Hopp til innhold

Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band
Studioalbum med The Beatles
FormatLP
Utgitt1. juni 1967
Innspilt6. desember 1966–
21. april 1967
SjangerPsykedelisk rock, poprock
Lengde00:39:43
Lengde39:44
SpråkEngelsk
PlateselskapParlophone/EMI (UK)
Capitol (USA)
Produsent(er)George Martin
Anmeldelse(r)
Plass i kronologi
Revolver
(1966)
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band
(1967)		 Magical Mystery Tour
(1967)
Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band på Commons

Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band er det åttende albumet av The Beatles, utgitt i juni 1967. Albumet rangeres som et av de mest innflytelsesrike i rockens historie. The Beatles beveger seg i retning psykedelisk rock med sanger som «Lucy in the Sky with Diamonds», «Being for the Benefit of Mr. Kite!», «Within You Without You» og «A Day in the Life», mens sanger som «Getting Better», «Good Morning Good Morning» og tittelsporet (med reprisen) er mer konvensjonell rock.

Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band kom på førsteplass i musikkmagasinet Rolling Stones liste over «Tidenes 500 beste album».[1]

Historikk

[rediger | rediger kilde]

Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band ble innspilt på et tidspunkt da den første Beatles-feberen var i ferd med å avta. Tegn i tiden viste at det mest nyskapende innen rocken ikke lenger kom fra Storbritannia, men fra USA, og særlig fra den amerikanske vestkysten. Her hadde flere band begynt å eksperimentere med en annen instrumentering enn den standardiserte, og tekstene handla om mer enn kjærlighet og savn. Mange av de nye bandene tok fantasifulle navn som Jefferson Airplane og Grateful Dead. Personligheter som Bob Dylan, Frank Zappa, Phil Spector og Brian Wilson var i gang med å omdefinere hva som var mulig innafor rocken, både med hensyn til tekster, instrumentering og opptaksteknikker.

Beatles-medlemmene innså at den frenetiske turnevirksomheten var i ferd med å tappe dem for skaperkraft, og de bestemte seg for å gå i studio. Som EMIs største popsuksess noensinne hadde de nå uavkortet tilgang på tid og ressurser i Abbey Road Studios. I månedene før opptakene starta hadde bandmedlemmene latt seg inspirere av andre typer musikk enn tidligere, og var blitt fortrolig med instrumenter som hammondorgel, elpiano, stryke- og blåseinstrumenter, foruten en lang rekke eksotiske instrumenter, inkludert sitar.

Paul McCartney har sjøl oppgitt The Beach Boys' album Pet Sounds og Frank Zappas Freak Out! som viktige inspirasjonskilder for Sgt. Pepper. McCartney var i Los Angeles i april 1967, der han møtte Brian Wilson og hørte låter som Wilson hadde tenkt å bruke i en planlagt utgivelse, SMiLE.

Oppfølgeren Magical Mystery Tour inneholder låter som er svært lik det som finnes på Sgt. Pepper. Men etter to år i spissen for den psykedeliske rocken vendte The Beatles i 1968 tilbake til et mer konvensjonelt repertoar.

Sangene

[rediger | rediger kilde]

Musikkforskeren Allan Moore sier at Sgt. Pepper hovedsakelig består av rock og popmusikk, mens musikkforskerne Michael Hannan og Naphtali Wagner begge ser det som et album av ulike sjangere. Hannan sier at den har "et bredt utvalg av musikalske og teatralske sjangere". Rundt 1967 var vel den tiden LSD og andre stoffer var mest utbredt blant musikere. For Beatles var Revolver og Sgt. Pepper de albumene som man merker denne påvirkningen mest. Rett før album utgivelsen forbød BBC «A Day in the Life» spilt på radio på grunn av setningen "I'd love to turn you on" som BBC uttalte at kunne "oppmuntre en tillatende holdning til narkotikabruk". Flere andre sanger skal også ha henvisning til narkotikabruk, angående «Lucy in the Sky with Diamonds» har det vært spekulasjoner om at tittelen på sangen er en forkortelse for LSD. Imidlertid har John Lennon, som skrev sangen, forklart at tittelen faktisk kom fra en tegning hans sønn Julian lagde i barnehagen, Julian kalte tegningen "Lucy – in the sky with diamonds".[2][3][4][5][6][7][8]

Konseptalbum

[rediger | rediger kilde]

Den opprinnelige ideen var at The Beatles skulle framstå som et ukjent «Lonely Hearts Club Band» som gjennomførte en kabaretaktig konsert i en park. Ideen ble fastholdt i coverdesignet og i tittellåten som innleder side én og kommer i reprise mot slutten av side to; dessuten i introduksjonen av bandmedlemmet «Billy Shears» (Ringo Starr) før sangen «A Little Help from my Friends». For øvrig er låtene frittstående. Selv om albumet ikke oppfyller kriteriene for et konseptalbum blir det av enkelte allikevel regnet som popmusikkens første konseptalbum.

Tekniske nyvinninger

[rediger | rediger kilde]

The Beatles hadde også tatt i bruk tekniske nyvinninger som wah-wah-pedal og fuzzboks. I tillegg kom bandmedlemmenes egne kreative ideer, som å kjøre stemme og instrumenter gjennom en lesliehøytaler. Paul McCartney oppdaget at han kunne oppnå bedre presisjon, styrke og gjengivelse ved å plugge bassen direkte til en forsterker i stedet for å gå vegen om en mikrofon, slik det var vanlig.

På den tida opptakene startet var de første åttespors båndopptakerne på markedet i USA, men hadde ennå ikke nådd Storbritannia. The Beatles gjorde sine opptak på firespors utstyr, men på den måten at firespors opptak på én opptaker ble miksa og spilt inn på ett spor på en annen. Slik kunne teknikerne i Abbey Road i virkeligheten arbeide med 16 spor – riktignok da med en andregenerasjons mastertape. Den støyen som dermed bygde seg opp, løste teknikerne ved å være de første som tok i bruk Dolby støyreduksjonssystem. Sgt. Pepper ble derfor berømmet for klar, presis og støyfri lydgjengivelse, og står som en milepæl i lydinnspillingshistorien.

Produsent og teknikere tok også i bruk lydbåndteknikken på nye og innovative måter. På noen spor brukes en mellotron, og effekter som phaser, flanger og ekko er hyppig brukt. Særlig virkningsfull er den spesielle doublereffekten som er brukt på vokalsporet, og som får det til å høres ut som vokalisten synger duett med seg sjøl. Denne teknikken ble utvikla spesielt for The Beatles av lydteknikeren Ken Townshend i EMI i 1965, og fikk navnet automatic double tracking (ADT). Tidligere kunne dublert vokalstemme bare oppnås gjennom to separate opptak – nå kunne det gjøres automatisk på ett opptak. Etter Sgt. Pepper ble ADT et nærmest universelt fenomen i pop og rock.

Viktig var også den såkalte varispeeding, det vil si opptak med forskjellige hastigheter på de ulike spora på båndet. The Beatles brukte denne teknikken mye på vokalen på Sgt. Pepper, og snart ble oppspeeda vokal (tweaking) en vanlig teknikk i popmusikkproduksjon.

En annen nyhet var det at sluttrilla (run-out groove) var fylt med lyd. Den kakofonien som er lagt på sluttrilla er framkommet ved at alle fire brølte morsomme lyder inn i en mikrofon. Deretter ble lydbåndet klipt i biter, limt sammen og spilt baklengs. Tilfeldig sammenklipping av båndbiter og baklengs avspilling brukes også på andre spor på plata. I pausen mellom siste låt og sluttrilla er lagt inn den 15 kHz høge tonen av ei hundefløyte – foreslått av John Lennon «i den hensikt å irritere hunden din».

Omslag

[rediger | rediger kilde]

Oppdraget med å lage omslaget ble gitt til kunstneren Peter Blake. Omslaget skulle i tråd med konseptet for plata framstille de fire som medlemmer av et band som holdt konsert i en park. Hver av dem laga ei liste over levende og avdøde personer som de ville bli avbilda sammen med. Fotografier av disse ble forstørra opp i full størrelse på papplater og stilt opp som bakgrunn. Voksfigurene av The Beatles ble utlånt fra Madame Tussauds og stilt opp ved siden av. Blomstene ble levert av en blomsterforretning, mens de påståtte marihuanaplantene ikke er marihuana. Midt i bildet stilte The Beatles opp i sirkusaktige uniformer og nyanlagt bart.

Omslaget er svært påkosta, med utbrett og innlagte utklippsbilder. På innsiden av omslaget var det et eget design ved Seemon Posthuma og Marijke Kooger. For første gang i rockens historie var tekstene trykt på omslaget. Produsent for omslaget var den framtredende kunsthandleren Robert Fraser.

På baksiden kan man se at Paul er den eneste med ryggen til kameraet, dette blir av enkelte sett på som et spor på konspirasjonsteorien som sier han er død.

Beslektet materiale

[rediger | rediger kilde]

En stund var planen at Sgt. Pepper skulle bli et dobbeltalbum, og det ble spilt inn låter i studio som ikke fikk plass på den ene plata det endte opp med. Noen av disse innspillingene kom seinere på Magical Mystery Tour, og tre andre («Only A Northern Song», «Hey Bulldog» og «It's All Too Much») ble først publisert i tegnefilmen Yellow Submarine i 1968.

To andre låter som var innspilt på samme tid – «Strawberry Fields Forever» og «Penny Lane» – kom heller ikke med på plata fordi EMI mente det gikk for lang tid mellom utgivelsene og derfor pressa George Martin til å gi ut disse som single allerede i februar 1967.

Ulike versjoner

[rediger | rediger kilde]

Sgt. Pepper er opprinnelig miksa og utgitt i mono. Samtidig ble det også laget en stereoversjon, og det er denne som oftest er brukt ved seinere nyopplag.

De to versjonene er ulike på flere låter. For eksempel går monoversjonen av «She's Leaving Home» i et hurtigere tempo og i en høgere toneart. Den opprinnelige «Lucy In The Sky With Diamonds» er langsommere og har mer ekko.

Kritikk og ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Kritikere hyllet albumet for dets innovasjoner innen låtskriving og produksjon, for å bygge bro mellom sjangere og for sitt grafisk design. Rolling Stone beskrev albumet som revolusjonerende, fult av ideer og oppfinnsomt, mens Variety kalte albumet et mesterverk. Sputnikmusic ga en mer blandet anmeldelse, og beskrev albumet som “en uoriginal, pretensiøs, kjedelig opplevelse” og hevdet at det ikke er blant de tre beste albumene av Beatles.[9][10][11]

Albumet nådde en førsteplass på listene i Storbritannia, USA, Vest-Tyskland, Australia, Canada, Sverige, Finland og i Norge hvor albumet er et av de mestselgende gjennom tidene og var på VG-lista i 43 uker, hvorav hele 22 uker på førsteplass.[12][13]

Påvirkningen fra Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band på slutten av 1960-tallet og på 1970-tallet var stor. Beatles sin unike reise innen låtskriving, lyd, studioteknologi og til og med omslagskunst hadde en umiddelbar innvirkning på andre band innen forskjellige sjangere. I dag er det vanskelig å forstå hvor banebryterne Beatles sin musikk var på den tiden, det er så mange artister som senere har tatt opp mye av det samme i sin musikk at det i dag virker vanlig.[14]

Jefferson Airplane ga ut albumet After Bathing at Baxter's (1967), en stil forandring fra forrige album. The Moody Blues sitt andre album Days Of Future Passed (1967) var nok planlagt før Sgt. Peppers ble utgitt, men albumet har tydelig påvirkninger. Det albumet som oftest er blitt sammenlignet med Sgt. Peppers er nok Their Satanic Majesties Request (1967) av The Rolling Stones.[14]

King Crimsons låtskriver og gitarist Robert Fripp, mener progressiv rock startet med Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band og deres systematiske, radikale tilnærming til å forbedre rock. Også trommeslageren Bill Bruford, en veteran fra flere progressive rockeband, har uttalt at uten Beatles, eller noen andre som hadde gjort det Beatles gjorde, er det rimelig å anta at det ikke ville vært noen progressiv rock.[15][16]

Sporliste

[rediger | rediger kilde]

Tekst og melodi er ved Lennon/McCartney unntatt hvor annet er oppgitt.

Side 1

[rediger | rediger kilde]
  1. «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band»
  2. «With a Little Help from My Friends»
  3. «Lucy in the Sky with Diamonds»
  4. «Getting Better»
  5. «Fixing a Hole»
  6. «She's Leaving Home»
  7. «Being for the Benefit of Mr. Kite!»

Side 2

[rediger | rediger kilde]
  1. «Within You Without You» (Harrison)
  2. «When I'm Sixty-Four»
  3. «Lovely Rita»
  4. «Good Morning Good Morning»
  5. «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (Reprise) »
  6. «A Day in the Life»

Personell

[rediger | rediger kilde]

Andre medvirkende

[rediger | rediger kilde]
  • Neil Aspinall – tambura, munnspill
  • Mal Evans – telling, klokkealarm, piano (albumets avsluttende E-akkord)
  • Matthew Deyell – tamburin
  • George Martin – produsent og mikser, lydeffekter, cembalo på «Fixing a Hole», tråorgel, orgel og klokkespill på «Being for the Benefit of Mr. Kite!», Hammondorgel på «With a Little Help from My Friends», piano på «Getting Better» og på «Lovely Rita», orkesterdirigent på «A Day in the Life», avsluttende E-akkord på cembalo
  • Neill Sanders, James W. Buck, John Burden og Tony Randall: valthorn på «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band»

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Eirik Helleve. «Då pop vart kunst». I: Syn og Segn, nr 4, 2010

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Rolling Stone – The 500 Greatest Albums of All Time, 1: Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band
  2. ^ Moore, Allan F., red. (1997). «Commentary». The Beatles: Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Cambridge University Press. s. 26–57. ISBN 978-0-521-57484-6. Besøkt 5. juni 2024. 
  3. ^ Thompson, Gordon (2011). «Sgt. Pepper and the Beatles: It Was Forty Years Ago Today (review)». Music and Letters. 1. 92: 114–115. ISSN 1477-4631. Besøkt 5. juni 2024. 
  4. ^ Wagner, Naphtali (2008). «The beatles’ psycheclassical synthesis: Psychedelic classicism and classical psychedelia in Sgt. Pepper». Sgt. Pepper and the Beatles. Routledge. ISBN 978-1-315-60853-2. doi:10.4324/9781315608532-7/beatles-psycheclassical-synthesis-psychedelic-classicism-classical-psychedelia-sgt-pepper-naphtali-wagner. Besøkt 5. juni 2024. 
  5. ^ Gilmore, Mikal (1. juni 2017). «Inside the Making of the Beatles' 'Sgt. Pepper'». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 5. juni 2024. 
  6. ^ «Why the BBC banned ‘A Day In The Life’ by The Beatles - Far Out Magazine». faroutmagazine.co.uk (på engelsk). 5. mars 2021. Besøkt 5. juni 2024. 
  7. ^ «Is 'Lucy in the Sky with Diamonds' Code for LSD?». 
  8. ^ «Beatlesåret 1967». Norwegian Wood. 26. februar 2019. Besøkt 5. juni 2024. 
  9. ^ Stone, Rolling (27. august 1987). «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 5. juni 2024. 
  10. ^ Morris, Chris (25. mai 2017). «Album Review: ‘Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band,’ 50th Anniversary Editions». Variety (på engelsk). Besøkt 5. juni 2024. 
  11. ^ «The Beatles - Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (album review 11) | Sputnikmusic». www.sputnikmusic.com. Besøkt 5. juni 2024. 
  12. ^ «norwegiancharts.com - Norwegian charts portal». norwegiancharts.com. Besøkt 5. juni 2024. 
  13. ^ «norwegiancharts.com - The Beatles - Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band». norwegiancharts.com. Besøkt 5. juni 2024. 
  14. ^ a b Chilton, Martin (26. mai 2024). «The Influence Of The Beatles’ 'Sgt. Pepper'». uDiscover Music (på engelsk). Besøkt 5. juni 2024. 
  15. ^ «The two men who inspired the evolution of Robert Fripp». faroutmagazine.co.uk (på engelsk). 7. mai 2024. Besøkt 5. juni 2024. 
  16. ^ Drummer, Modern (16. august 2007). «Bill Bruford: Our Prog Forefather». Modern Drummer Magazine (på engelsk). Besøkt 5. juni 2024. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sgt._Pepper’s_Lonely_Hearts_Club_Band&oldid=24498211»