utg.). Westport: Greenwood Press. ISBN 9780313038532.

Autoritetsdata