Signekjerring
Signekjerring, signekone, signekvinne, klok kone eller runekjerring er norske betegnelser på kvinner som i det gamle bondesamfunnet dreiv med signing[2] og signekunstner, det vil si brukte tegn og trylleformler i magisk, oftest folkemedisinsk mening for å helbrede eller beskytte noen. Menn som gjorde det samme, ble kalt signe- eller runekaller. Virksomheten ble drevet til inn på 1900-tallet.[3]
«Kloke» koner og menn som har gitt hjelp, råd og forklaringer ved sjukdom hos mennesker og dyr har vært del av folkemedisinen over hele verden. Slike signere har vært sjamaner, medisinmenn, hekser, healere, kvakksalvere, urtekyndige og andre helbredere som har drevet med spådomskunster og alternativ behandling.
Kjente signekjerringer og -kaller
[rediger | rediger kilde]
Av kjente signekjerringer eller folkemedisinere i Norge kan nevnes Berthe Toppenhaug (1764—1840) og Anne Brandfjeld (1815—1905). Andre kloke koner som har vært viden kjent er Anne Knutsdatter (død 1594); Lisbeth Nypan (1610—1670), som forøvrig ble brent som heks; Mor Sæther (1793—1851) og Elseby den trollkyndige (1798—1865). Knut Rasmussen Nordgaarden («Vis-Knut», 1792—1876) var en folkemedisiner som var kjent for synske evner og helbredende krefter.
Da eventyrsamleren Peter Chr. Asbjørnsen var huslærer i Gjerdrum 1836—1837, møtte han Berthe Toppenhaug etter et fall på ski; hun behandla foten hans med brennevin og trolldomsformler og fortalte flere sagn om møter mellom mennesker og underjordiske. «Berte Tuppenhaugs fortellinger»[5] kom første gang på trykk i Den Constitutionelle i 1843 under tittelen «En Signekjærrings Fortællinger»[4] og siden i Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn. I tredje utgave i 1870 fikk teksten den nåværende tittelen, for å skille den ut fra en annen storfortelling i samlinga med navnet «En Signekjerring».[6]
Folkemedisinsk virksomhet har fortsatt i alternativ behandling under ulike navn og forklaringer. For eksempel kan den klarsynte Snåsamannen, predikanten Svein-Magne Pedersen og andre kalles moderne signekjerringer og -kaller.
Se også
[rediger | rediger kilde]- Spåkone
- Seidkone, trollkjerring som i norrøn tid øvde seid
- Kjerringråd
- Folkemedisin
- Kvakksalver
- Medisinmann
- Sjaman
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Ulike versjoner av maleriet «En signekjerring»». Arkivert fra originalen 4. desember 2013. Besøkt 30. november 2013.
- ^ Oppslagsordet «signe» i Ordbog over det danske Sprog 1700-1950
- ^ Artikkelen «Signekjerring» i Store norske leksikon
- ^ a b Asbjørnsen, Peter Christen; Moe, Jørgen (1841). «En signekjerring (Norske Folkeeventyr)». runeberg.org (på norsk). Besøkt 30. april 2023.
- ^ Asbjørnsen, Peter Christen; Moe, Jørgen (1841). «Berthe Tuppenhaugs fortellinger (Norske Folkeeventyr)». runeberg.org (på norsk). Besøkt 30. april 2023.
- ^ Fortellinga «En Signekjærring» fra Norske huldreeventyr og folkesagn Arkivert 3. desember 2013 hos Wayback Machine.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]Om folkemedisin og signekjerringer i søkbare bøker i Nasjonalbiblioteket:
- Per Holck: Norsk folkemedisin : kloke koner, urtekurer og magi (1996)
- N. A Quislings: Overtroiske kurer og folkemedisin i Norge (1918/1999)
- Ida Hydle: Kultur og helse i et lokalsamfunn (1991)
- Aamund Salveson: Folkeminne (1924)