Schlieffenplanen

Schlieffenplanen er betegnelsen for den tyske strategien ved begynnelsen av første verdenskrig for angrepet i vest. Den er oppkalt etter generaloberst og leder for generalstaben Alfred von Schlieffen, som utarbeidet planen på grunnlag av forgjengeren Alfred Graf von Waldersees strategiske tenkning. Schlieffen presenterte planen som sin egen for den tyske generalstaben i 1905, året etter Waldersees død. Planen som de tyske styrkene baserte angrepet mot Frankrike på var en sterkt revidert versjon av Schlieffenplanen.

Bakgrunn

Planen gikk ut på at Tyskland først skulle flytte styrkene sine til Frankrike gjennom Belgia og Luxembourg, på tross av at disse var nøytrale. Frankrikes grense mot Belgia var preget av flatt slettelandskap og perfekt for rask fremrykning, i motsetning til grenseområdene mellom Tyskland og Frankrike. Planen skulle sørge for en rask seier over Frankrike ved en gigantisk knipetangsmanøver og dermed eliminere vestfronten før Russland fikk tid til å mobilisere. Deretter skulle hæren sendes mot Østfronten og kjempe mot Russland.^[1]

Planen som de tyske styrkene baserte angrepet mot Frankrike på var en sterkt revidert versjon av Schlieffenplanen. Det tyske planverket ble oppdatert hvert år og planen hadde gått gjennom en rekke endringer før angrepet mot Frankrike i 1914.^[2] Det viste seg imidlertid tidlig i krigen at planen ikke kom til å virke som tenkt. Tyskernes frammarsj etter seieren ved slaget om grensene ble hemmet allerede i Belgia og ble stoppet utenfor Paris i slaget ved Marne. Årene som fulgte kom til å bære preg av stillestående skyttergravskrig. Frankrike ble aldri i løpet av krigen annektert. Altså ble Tyskland tvunget til å kjempe på to fronter gjennom hele krigen, akkurat det planen forsøkte å unngå.

Grunner til at Schlieffenplanen feilet

Den belgiske motstanden. Den belgiske hæren var en tidel av den tyske, men til tross for tallmessig underlegenhet klarte den å forsinke den tyske fremrykningen med en hel måned.
Den britiske ekspedisjonsstyrken. De tyske generalene trodde Storbritannia ville holde seg utenfor krigen. Men frykten for tysk hegemoni i Europa og angrepet på det nøytrale Belgia dro med de britiske styrkene også. På tross av at disse trakk seg tilbake større deler av august 1914, gjorde de at tyskerne måtte omrokere på planen, noe som igjen ledet til slaget ved Marne.
Hurtig russisk mobilisering. Tyskerne hadde undervurdert tempoet i russernes mobilisering. Den russiske fremrykningen i Øst-Preussen gikk fortere enn tyskerne hadde regnet med. Dette fikk tyskerne til å flytte tropper fra Vestfronten til Østfronten. Som det skulle vise seg, hadde denne svekkelsen av Vestfronten ikke vært nødvendig, for mens forsterkningene ennå var underveis, stoppet den tyske hæren de russiske styrkene ved slaget ved Tannenberg i Øst-Preussen.
Det franske transportsystemet. Frankrike klarte å reagere fortere enn forventet i den tyske planen og overførte tropper fra den tysk-franske grensen ved hjelp av jernbane. Da tyskerne kom inn i Frankrike, lå allerede den franske hæren og ventet.
Land som byttet side. Før første verdenskrig var både Italia og Romania ansett for å være på tyskernes side. Da krigen faktisk brøt ut forble begge land nøytrale. De kom senere til å slutte seg til de allierte. Schlieffenplanen antok at disse landene ville slutte seg til Tyskland.
Forsyningssituasjonen var problematisk. Eksempelvis døde de første tyske transporthestene allerede på tysk territorium på grunn av for dårlig fôring. Etter hvert brøt forsyningen sammen, og de framrykkende styrkene måtte leve av den maten de fant underveis.^[3]
Kommando- og kontrollsystemene fikk problemer da franskmennene forstyrret den tyske radiokommunikasjonen gjennom framrykkingen, og dette kaoset ble forsterket ved sammenbruddet av forsyningene.

Kritikk mot planens realisme sett i ettertid

Enkelte historikere har i ettertid kritisert planen for 1914, som ble modifisert av Tysklands stabssjef Helmuth von Moltke, for å ha vært urealistiske. H.P Willmott skriver i boken Første verdenskrig:

«Schlieffenplanens målsetning for de tyske troppene var at de i løpet av seks uker skulle rykke omtrent 1300 km frem, mens de utkjempet en rekke slag underveis, før de i et stort slag skulle omringe og tilintetgjøre alle franske styrker i Øst-Frankrike. Hvordan hele armeer skulle kunne marsjere 32 km om dagen mens de feide til side all motstand underveis, hver eneste dag i seks uker, og til slutt kjempe og vinne et enormt slag der de bare hadde en tynn kommunikasjonslinje til sine øverstkommanderende, trosser enhver fornuft.»^[4]

Referanser

^ Keegan 1998, s. 28-36
^ Strachan 2013, s. 44-45
^ Strachan 2001, s. 240
^ Willmott, H.P (2008). Første verdenskrig. Oversatt av Nils Petter Thuesen. Oslo: Cappelen Damm. s. 37. ISBN 978-82-04-15556-6.

Kilder

Keegan, John (1998), The First World War, Vintage Books, ISBN 978-0-375-70045-3
Strachan, Hew (2001), The First World War, Volume I, To Arms, Oxford University Press, ISBN 0-19-820877-4
Strachan, Hew (2013), The First World War, Penguin, ISBN 978-0-14-303518-3

Eksterne lenker

«Germany planned for a short war. What went wrong?», video på YouTube (lengde: 0:13:36), fra Imperial War Museums

[1] Keegan 1998, s. 28-36

[2] Strachan 2013, s. 44-45

[3] Strachan 2001, s. 240

[4] Willmott, H.P (2008). Første verdenskrig. Oversatt av Nils Petter Thuesen. Oslo: Cappelen Damm. s. 37. ISBN 978-82-04-15556-6.

[1]

[2]

[3]

[4]