Sigrid Toresdatter
| Sigrid Toresdatter | |||
|---|---|---|---|
| Ektefelle | Kalv Arnesson Olve på Egge | ||
| Far | Tore fra Bjarkøy | ||
| Søsken | Tore Hund Sigurd Toresson | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Sigrid Toresdatter var datter av Tore på Bjarkøy (i dagens Troms) og kom fra en av de mektigste ættene i Hålogaland. Hun var søster til Tore Hund på Bjarkøy og Sigurd Toresson på Trondenes. Hun ble først gift med Olve Grjotgardsson på Egge i Trøndelag, og deretter med Kalv Arnesson.
Sigrid ble inngift i Eggeætten for knytte allianser mellom de mektigste høvdingene i Hålogaland med de mektigste høvdingene i Trøndelag. De hadde minst to sønner; Tore Olvesson og Grjotgard Olvesson. Ektemannen Olve ble tatt til fange av kong Olav Haraldsson og drept i 1021. Etter Olves død ble Sigrid gift med Kalv Arnesson som ble den nye høvdingen på Egge.
Olve var en mektig og veltalende mann av stor ætt. Da Olav Haraldsson overraskende dukket opp på midtsommerblot på Mære lot kongen Olve bli drept ettersom han var hedning, skjønt den virkelige grunnen var at han var en politisk motstander. Sigrid var ung og vakker, rik og av god ætt; hun ble regnet som et godt gifte, og det var kongen som hadde rett til å gifte henne bort. Kalv Arnesson ba kongen om at han skulle la ham få ekte den kona Olve hadde hatt, og for vennskaps skyld gav kongen ham henne, og dertil alle de eiendommene Olve hadde eid. Kongen gjorde Kalv til lendmann og ga ham ombudet for seg inne i Trondheimen.[1]
Snorre Sturlason nevner ikke Sigrid før etter at ektemannen er drept og etter at kongen har drept sønnene hennes, og da tegnes det opp et bilde av en særdeles viljesterk kvinne som på sagavis egger ektemannen til hevn:
- Da han (Kalv) kom hjem, merket han snart at kona hans, Sigrid, var nokså harmfull og regnet opp alle de sorger hun sa hun hadde fått av kong Olav, først det at han lot drepe Olve, mannen hennes «og nå siden,» sa hun, «to av sønnene mine. Og du, Kalv, var med da de ble drept, og det var det siste jeg skulle ventet meg av deg.» Kalv sa at det var helt imot hans vilje at Tore var tatt av dage. «Jeg bød bøter for ham,» sa han, «og da Grjotjgard ble drept mistet jeg min bror Asbjørn.» Hun sa: «Vel var det at du måtte tåle noe slikt av kongen, for det kan være at ham vil du hevne, om du ikke vil hevne de sorger jeg har fått. Du så da Tore ble drept, han som var din fostersønn, hvor mye kongen vørte deg da.»Slike harmfulle ord kom hun stadig med til Kalv. Kalv svarte ofte tvert, men til slutt ble det til at han gav etter for hennes overtalelser...[2]
Ifølge sagaen er det Sigrid som får Kalv til å bryte med kong Olav og isteden alliere seg med broren hennes Tore Hund. Tore Hund og Kalv Arnesson sto fremst i forsvaret mot Olav Haraldsson og begge ga kongen banesår i slaget på Stiklestad i 1030. I tiden etter kom vendingen da Olav ble helgenkonge, og paradokset ble at Olav, som hadde tapt, vant, og Kalv, som hadde vunnet, tapte. I tiden etter mistet Kalv innflytelse og makt. Antagelig minsket også husfruen på Egge, Sigrid, mye av sin makt. Vi vet ikke når Sigrid døde, men kanskje levde hun minst like lenge som ektemannen Kalv som døde i 1051.
Hovedpersonen i Vera Henriksens romantrilogi om Sigrid på Egge, Sølvhammeren, er Sigrid Toresdatter. Henriksen har gitt liv og troverdighet til Sigrid-skikkelsen som en sterk kvinne som preger og preges av de dramatiske og historiske hendelsene vi kjenner fra Mære, Stiklestad og Nidaros.
Sigrid, Tore Hund, Kalv og de andre fra sagaen feires årlig under vikingfestivalen som arrangeres på gamle Egge gård.