Hopp til innhold

Saturns magnetosfære

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Saturns magnetosfære

Auroraer på sørpolen av Saturn sett fra Hubble-teleskopet
OppdagelseDiscovery_ref
Oppdaget avPioneer 11
Oppdaget1979
Indre felt[L 1][L 2]
Saturns radius60 330 km
Magnetisk moment4,6×1018 T T×
Ekvatorial feltstyrke21 μT (0,21 G)
Dipolhelning<0,5°
Rotasjonsperiode? (variabel)
Solvindparametre[L 3]
Hastighet400 km/s
IMF-styrke0.5 nT
Tetthet0.1 cm-3
Magnetosfæreparametre[L 4][L 5][L 6]
Buesjokk~27 Rs
Avstand magnetopause~22 Rs
HovedionerO+,H2O+, OH+, H3O+, HO+
2
og O+
2
og H+
PlasmakildeEnceladus
Massetilførstel~100 kg/s
Maksimal plasmatetthet50–100 cm−3
Aurora[L 7][L 8]
Spektrumradio, nær-IR og UV
Total kraft0.5 TW
Frekvens radiostråling10–1300 kHz

Saturns magnetosfære er hullrommet som har oppstått i strømmen til solvinden av Saturns indre genererte magnetfelt. Den ble oppdaget av sonden Pioneer 11 i 1979, og er den nest største hos planetene i solsystemet etter Jupiters magnetosfære. Magnetopausen er grensen mellom magnetosfæren og solvinden, og ligger ca. 20 saturnradier fra planetens sentrum. Magnetohalen strekker seg hundrevis av radier utenfor.

Magnetosfæren er fylt med plasma som stammer både fra planeten og månene. Hovedkilden er den lille månen Enceladus som sender ut 1 000 kg/s med vanndamp fra geysirer på sørpolen. Vanndampen er ionisert og tvunget inn i en medrotasjon med Saturns magnetfelt, og tilfører feltet 100 kg med vannioner per sekund. Plasmaet forflytter seg så gradvis ut fra den indre magnetosfæren før den forsvinner gjennom magnetohalen.

Vekselvirkningen med solvinden genererer en lys oval aurora rundt planetens poler, synlige i synlig, infrarødt og ultrafiolett lys. Auroraen forbindes med en krafit saturnisk stråling (SKR) som strekker seg over frekvensintervallet 100–1300 kHz og som en gang var antatt å modulere med en periode tilsvarende planetens rotasjon. Senere målinger har imidlertid vist at periodisiteten til SKRs modulering varierer så mye som 1 %, og at den derfor sannsynligvis ikke sammenfaller nøyaktig med Saturns sanne rotasjonsperiode – som per 2010 forblir ukjent. I magnetsofæren er det et strålingsbelte som inneholder partikler med energi så høy som flere titalls megaelektronvolt. Energipartiklene har betydelig påvirkning på overflaten til de indre isete saturnmånene.

I perioden 1980–1981 ble Saturns magnetosfære studert av Voyager-sonden. Per 2010 er det en subjekt for den pågående undersøkelsen utført av Cassini-oppdraget som kom frem dit i 2004.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Russel (1993), s. 694
  2. ^ Belenkaya (2006), s. 1 145–1 146
  3. ^ Blanc (2005), s. 238
  4. ^ Sittler (2008), s. 4, 16–17
  5. ^ Tokar (2006), s. 1 409–1 412
  6. ^ Gombosi (2009), s. 206, tabell 9.1
  7. ^ Zarka (2005), s. 378–379
  8. ^ Bhardwaj (2000), s. 328–333

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata