Hopp til innhold

Seksuell dysfunksjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Seksuell dysfunksjon
Område(r)Psykiatri
Ekstern informasjon
ICD-10-kodeF52
ICD-9-kode302.7
ICPC-2P08
MeSHD020018

Seksuell dysfunksjon (se også seksuell funksjon) refererer til vanskeligheter som oppleves av en person eller et par i alle stadier av en normal seksuell aktivitet, inkludert lyst, opphisselse eller orgasme.

Kategorier

[rediger | rediger kilde]

Seksuell dysfunksjon kan klassifiseres i fire kategorier: nedsatt seksuell lyst, sviktende genital respons, orgastisk dysfunksjon og smerter i forbindelse med samleie.

Nedsatt seksuell lyst

[rediger | rediger kilde]

Nedsatt seksuell lyst, eller nedsatt libido, er karakterisert ved manglende lyst på seksuell aktivitet eller fravær av seksuelle fantasier. Nedsettelsen kan vare en kort periode eller over lengre tid. Tilstanden varierer fra en generell mangel på seksuell lyst til mangel på seksuell lyst for den nåværende partner. Tilstanden kan ha startet etter en periode med normal seksuell funksjon, eller personen kan alltid ha hatt liten eller ingen seksuell lyst.

Årsakene varierer betydelig, men inkluderer en mulig nedgang i produksjonen av normalt østrogen hos kvinner eller testosteron hos både menn og kvinner. Andre årsaker kan være aldring, tretthet, graviditet, medisiner (for eksempel SSRI) eller psykiatriske tilstander, som depresjon og angst.[1] Tap av libido fra SSRI reverseres vanligvis etter at SSRI er seponnert, men i noen tilfeller gjør det ikke. Selv om en rekke årsaker til lav seksuell lyst nevnes, har kun noen av disse vært gjenstand for empirisk forskning. Mange av årsakene er basert på terapeuters inntrykk.[2]

Sviktende genital respons

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Hemmet seksuell opphisselse hos kvinner

Sviktende genital respons var tidligere kjent som frigiditet hos kvinner og impotens hos menn, men disse har nå blitt erstattet med mindre fordømmende betingelser. Impotens er nå kjent som erektil dysfunksjon, og frigiditet har blitt erstattet med en rekke begreper som beskriver spesifikke problemer med for eksempel lyst eller opphisselse.

For både menn og kvinner kan disse forholdene manifestere seg som en aversjon mot, og unngåelse av, seksuell kontakt med en partner. Hos menn kan det være at en (delvis eller fullstendig) ikke klarer å oppnå eller opprettholde en ereksjon, eller det kan være mangel på seksuell opphisselse og nytelse av seksuell aktivitet.

Det kan være medisinske årsaker til disse lidelsene, som redusert blodtilførsel eller mangel på vaginal smøring. Kronisk sykdom eller hvordan forholdet mellom partnerne er, kan også bidra. I motsetning til orgasmeforstyrrelser, skyldes erektil dysfunksjon hos menn i første rekke fysiske forhold. Suksessen til Viagra (sildenafilsitrat) vitner om dette.

Erektil dysfunksjon

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Impotens

Erektil dysfunksjon, eller impotens, er en seksuell dysfunksjon preget av manglende evne til å utvikle eller opprettholde en ereksjon av penis. Det finnes ulike bakenforliggende årsaker, som for eksempel skader på Nervi erigentes som hindrer eller forsinker ereksjon, eller diabetes, som bare reduserer blodstrømmen til vev i penis. Mange av disse årsakene til erektil dysfunksjon er reversible.

Årsakene til erektil dysfunksjon kan være psykiske eller fysiske. Psykologisk impotens kan ofte bli bedret av nesten alt som pasienten tror på, det er en veldig sterk placeboeffekt. Fysisk skade er mye mer alvorlig. En viktig fysisk årsak til ED er kontinuerlig eller alvorlig skade på Nervi erigentes. Disse nervene passerer ved siden av prostata og springer ut fra det sakrale plexus, og de kan bli skadet ved prostata- og colo-rektale operasjoner.

På grunn av deres pinlige natur og skammen pasientene føler, var temaet tabu i lang tid, og er gjenstand for mange myter. Folkelige remedier har lenge vært brukt. Innføringen av kanskje det første farmakologisk effektive middel for impotens, sildenafil (varenavn Viagra) på 1990-tallet førte til en bølge av offentlig oppmerksomhet, drevet delvis av nyhetsverdien av historiene, delvis av tung annonsering.

Det latinske ordet impotentia coeundi beskriver ganske enkelt manglende evne til å sette inn penis inn i skjeden. Det er nå stort sett erstattet av mer presise betegnelser.

Orgastisk dysfunksjon

[rediger | rediger kilde]

Orgastisk dysfunksjon (orgasmeforstyrrelser) er vedvarende forsinkelser eller fravær av orgasme etter en normal seksuell opphisselsesfase. Lidelsen kan ha fysiske, psykiske, eller farmakologiske årsaker. SSRIer er en vanlig farmasøytisk årsak. SSRIer kan utsette orgasme eller fjerne den helt.


Smerter ved samleie

[rediger | rediger kilde]

Smerte ved samleie påvirker nesten utelukkende kvinner og er kjent som dyspareuni (smertefullt samleie) eller vaginisme (en ufrivillig kramper i musklene i skjedeveggen som forstyrrer samleiet).

Dyspareuni kan være forårsaket av utilstrekkelig smøring (vaginal tørrhet) hos kvinner. Dårlig smøring kan skyldes utilstrekkelig spenning og stimulering, eller hormonelle endringer forårsaket av menopause, graviditet eller amming. Irritasjon fra prevensjonskremer og skum kan også forårsake tørrhet, det samme kan frykt og angst for sex gjøre.

Det er uklart nøyaktig hva som forårsaker vaginisme, men det er antatt at tidligere seksuelle traumer (for eksempel voldtekt eller overgrep) kan spille en rolle. En annen kvinnelig seksuell smertelidelse kalles vulvodynia eller vulva vestibulitt. I denne tilstanden opplever kvinner brennende smerter under sex som synes å være relatert til problemer med huden i vulva og vagina. Årsaken er ukjent.

Mindre vanlige seksuelle dysfunksjoner

[rediger | rediger kilde]

Erektil dysfunksjon forårsaket av vaskulær sykdom er vanligvis sett bare blant eldre personer som har åreforkalkning. Vaskulær sykdom er vanlig hos personer som har diabetes, perifer vaskulær sykdom, hypertensjon og blant røykere. Når blodstrømmen til penis er svekket, er erektil dysfunksjon sluttresultatet. Hormonmangel er en relativt sjelden årsak til erektil dysfunksjon. Hos menn med testikkelsvikt som Klinefelter syndrom eller de som har fått strålebehandling, kjemoterapi eller ble eksponert for kusmavirus i barndommen, kan testiklenes produksjon av testosteron svikte. Andre hormonelle årsaker til ereksjonssvikt er hjernesvulster, hypertyreose, hypotyreose eller sykdommer i binyrene.[3]

Strukturelle abnormiteter i penis som Peyronies sykdom kan gjøre samleie vanskelig. Sykdommen er preget av tykke fibrøse bånd i penis som fører til en deformert utseende penis.[4]

Narkotika er også en årsak til erektil dysfunksjon. Personer som tar medisiner for å senke blodtrykket, bruker antipsykotika, antidepressiva, beroligende midler, narkotika, antacida eller alkohol kan ha problemer med seksuell funksjon og tap av libido.[5]

Priapisme er en smertefull ereksjon som forekommer i flere timer og forekommer i fravær av seksuell stimulering. Denne tilstanden oppstår når blodet blir fanget i penis, og ikke er i stand til å strømme ut igjen. Dersom tilstanden ikke umiddelbart behandles, kan det føre til alvorlige arr og permanente tap av erektil funksjon. Lidelsen forekommer hos unge menn og barn. Personer med sigdcelleanemi og de som misbruker visse medisiner kan ofte utvikle denne lidelsen.[6]

Årsaker

[rediger | rediger kilde]

Det er mange faktorer som kan resultere i at en person opplever en seksuell dysfunksjon.

Seksuell dysfunksjon kan oppstå fra emosjonelle faktorer, blant annet mellommenneskelige eller psykologiske problemer. Mangel på tillit og åpen kommunikasjon mellom partnerne kan være en årsak. Psykiske problemer som depresjon, seksuell frykt eller skyldfølelse, tidligere seksuelle traumer, seksuelle forstyrrelser[7] kan også virke inn.

Seksuell dysfunksjon er spesielt vanlig blant folk som har angstlidelser. Ordinær engstelse kan selvsagt føre til erektil dysfunksjon hos menn uten psykiatriske problemer, men klinisk diagnostiserte sykdommer som panikklidelse er vanlige årsaker til prematur ejakulasjon og unngåelse av samleie. Smerter under samleie forekommer ofte sammen med angstlidelser hos kvinner.[1]

Seksuell aktivitet kan også være påvirket av fysiske faktorer. Disse vil inkludere bruk av rusmidler, som alkohol, nikotin, narkotika, sentralstimulerende midler, antihypertensiva, antihistaminer, og noen psykofarmaka.[8] For kvinner kan nesten alle fysiologiske endringer som påvirker det reproduktive systemet - premenstruelt syndrom, graviditet, postpartum, menopause - ha en negativ effekt på libido.[8] Skader i ryggen kan også påvirke seksuell aktivitet, det samme gjelder problemer med en forstørret prostata, problemer med blodtilførsel, nerveskader (som ved ryggmargsskader). Sykdom, for eksempel diabetisk nevropati, multippel sklerose, tumorer og (sjelden) tertiær syfilis, kan også ha innvirkning på seksuell aktivitet. Det samme gjelder svikt i ulike organsystemer (som hjerte og lunger), endokrine sykdommer i skjoldbruskkjertelen, hypofysen eller binyrene, hormonelle mangler (lavt testosteron, østrogen eller androgener) og noen medfødte defekter.

Symptomer

[rediger | rediger kilde]

Psykologiske seksuelle forstyrrelser

[rediger | rediger kilde]

Den fjerde utgaven av Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders lister følgende psykiske seksuelle forstyrrelser:

  • Hemmet seksuell lyst (se også aseksualitet som ikke er klassifisert som en lidelse)
  • Seksuell aversjon (unngåelse av eller mangel på ønske om samleie)
  • Hemmet seksuell opphisselse hos kvinner (svikt i normal smørerespons)
  • Erektil dysfunksjon
  • Kvinnelig orgasmeforstyrrelse (se anorgasmi)
  • Mannlig orgasmeforstyrrelse (se anorgasmi)
  • Prematur ejakulasjon
  • Dyspareuni
  • Vaginisme
  • Seksuelle avvik
  • PTSD som følge av kjønnslemlestelse eller seksuelle overgrep i barndommen
  • Anhedoni

Andre seksuelle problemer

[rediger | rediger kilde]

Andre relaterte problemer

[rediger | rediger kilde]

Behandling for menn

[rediger | rediger kilde]

Siden årsaken til seksuell dysfunksjon hos mange menn er relatert til angst om ytelse, kan psykoterapi hjelpe. Situasjonell angst oppstår fra en tidligere dårlig hendelse eller mangel på erfaring. Denne angsten fører ofte til utvikling av frykt for seksuell aktivitet og unngåelse. Unngåelse fører til en syklus av økt angst og desensitivisering av penis.[9] I noen tilfeller kan erektil dysfunksjon skyldes disharmoni i parforholdet. Ekteskapsrådgiving anbefales i denne situasjonen.

Livsstilsendringer som for eksempel røykeslutt, samt avvenning fra narkotika- eller alkoholmisbruk kan også hjelpe i noen typer av erektil dysfunksjon.[10] Flere medisiner som Viagra, Cialis og Levitra har blitt tilgjengelige for å hjelpe menn med erektil dysfunksjon. Disse medikamentene virker for ca 60 % av pasientene.

Behandling for kvinner

[rediger | rediger kilde]

Selv om det ikke er noen godkjente legemidler for å behandle kvinnelige seksuelle lidelser, drives det nå forskning på flere legemidler for å undersøke om de har effekt.[11] En vakuumpumpe er det eneste godkjente medisinske utstyret for opphisselses- og orgasme forstyrrelser hos kvinner. Den er utformet for å øke blodtilførselen til klitoris og de ytre kjønnsorganer.[11] Kvinner som opplever smerte med samleie, får ofte foreskrevet smertestillende eller desensitiviserende midler. Andre får foreskrevet smøreolje og / eller hormonbehandling.[11] Mange pasienter med kvinnelig seksuell dysfunksjon blir ofte også henvist til psykolog for psykososial rådgivning.[11]

En manuell fysioterapi, Wurn-teknikk som er utformet for å redusere bekken- og vaginal sammenklistring, kan også være gunstig for kvinner som opplever seksuell smerte og dysfunksjon. I en kontrollert studie, Increasing orgasm and decreasing intercourse pain by a manual physical therapy technique , fikk[12] tjuetre (23) kvinner som hadde klagd over smertefullt samleie og / eller seksuell dysfunksjon et 20-timers program med manipulerende fysioterapi. Resultatene ble sammenliknet med den validerte Female Sexual Function Index, med post-test vs forundersøkelse skåre. Resultatene av behandlingen viste forbedringer i alle seks anerkjente områder av seksuell dysfunksjon. Resultatene var signifikante (P </ = 0,003) på alle mål, med individuelle mål og P-verdier som følger: begjær (P <0.001), opphisselse (P = 0.0033), smøring (P <0.001), orgasme (P <0.001), tilfredshet (P <0.001), og smerter (P <0.001). En annen studie for å forbedre seksuell funksjon hos pasienter med endometriose viste tilsvarende statistiske resultater.[13]

Kliniske studier

[rediger | rediger kilde]

De tidligste forsøkene på å behandle seksuelle dysfunksjoner, spesielt erektil dysfunksjon ble utført av muslimske leger og farmasøyter i middelalderens islamske verden. [trenger referanse] De var de første til å foreskrive medisiner for behandling av dette problemet, og de utviklet flere metoder for terapi for dette problemet, inkludert en metode hvor ettmedikament ble foreskrevet, og en kombinert metode der pasienten fikk enten et medikament eller mat. De fleste av disse medikamentene ble gitt oralt (gjennom munnen), men noen pasienter ble også behandlet med lokale metoder og gjennom urinrøret. Seksuelle dysfunksjoner ble behandlet med klinisk testede medikamenter i den islamske verden fra det 9. århundre til det 16. århundre av en rekke muslimske leger og farmasøyter, deriblant Muhammad ibn Zakariya Razi, Thabit bin Qurra, Ibn Al-Jazzar, Avicenna (The Canon of medicine) , Averroes, Ibn al-Baitar og Ibn al-Nafis (The Comprehensive Book on Medicine).[14]

I moderne tid regner vi at egentlige kliniske studier av seksuelle problemer startet først i 1970 da Masters og Johnson's Human Sexual Inadequacy ble publisert. Det var resultatet av over ti års arbeid med 790 pasienter ved Reproductive Biology Research Foundation i St. Louis. Dette arbeidet sprang ut fra Masters og Johnson's tidligere Human Sexual Response (1966).

Før Masters og Johnson var den kliniske tilnærmingen til seksuelle problemer i hovedsak hentet fra tenkningen til Freud. Seksuelle problemer ble regnet som psykopatologi, og man så på sjansen for hjelp eller bedring med en viss pessimisme. Seksuelle problemer var bare symptomer på en underliggende sykdom, og den diagnostiske tilnærmingen var psykopatologisk. Det var lite skille mellom funksjonsproblemer og variasjoner, og man skilte heller ikke mellom perversjon og problemer. Til tross for arbeidet til psykoterapeuter som Balint ble seksuelle dysfunksjoner grovt delt inn i frigiditet eller impotens, tilstander som tidlig vekket negative konnotasjoner i populærkulturen.

Det Human Sexual Inadequacy oppnådde, var å flytte tenkning fra psykopatologi til læring , bare hvis et problem ikke ble bedre av opplæring, ville psykopatologiske problemer bli vurdert. Dessuten var behandlingen rettet mot par, mens partnerne tidligere ville bli behandlet individuelt. Masters og Johnson så at sex var en felles handling. De mente at seksuell kommunikasjon og ikke individuelle problemer, var det viktigste ved seksuelle problemer. De foreslo også samterapi, et matchende par av terapeuter til pasientene. De argumenterte med at en enslig mannlig terapeut ikke fullt ut kunne forstå kvinnelige problemer.

Den grunnleggende behandlingsprogrammet til Masters og Johnson var et intensivt to ukers program for å utvikle effektiv seksuell kommunikasjon. Programmet begynte med diskusjon og fortsatte deretter med fokus på sansing mellom paret for å utvikle felles erfaringer. Utfra erfaringene kunne man konstatere spesifikke vansker og tilnærmet seg disse med en spesifikk terapi. I et begrenset antall tilfeller med bare menn (41) hadde Masters og Johnson utviklet bruken av en kvinnelig surrogat, en tilnærming de snart oppga på grunn av de etiske, juridiske og andre problemstillinger det forårsaket.

Da de anslo omfanget av seksuelle problemer, hadde Masters og Johnson definert en grense mellom dysfunksjon og avvik. Dysfunksjoner var forbigående, og oppleves av de fleste mennesker, hos menn omfattet dysfunksjoner primær eller sekundær impotens, prematur ejakulasjon, manglende ejakulasjon, hos kvinner primær orgasmisk dysfunksjon og situasjonsbestemt orgasmisk dysfunksjon, smerter under samleie (dyspareuni) og vaginisme. Ifølge Masters og Johnson er seksuell opphisselse og klimaks en normal fysiologisk prosess hos alle funksjonelt intakte voksne, men selv om det er autonomt, kan det bli hemmet. Masters og Johnson behandlingsprogram for dysfunksjon var 81,1 % vellykket.

Til tross for arbeidet til Masters og Johnson, ble feltet i USA raskt gjenstand for tilnærminger som var entusiastiske snarere enn systematiske, noe som visket ut skillet mellom "berikelse" og terapi. Det har blitt hevdet at virkningen av arbeidet var slik at det ville være umulig å gjenta et slik rent eksperiment.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Coretti G and Baldi I (1. august 2007). «The Relationship Between Anxiety Disorders and Sexual Dysfunction». Psychiatric Times. 24 (9). 
  2. ^ [3] ^ Maurice, William (2007): "Sexual Desire Disorders in Men." i ed. Leiblum, Sandra: Principles and Practice of Sex Therapy (4th ed.) The Guilford Press. New York
  3. ^ [7] ^ Strange sexual disorders Arkivert 17. januar 2021 hos Wayback Machine. Ask Men. Besøkt 18. februar 2010
  4. ^ [8] ^ Analysis of abnormal sexual disturbances Arkivert 2010-02-09, hos Wayback Machine. 2010-02-18
  5. ^ Wolters, Jeffrey (MD). "Current Concepts in Ejaculatory Dysfunction" 2010-02-18.
  6. ^ [10] ^ A study on Priapism eMedicine. Hentet 2010-02-18.
  7. ^ Michetti, Paolo Maria (2006). «Male sexuality and regulation of emotions: a study on the association between alexithymia and erectile dysfunction (ED)». International Journal of Impotence Research. 18 (2): 170–174. PMID 16151475. doi:10.1038/sj.ijir.3901386. Besøkt 2. februar 2007. 
  8. ^ a b Saks BR (15. april 2008). «Common issues in female sexual dysfunction». Psychiatric Times. 25 (5). 
  9. ^ [18] ^ How to Get Rid of Sexual Disorders and Dysfunction Arkivert 5. oktober 2010 hos Wayback Machine. Online guide against depression. Hentet 2010-02-18.
  10. ^ Merck Sharpe & Dohme. "Male genital and sexual disorders" 2010-02-18.
  11. ^ a b c d [21] ^ Amato P, MD. An update on therapeutic approaches to female sexual dysfunction «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. oktober 2008. Besøkt 24. oktober 2008.  . 2007 Hentet 14. august 2008.
  12. ^ [25] ^ Wurn LJ, Wurn BF, King CR, Roscow AS, Scharf ES, Shuster JJ. Increasing Orgasm and Decreasing Dyspareunia by a Manual Physical Therapy Technique Med Gen Med 2004 Dec 14, 6 (4): 47. PMID 15775874.
  13. ^ [26] ^ Wurn LJ, Wurn BF, King CR, Roscow AS, Scharf ES, Shuster JJ. Improving sexual function in patients with endometriosis via a pelvic physical therapy. Fertil Steril. 2006; 86 (Supp 2): S29-30. Abstract.
  14. ^ [28] ^ A. Al Dayela og N. al-Zuhair (2006), "Single drug therapy in the treatment of male sexual/erectile dysfunction in Islamic medicine", 68 Urology (1), s. 253-254.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Seksuell_dysfunksjon&oldid=23868715»