Sangam-perioden
Sangam-perioden er den klassiske perioden i historien til Tamil Nadu, Kerala og andre deler av Sør-India, og strekker seg fra omtrent det tredje århundre f.Kr. til det tredje århundre e.Kr. Perioden har sitt navn fra de tamilske sangamene, som var samlinger av tamilske lærde og poeter. Sangamlitteratur er navnet på den klassiske tamilske litteraturen fra ca. 600 f.Kr til ca. 300 e.Kr, og består av 2381 dikt skrevet av 473 diktere (med 102 dikt av ukjente forfattere). Også tamilsk musikk ble utviklet.
I gammeltamilsk refererte ordet Tamiḻakam (தமிழகம்) til hele det "gamle tamillandet," altså forskjellig fra de ulike rikene med sine grenser, og samsvarte grovt sett med regionen som i dag er kjent som Sør-India, inkludert statene Tamil Nadu, Kerala og deler av Andhra Pradesh, litt av Karnataka, forbundsterritoriet Lakkadivene og også Maldivene.
De gamle tamilene fulgte hovedsakelig tre religioner: hinduisme, buddhisme og jainisme, og herskerne fremmet religiøs toleranse og religionsdiskusjoner. Tamilenes religion var påvirket av naturtilbedelse, og kan ha lignet på den samtidige religionen i Nord-India, vedisk hinduisme. Murugan var den mest populære guden. Tamiliene brukte en solkalender basert på den sideriske kalenderen. Tamilkalenderen linket på hindukalenderen, med hadde visse forskjeller. Året besto av seks sesonger med to måneder hver.
Landområdene ble i poesien inndelt i fem typer: kurinci (fjell), mullai (skog/beiter), marutam (åkre/sletter/daler), neithal (kyst) og paalai (ørken), med en rekke ulike assosiasjoner til de forskjellige. Også tamilene ble inndelt i fem klaner (kudi) med utgangspunkt i yrker: vaelir (bønder), malavar (fjellfolk og handelsmenn), naagar (grense-/byvakter), kadambar (skogfolk) og thiraiyar (sjøfarere).
De viktigste rikene var Chera-dynastiet, Pandya-dynastiet og Chola-dynastiet, men det fantet også mange andre (over 50) mindre kongedømmer og bystater.