Hopp til innhold

Gitar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Rytmegitar»)
Gitar
Ulike typer gitarer (fra venstre: resonator-, klassisk, elektrisk og stålstrengsgitar). Det er også: i sentrum en dulcimer og, plassert horisontalt, et MIDI-keyboard og en mandolin.
FamilieStrengeinstrumenter
Hornbostel-Sachs klassifisering321.322 Kordofon
Oppfinner(e)Ukjent. Den moderne gitaren ble utviklet av Antonio de Torres Jurado.
Spilleregister


Standard stemming
E – A – d – g – h – e'


Beslektede instrumenter
Sitar, lutt, oud, vihuela de mano, cister, barokkgitar

Gitar er et allsidig strengeinstrument som finnes i svært mange hjem, på mange ulike typer konsertarenaer, og i mange kulturer. Den er blant verdens mest populære instrumenter, og det lages flere gitarer hvert år enn alle andre instrumenter til sammen. En som spiller gitar er en gitarist, og en som bygger dem er en gitarmaker eller luttmaker (luthier).

Gitaren brukes i nær sagt alle musikksjangre, og har derfor også mange ulike tilnærmingsmåter for den som vil lære å spille. I sitt følge med samtidens populærmusikk ble gitaren utviklet i flere retninger, og finnes i dag i mange varianter. Uttrykksmessig har gitaren derfor et svært et stort spenn, fra det rent lyriske og nær eteriske, til de mørkeste riffene med fuzz og distortion som man finner i for eksempel black metal.

Den grunnleggende konstruksjonen finner man likevel igjen i alle gitartypene, og den største utviklingen i nyere tid har i første rekke handlet om hvilken lyd, og hvor mye lyd, man kan få fra de seks strengene. Både store gitarprodusenter som utvikler en standardmal for serieproduksjon, og den enkelte gitarmaker som håndbygger hver gitar, jobber kontinuerlig med gitarens lyd og uttrykk.

Gitaren er en kordofon, som er en samlebetegnelse på instrumenter som lager lyd ved hjelp av vibrerende strenger som er spent fast mellom to punkter. Tonene på gitaren forandres ved å holde strengene mot tverrbånd på et gripebrett ved hjelp av fingertuppene, mens man plukker eller slår strengene med den andre hånden. Vibrasjonen i strengene vil klinge som ulike toner, som forsterkes enten av en resonanskasse som projiserer lyden ut i rommet (akustisk gitar), ved hjelp av en pickup og elektrisk forsterker med høyttaler (elektrisk gitar), eller begge deler (halvakustisk gitar).[1]

En standard gitar har seks strenger av ulik tykkelse, som stemmes i et forhold til hverandre som gjør det mulig å skape ulike akkorder. Fra dypeste til lyseste streng stemmes gitaren vanligvis med tonene E - A - D - G - H - E. I tillegg til standard stemming er skordaturer (alternative stemminger) utbredt.

Gitarer med strengekor (doble strenger) er også vanlig, kalt tolvstrengsgitar. Andre varianter av gitaren kan ha syv, åtte, og opptil atten strenger, men dette er langt sjeldnere.[2]

Utdypende artikkel: Gitarens historie

Gitarlignende kordofon, muligens en lutt, fra en 800-talls salmebok.
En guitarra latina (venstre) og en guitarra morisca (høyre), Spania, 1200-tallet.
Klimpreinstrumenter i Europa på 1600-tallet.

Gitarens eksakte historie er ikke kjent, men det finnes flere klare linjer mellom historiske gitarlignende klimpreinstrumenter, og frem til den spanske gitaren slik vi kjenner den i dag. Ordet gitar antas å stamme fra det spanske ordet guitarra, som har røtter i det latinske ordet cithara, som igjen stammer fra det eldre greske ordet kithara, som muligens skriver seg fra det persiske ordet sithar - som i sin tur er beslektet med det indiske instrumentet.

Antagelig har gitaren utviklet seg fra det eldgamle indiske instrumentet sitar. Instrumenter som ligner på gitaren, som den afrikanske «lyren» Nyatiti, antas å ha vært i bruk i over 5000 år. Den eldste kjente fremstillingen av et gitarlignende instrument, er en 3300 år gammel helleristning av en hettitisk musiker.[3]

Tidlig historie

[rediger | rediger kilde]

Romerne hadde med seg den greske kithara til Spania rundt år 40, et strengeinstrument man holdt i fanget, og som kan minne om en lyre. I løpet av det 8. århundre hadde maurere med seg det arabiske instrumentet oud til Europa, kordofonen med gripebrett som sies å være den direkte forløperen til den europeiske lutten. Andre steder i Europa var den seksstrengede skandinaviske lutten utbredt i områder som hadde kontakt med vikingene. Snart utvikles også cister, som med sin åpne stemming og velklingende strengekor (strenger i par) ble et populært instrument. Lutt og cister hadde i motsetning til oud et gripebrett som var oppdelt med bånd, slik vi kjenner gitaren i dag.[4][5]

I det 13. århundre begynner gittern å dukke opp i litteratur og billedkunst, et instrument som ble kalt guitarra på spansk. Herfra er den moderne gitarens utvikling nært knyttet til Spania, hvor to instrumenter utvikles; guitarra morisca, som hadde en avrundet bakside, bred hals og flere lydhull i kroppen, og guitarra latina, som er mer lik den moderne gitar med sin smalere hals og ene lydhull. Guitarra latina ble etter hvert kalt chitarra spagnuola, og var et enkelt instrument med fire strenger, spilt med slagteknikk (rasgueadoteknikk).[5]

I løpet av renessansen (ca. 1400–1600) kom den mer avanserte vihuela de mano, med lokk, sarg og bunn, og seks strenger, og man benyttet klimpreteknikk (punteadoteknikk). Vihuelaen ble etter hvert en populær barokkgitar blant både adel og menig mann, og det er uklart hva som skilte de to instrumentene. I løpet av 1700-tallet forsvinner navnet vihuela.[5]

Gitarene var en periode på 1600-tallet aristokratiets moteinstrumenter, ikke minst på grunn av den forfinede teknikken. Barokkgitaren ble også fasjonable kvinners instrument, muligens av samme grunn. Det ble vanligere å dekorere, og gjerne «overdekorere» dem, med innlegg av perlemor og utskjæringer, og gitaren har på denne tiden også fått antydning til timeglassfasong. Barokkgitaren og vihuelaen overtok etter hvert også luttens rolle som instrumentet folk hadde hjemme.[6][7][8][9][10]

Barokkgitaristen og komponisten Gaspar Sanz var både folkelig og aristokratisk orientert, og hans komposisjoner regnes blant perlene i det klassiske gitarrepertoaret. Han skrev også et av de tidligste læreverkene vi kjenner til; «Instrucción de música sobre la guitarra española y métodos de sus primeros rudimentos hasta tañer con destreza», som inneholdt både musikkteori og teknikker, samt 50 spanske danser og italienske melodier.[5]

Den moderne gitaren

[rediger | rediger kilde]

Antonio de Torres Jurado (18171892), kjent som Torres, omtales som det 19. århundres viktigste gitarmaker. Det er hans konstruksjon man ser igjen i dagens klassiske gitar, som slik også er forløperen til de aller fleste akustiske gitarer slik vi kjenner dem.

Da Torres utviklet sin variant, var gitaren i ferd med å miste terreng til instrumenter som passet bedre til romantikkens mer dramatiske uttrykk, og fokus på sterke følelser. Den opprinnelige gitaren ble også sterkt assosiert med bønder og sigøynere, som «klimpret for småmynt på skjenkestuer», og sett på som lavkultur.

I 1869 hørte Torres den 17 år gamle gitaristen Francisco Tárrega spille, og ble så imponert at han gav ham en av sine gitarer. Tárrega var en musiker som forstod hvor publikum nå var på vei, og var samtidig særdeles talentfull. Med gitaren til Torres fant han uttrykket folk ønsket i datidens musikk, og bidro sterkt til at interessen for gitaren ble fornyet. Samarbeidet ble en milepæl i gitarens historie, både på grunn av den nye konstruksjonen, og den unge gitaristens nye teknikker, uttrykk og komposisjoner.[11][12]

Nyere tid

[rediger | rediger kilde]
Stålstrenger

Mange gitarmakere jobbet med å få mer lyd ut av gitaren, og flere har sannsynligvis jobbet parallelt med løsninger vi ser i dag. Rundt år 1900 begynner stålstrenger å dukke opp i gitarproduksjonen, en detalj som sies å være utviklet i USA. Stålstrengsgitaren har derfor også blitt kalt den amerikanske gitaren, og mye av æren for kassegitaren slik vi kjenner den, med X-bracings og stålstrenger gis til Christian Frederick Martin og hans etterfølgere i gitarbyggerfirmaet han grunnla. I tillegg til å vare lenge, var stålstrenger også mye billigere enn datidens «nylonstrenger» som var laget av tarm, og tilgangen var også enkel, ettersom man samtidig produserte store mengder ståltråd til nybyggeres inngjerding av landområder.[13][14]

Man klarte ikke med det samme å løse problemet med den ekstra byrden det ble for gitarhalsen å tåle det økte spennet. Rundt 1920 utviklet man et spenningsstag, truss rod, som kunne stabilisere halsen.[15]

Elektriske gitarer
Den elektriske gitaren «Frying Pan» (1931) av massiv lønn

Den elektriske gitaren fikk sitt kommersielle gjennombrudd på 1930- og 40-tallet, da jazzgitarer (archtop) som opprinnelig var akustiske gitarer, fikk påsatt mikrofoner. Behovet oppstod i swingens storhetstid, når gitaren skulle klare å lyde sammen med et helt storbandensemble, og druknet i de andre instrumentene.

Den første rent elektrisk amplifiserte gitaren ble designet i 1931 av George Beauchamp og Paul Barth, som begge hadde ledende stillinger i National String Instrument Corporation. Året etter kom gitaren Frying Pan på markedet, designet av Harry Watson fra samme selskap. Gitaren ble produsert av selskapet Ro-Pat-In Corporation, som i 1934 skiftet navn til velkjente Rickenbacker. Feedback var et stort problem så lenge gitarkroppen var hul, mens gitarer helt uten resonanskasse ikke hadde noen tilfredsstillende lyd, og Frying Pan ble ingen stor suksess.[16]

Fra tarm til nylon

Den klassiske gitaren var fremdeles et populært instrument, og stålstrenger og elektriske gitarer var ikke en erstatning, men en komplementering. På 1930-tallet hadde det amerikanske selskapet DuPont klart å fremstille tråd av polyamider, en oppfinnelse de kalte nylon. Den danskfødte gitarmakeren Albert Augustine eksperimenterte med nylonstrenger på den spanske gitaren, og inspirert av sin kone og mangel på råvarer til tradisjonelle strenger, gikk han til DuPont i håp om at de ville produsere dem for ham. DuPont var i utgangspunktet skeptisk til nylontrådens akustiske egenskaper, men etter tre års utvikling av strengene kom Augustine classical guitar strings i produksjon i 1948.[17]

Gitartyper

[rediger | rediger kilde]

Akustiske gitarer

[rediger | rediger kilde]
Se også: Akustisk gitar
En samling akustiske gitarer ved musikkmuseet i Barcelona

Felles for alle akustiske gitarer er at de har hul kropp og lydhull som naturlig forsterker lyden av strengene, og derfor ikke behøver en gitarforsterker. Det kan likevel monteres pickup, slik at lyden kan forsterkes, og eventuelt manipuleres. Gitarene har vanligvis en timeglassfasong.

Det er tre hovedtyper av den moderne akustiske gitaren:

  • Klassisk gitar, også kalt nylonstrengsgitar eller spansk gitar.
  • Stålstrengsgitar, også kalt kassegitar eller westerngitar.
  • Archtop, også kalt jazzgitar.

Klassisk/flamenco

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Klassisk gitar

Typisk gitarhode på en klassisk gitar, med strengefester som ligger på tvers i spalter i hodet (engelsk: slotted headstock).

Den klassiske gitaren er spent med nylonstrenger, som gir en varm, rund og dyp lyd. Den har vanligvis det karakteristiske gitarhodet hvor man fester strengene i akslinger som står på tvers inni to spalter (slotted headstock). Gitartypen er mest brukt til fingerspill, og har gjerne en hovedrolle i klassiske musikkstykker som er skrevet spesielt for slike gitarer, eller i flamencomusikk og andre typer latinsk og brasiliansk musikk. Den er også mye brukt som akkompagnement til visesang, og er gjerne valgt som en første gitar fordi nylonstrenger føles mykere å holde, og man ikke blir like fort sår på fingertuppene som av stålstrenger. Når man er utrent kan det likevel være vanskelig å holde grep, siden halsen er svært bred og avstanden mellom strengene er stor.[18][19]

En grunn til at den er bygget med bred hals er at man kan bruke spesielle klassiske teknikker som arpeggio uten at strengene kommer i konflikt med hverandre, en teknikk som gir et harpelignende uttrykk fordi strengene plukkes svært hurtig. Man kan også løpe gjennom avanserte skalaer med fingrene uten å berøre andre strenger som man ønsker skal fortsette å klinge. Gitaren egner seg noe mindre til strumming (å slå rytmisk over alle strengene), da lyden fra nylonstrenger er mindre distinkt enn fra stålstrenger, og tonene flyter mer sammen. Den er likevel i ferd med å få stor plass også i populærmusikk nettopp på grunn av sin myke og runde tone.[20]

Flamencogitaren er en egen variant av en standard klassisk gitar, med sin opprinnelse i det sørlige Spania. Den har en litt mindre og nettere bygget kropp, og ofte helt hode (solid headstock). Der den vanlige klassiske gitaren ble utviklet med utgangspunkt i europeisk klassisk musikk og høykultur, var flamencogitaren en mer folkelig variant utviklet til å fungere med sang og dans og menigmanns kultur. Den har en skarpere lyd enn en klassisk gitar, er mer distinkt ved strumming, og er bygget for en mer aggressiv høyrehåndsteknikk som er typisk for sjangeren. Den har ofte også montert beskyttelsesplater (golpeadores) på kroppen, slik at man kan slå med neglene uten at den tar skade.

Det finnes i tillegg en hybrid av de to, kalt flamenca negra, som har en bredere sarg (siden på gitarkroppen) og derfor en dypere tone.[18]

Stålstreng-/westerngitar

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Stålstrengsgitar

Stålstrenggitaren (engelsk: steel-string eller flat-top) er en moderne variant av den klassiske gitaren, og er ofte den typen gitar man snakker om når man kun sier akustisk gitar. Stålstrengsgitaren brukes mye som akkompagnement til ulike typer popmusikk, country (westerngitar), folkemusikk og visesang. Den har som hovedregel en større og kraftigere kasse enn den klassiske gitaren, og en smal hals som er forsterket av en truss rod. Stålstrengene gir en skarp og høy lyd, og den store kassen gir en kraftig projeksjon av denne, som gjør at den egner seg godt som akustisk akkompagnement til allsang.[21]

Stålstrengsgitaren deles opp i fire hovedtyper ut fra sin størrelse, parlour, 000, dreadnought og jumbo, men finnes i et stort antall variasjoner.

Vanlige teknikker er strumming, som er å slå rytmisk over alle strengene med fingre, negler eller plekter, eller fingerspill med fingertupper eller negler.

Archtop-/jazzgitar

[rediger | rediger kilde]
Sondre Lerche med archtop halvakustisk gitar

En vesentlig forskjell på en archtop og de andre akustiske gitarene er at lokk, og ofte bunn, er et massivt stykke treverk formet for hånd med treskjæringsjern til å ha en buefasong (arch=bue). Kroppen kan minne om en stor fiolin på grunn av både buefasongen, og de f-lignende lydhullene på hver side av strengene. Kroppen er ofte veldig mye større enn på en vanlig akustisk gitar, men med en vesentlig smalere sarg. Halsen er smal, og den er spent med stålstrenger som ofte er litt tykkere enn på en vanlig stålstrengsgitar.

På grunn av den spesielle kassen gir gitaren en rik og varm tone, som er karakteristisk for jazz. Gitartypen benyttes også mye innen blues, og har de siste år også blitt benyttet mer i mange typer populærmusikk. Et eksempel på sistnevnte er norske Sondre Lerche.[22]

Archtop ble opprinnelig bygget for å fungere akustisk, men det er i dag svært vanlig at det er montert pickup for å forsterke og manipulere lyden. Gitaren kalles da halvakustisk.[23]

Både fingerspill og picking med plekter er vanlige teknikker.

Selmergitar Selmergitar
Selmergitar
Resonatorgitar
Selmergitar

Selmergitar, eller Selmer-Maccaferri, er en stålstrengsgitar som umiddelbart skiller seg ut på grunn av sitt enten D-formede eller ovale lydhull, den lange, smale broen som er bro og sadel i ett, og det spesielle strengefestet på enden av kroppen. Den originale selmergitaren ble bygget av den franske instrumentprodusenten Henri Selmer Paris i perioden 1932 til 1952, og konstruksjonen var et samarbeid med italienske Mario Maccaferri. Gitaren var blant den renommerte jazzgitaristen Django Reinhardts absolutte favoritter, og kalles derfor også bare «Django-gitar».

Selmer produserte bare rundt 800 slike gitarer totalt, og ønsker man seg en selmergitar i dag må man sannsynligvis satse på en kopi av konstruksjonen.[24]

Resonator-/dobrogitar

Resonatorgitarer er en videreutvikling av den akustiske gitaren, og et resultat av behovet for en gitar som laget mer lyd på en tid hvor det ikke var aktuelt å forsterke den elektrisk. Gitartypen begynte å få fotfeste i brassband på 20- og 30-tallet, og ble etter hvert et vanlig instrument innen bluegrass og blues.

Lyden lages ved at lokket, gitarens soundboard, er byttet ut med metallkjegler som mottar vibrasjoner fra broen, og sender den tilbake forsterket og med en umiskjennelig klang som er lagt til av metallet. Gitaren produseres som square neck og round neck, hvor førstnevnte er formet for å ligge i fanget mens man spiller (lap style), og den runde halsen er formet for vanlig spilling. På begge typene er det også vanlig å heve strengene slik at man kan bruke en teknikk som slide, som gir en glissandoeffekt som er typisk for gitartypen. Teknikken slide utføres enten med en bottleneck ('flaskehals'), som er et glassrør som tres på en finger, eller en bar, som er en massiv metallbarre av stål eller messing som holdes mot strengene. Strengene presses ikke ned mot gripebrettet, og båndene blir bare posisjonsmarkører. Vanlig høyrehåndsteknikk vil være picking med et vanlig plekter eller med fingerplektere.[25][26]

Dobrogitarer er opprinnelig et bestemt merke, men har hatt så store markedsandeler at «dobrogitar» i dagligtale er synonymt med resonatorgitar.

Russisk gitar
Russisk gitar

Russisk gitar, noen ganger kalt «sigøynergitar», er en akustisk gitar fra omkring 1900 som er svært lik den spanske gitaren, men med syv strenger, og stemt i en åpen G; D2 - G2 - B2 - D3 - G3 - B3 - D4. Den kalles i Russland semistrunnaya gitara (семиструнная гитара), som betyr syvstrengs gitar. Gitarens opphav er ukjent, men mye av æren tildeles Andrei Sychra (?1776–1850) som hadde stor innflytelse på russisk gitarspilling.

Bortsett fra antall strenger og et mer folkelig temperament i komposisjonene er teknikkene man bruker på russisk gitar svært lik klassiske gitarteknikker. Gitaren har også nylonstrenger.[27][28]

Gitarbanjo

En gitarbanjo eller banjogitar, også kalt guitjo, banjar, banjitar eller ganjo, er rett og slett en gitar som har samme type resonanskasse som en banjo, hvor et trommeskinn er spent over en ramme. Gitarbanjoen vil derfor ha en klang som minner om en vanlig banjo. Typisk blir den benyttet av gitarister som ønsker banjo-lyden, men ikke mestrer en banjo. Siden banjospilling krever helt spesielle både venstre- og høyrehåndsteknikker, er det i hovedsak den spesielle klangen man oppnår. Gitarbanjoen har seks strenger, og er stemt som en gitar, og må ikke forveksles med en ekte sekstrengers bluegrass-banjo.[29]

Halvakustiske gitarer

[rediger | rediger kilde]

Vanlige akustiske gitarer som har et pickupsystem kalles ofte halvakustiske, men den egentlige halvakustiske gitaren har en grunnere resonanskasse og et pickupsystem som sammen skal produsere en bestemt lyd. Det er på halvakustiske gitarer den akustiske lyden som amplifiseres, i stedet for at en pickup tar lyden mer eller mindre direkte fra strengene slik som på el-gitarer.[30][31]

Archtop er en gitar som opprinnelig var akustisk, men som i dag vanligvis hører hjemme i klassen halvakustisk fordi lyden fra resonanskassen ikke er ment å kunne fylle et rom alene, men forsterkes elektrisk.[32]

Elektriske gitarer

[rediger | rediger kilde]
Fender Telecaster Fender Telecaster
Fender Telecaster
Gibson Les Paul

En elektrisk gitar, på folkemunne gjerne kalt «plankegitar», har oftest kropp i massivt tre (solid), og benytter elektronikk i stedet for resonanskasse for å lage lyd. Elektromagnetiske mikrofoner omdanner vibrasjoner fra metallstrengene til elektriske signaler, som føres inn i en forsterker gjennom en kabel eller et trådløst radiosystem.

Gitartypen har fått stor plass i mange sjangre, ikke minst på grunn av utviklingen av effektpedaler og forsterkere som etter hvert gjorde at gitaristen kunne forme lyden til et nesten hvilket som helst uttrykk. Instrumentet ble med på å forme den videre retningen i populærmusikk, og har spilt en hovedrolle i utviklingen av sjangre som hardrock og heavy metal. Det har senere skjedd stor utvikling rent digitalt, og lyden kan i dag sendes rett inn på en datamaskin via et lydkort som digitaliserer det analoge signalet. Lyden kan så manipuleres ved hjelp av ulike programmer og til forveksling høres ut som lyd sendt gjennom effektpedaler, som for eksempel fuzz, distortion, reverb og delay.[33][34]

Til elektriske gitarer er det vanligst å bruke et standard plekter, som er en liten plast- eller metallbit man holder mellom fingrene og slår enten alle strengene (ofte rytmegitar), eller én og en streng (ofte sologitar).[35]

Solid, semi-hollow og hollow body

[rediger | rediger kilde]

Gitaren med massiv kropp fikk sitt gjennombrudd først på 40- og 50-tallet, etter at Leo Fender utviklet Telecaster, og Gibson samarbeidet med jazzgitaristen Les Paul. Det er slike gitarer som i dag regnes som en standard el-gitar. Med stadig bedre mikrofoner produserer man i dag også semi-hollow og hollow body elektriske gitarer uten at feedback er et problem.

Pedal steelgitar

[rediger | rediger kilde]
Pedal Steel - (D10 ZumSteel)

Pedal steelgitar er gulvstående elektrisk gitar med pedaler og knespaker. Høyre fot brukes som oftest på en volumpedal, mens venstre fot brukes til å trykke ned én eller flere av pedalene. Knærne plasseres under gitarkassen, slik at en kan bevege på spakene som henger under kassen ved å bevege knærne til høyre, venstre eller rett fram.

Strengene henger høyt over halsen på instrumentet. I stedet for å trykke strengene mot båndene, holder gitaristen et massivt metallstål (bar) ned på strengene. Stålet kan føres opp og ned langs strengene for å skape den karakteristiske glissandoeffekten. Ved å bruke pedalene og spakene endrer en strengenes tonehøyde.

Pedal steelgitar spilles vanligvis med fingerplekter (picks), som er en type plekter som tres innpå fingrene og kan minne om en «falsk negl» for å plukke strengene.[36]

Tolvstrengsgitar

[rediger | rediger kilde]
Hodet på en tolvstrengsgitar.

Tolvstrengsgitar er en gitar med tolv strenger i seks strengekor, hvor strengene parvis er stemt i samme tone, men med en oktavs avstand. Strengene er vanligvis arrangert slik at den lyseste strengen i strengekoret står nederst. Gitarens standardstemming er forøvrig kor for kor som en ordinær gitar; E-A-D-G-H-E. Oppsettet gir en rikere og mer syngende lyd enn en standard gitar.[37]

Avstanden mellom strengene i hvert kor er liten, og de holdes nede samtidig som en enhet. Halsen på tolvstrengsgitarer er noe bredere enn på vanlige gitarer.

Bassgitar

[rediger | rediger kilde]

En bassgitar er en gitar med vesentlig tykkere, og oftest færre, strenger enn en vanlig gitar. På grunn av strengenes tykkelse er også halsen svært lang, og avstanden mellom båndene større enn på en gitar. Bassgitarer kan være både akustiske og elektriske. Den elektriske bassgitaren ble først laget i sin nåværende form på 1930-tallet av Paul Tutmarc. Dette var den første elektriske bassgitaren laget for å spilles horisontalt, og som hadde bånd.[38]

Linksgitar

[rediger | rediger kilde]
Kurt Nilsen med gitaren opp-ned.

Vanligvis er det den dominante hånden, typisk den høyre, som plukker eller slår på strengene, og de fleste gitarer kan konstrueres eller bygges om slik at de passer for venstrehendte. Å spille slik kalles links. På grunn av strengesporenes bredde i oversadelen, og intonasjonskurven på sadelen, kan man ikke enkelt bare snu om på strengerekkefølgen. Plekterbrettet og en eventuell cutaway vil også være på feil side av gitarkroppen hvis man bare snur den. På elektriske og halvakustiske gitarer vil diverse lydkontroller, og uttaket for tilkobling av forsterker, gjerne havne på uhensiktsmessige steder.[39]

Mange venstrehendte spiller likevel med gitaren opp-ned, enkelte også uten å bytte om på strengrekkefølgen, og spiller altså med en opp-ned fingersetting. Den norske popmusikeren Kurt Nilsen er et eksempel på dette (se bilde), mens britiske Paul McCartney også har snudd gitaren, men byttet om på strengerekkefølgen. Nilsen spiller altså links på en standard gitar, mens McCartney spiller links på en linksgitar, som er bygget, eller bygget om, for venstrehendte.[40]

Produksjon

[rediger | rediger kilde]
Serieproduserte semi-hollow klar for neste produksjonstrinn ved Gibsons fabrikk.

Ifølge nettstedet MusicTrades ble det bare i 2014 solgt hele 2 630 950 gitarer, hvorav 1 498 700 akustiske, og 1 132 250 elektriske, og det sies at det produseres flere gitarer hvert år enn alle andre instrumenter til sammen. I popularitetskonkurranser troner gitaren alltid svært høyt, sammen med piano, trommer og fiolin.[41][42][43]

Det finnes et stort antall større gitarprodusenter verden over, og mange leverer høykvalitetsgitarer selv om de ikke har store markedsandeler i Norge, og slik er blant de som klinger kjent. De aller største er imidlertid velkjent i de fleste land, som Martin, Gibson, Fender, Taylor, Takamine og så videre, men enkelte produsenter som er velkjent i ett land kan være nærmest ukjent i et annet, rett og slett fordi de ikke importeres systematisk. I Norge vil for eksempel den norske Morgan-gitaren klinge kjent, med sin relativt store markedsandel i rimeligere serieproduserte gitarer, mens i USA betyr en «Morgan-gitar» en håndbygget gitar fra kanadiske Morgan Guitars, og det vil være vanskelig å finne noen som kjenner til den norske gitaren. På tilfeldige lister over «de beste gitarene» er det fullt mulig det er nevnt merker man ikke før har hørt om, men som i sitt salgsområde har et meget godt renommé.[44]

Manuell bearbeiding, gitarmaker Marchione.

I tillegg til store produsenter som masseproduserer gitarer, finnes det svært mange uavhengige gitarmakere som naturlig nok ikke har et stort produksjonsvolum, men til gjengjeld håndbygger hver eneste gitar som da vanligvis vil holde høy kvalitet. Selv dyre gitarer fra anerkjente merker som Martin, Gibson og Fender vil til en viss grad ha et masseproduksjonspreg, og materialene for hver gitar er i mindre grad håndplukket. Ervin Somogyi, en anerkjent gitarmaker og innflytelsesrik lærer i faget, har uttalt at «Comparing a handmade guitar to a factory made one is analogous to comparing a painting with a toaster». Der en gitarmaker vil bygge en gitar delvis etter gitaristens preferanser, og håndplukke hvert enkelt trestykke, er en større produsent tvunget til å finne en mal som egner seg for masseproduksjon, samt hele partier med treverk. Når man nærmer seg høye prisklasser er det derfor ikke gitt at det beste instrumentet har den mest kjente logoen på hodet.[45]

I nyere tid har kun Karl Morgan Johnsens firma Morgan og Øivin Fjelds firma G-Sharp stått for større serieproduksjon av norske gitarer, og etter at G-Sharp ble solgt i 2014 og per 2015 har base i USA, er Morgan enerådende. Av tidligere større produsenter har Norge hatt gitarfabrikkene Jasel, Hagstrøm, Skau gitarer, Østbu Gitarfabrikk, Leif Hansson AS og Li-bo.

Konstruksjon

[rediger | rediger kilde]

Gitaren er en relativt enkel konstruksjon som har hatt liten utvikling de siste 40-50 årene. Felles for alle gitarer uansett type, er at de har en kropp, en hals, og et hode. På kroppen er det festet en bro/stol med en sadel av bein, plast, eller metall. Langs hele halsen ligger et gripebrett med tverrbånd av metall, som ender med en oversadel av bein eller plast der halsen slutter. På hodet er det til slutt stemmeskruer.

Strengene festes i broen, spennes over sadelen og langs gripebrettet, over oversadelen, og festes i stemmeskruene. Når strengene er spent slik at de hviler fra sadel til oversadel uten å berøre gripebrettet og båndene, vil de klinge når de spilles, og man har en konstruksjon som kalles gitar.[46]

Tross hovedtrekkene er det et utall variasjoner i materialer og utforming som har blitt utviklet gjennom mange år, og i ulike retninger, for å oppnå en effekt, funksjon, eller «evne» som er spesiell for hver gitartype. En gitarmaker vil prøve å håndplukke de riktige komponentene for å få en bestemt lyd og en bestemt spillefølelse, og hver komponent har sin betydning for sluttresultatet. Det finnes i dag mange komponenter som har fått en standardutforming som gjenbrukes av andre produsenter, og som har fått navn etter den opprinnelige gitaren den ble brukt på. Et eksempel er Stratocaster, som i tillegg til å være en konkret gitartype også er et navn på en kroppsfasong man finner på elektriske gitarer.[2][46]

Kombinasjonen av komponenter blir så en standard for en bestemt gitar som kan serieproduseres, og den vil få navn som for eksempel Hummingbird, eller bare EDS-1275, som begge er gitarer fra Gibson.

Det er vanlig at andre produsenter låner sammensetningen av komponenter, og konstruerer en billigere replika under det samme navnet som originalen, men sitt eget merkenavn. Kopien vil være visuelt svært lik, men oftest ha svakheter på grunn av enkeltkomponenters lavere kvalitet. Eksempler er den elektriske gitaren Gibson Les Paul som også finnes som Epiphone Les Paul, og den akustiske gitaren Gibson Dove, som også finnes som Epiphone Dove. Dette er gitarkopier med god spillekvalitet i forhold til sin prisklasse.[47]

Det finnes også kopier som utgir seg for å være originalen. De selges tilsynelatende billig, men svært dyrt i forhold til gitarens faktiske byggekvalitet og spillbarhet.[48]

Treverket som er benyttet har stor betydning i konstruksjonen. På engelsk benyttes uttrykket tonewood for å si noe om en tresorts akustiske egenskaper, og viktige faktorer er hvor hurtig materialet sender energien fra strengene tilbake som lyd, og hvordan lyden er blitt farget. Treverket vil også ha ulike egenskaper alt etter hvor på gitaren det brukes, og gjennom komposisjonen av materialer vil en gitarmaker kunne fremheve eller døyve frekvenser for å oppnå en bestemt forming av lyden.[49][50][51]

Akustiske gitarer

Kostbare gitarer har heltre i både lokk, sarg og bunn, mens man på billigere gitarer finner laminat. Laminat har ikke den samme evnen til å vibrere som heltre, og vil gi en sprøere og mindre levende tone. Gitarer i mellomklassen har gjerne laminat i sarg og bunn, men bruker heltre i lokket, som er den viktigste delen av kassen. Lokket kalles på engelsk soundboard, «lydbrett», og her brukes ofte myke tresorter som gran og sedertre. Sarg og bunn er gjerne av harde tresorter som mahogni, rosentre, ibenholt og valnøtt, og rosentre er også vanlig å bruke på gripebrettet.

Fordelen med laminat som materiale er at det ikke er like sårbart for fuktighets- og temperaturforandringer som heltre, og vil tåle bedre å henge på veggen i en varm og tørr stue. Treverk vil med tiden tørke ut, noe som vil få delene til å trekke seg sammen og i verste fall kan gitaren sprekke i sammenføyningene. Spesielt kan det kraftige trekket fra de spente strengene slite broen løs fra lokket når de to trestykkene gjennomgår hver sine forandringer, og når gripebrettet tørker ut kan båndene løfte seg fra sporet de står i. Det finnes derfor tilbehør som avgir fuktighet, og kostbare gitarer oppbevares gjerne i gitarkassen.[49][50][51]

Elektriske gitarer

På elektriske gitarer spiller ikke treverket en like stor rolle for lyden som på akustiske gitarer. Likevel vil en tung og massiv kropp ha en bedre sustain, altså evne til å la en vibrasjon og tone vare, enn en kropp som er laget av materialer som ikke holder på vibrasjonene like godt. Massiv mahogni er ofte benyttet, eller tresorter i mahognifamilien.[49]

Gitarens komponenter

[rediger | rediger kilde]

Navigering i seksjonen:

Mange av gitarens komponenter har et engelsk ord som er bedre innarbeidet enn det norske ordet, og en del engelske gitarord har ikke noen klar norsk ekvivalent. Eksempler er pickup og cutaway, eller soundboard og tonewood. De to sistnevnte handler på norsk «bare» om lokk og treverk, men inneholder samtidig en nyanse som antyder en akustisk egenskap, og gir komponenten en eksplisitt betydning. I norsk dagligtale er det derfor ofte naturlig å bruke det engelske ordet.

Kroppsdeler

[rediger | rediger kilde]
Lokk med bracings og sarg

Kroppen (engelsk: body) på en gitar er enten en resonanskasse, eller en utskåret, massiv plankebit med et pickupsystem som gjør jobben en resonanskasse tradisjonelt har gjort; forsterke lyden fra strengene. På akustiske gitarer har kroppens form og størrelse svært stor betydning for lyden fordi kroppen produserer denne selv, mens på el-gitarer har systemet som fanger opp og produserer lyden på resonanskassens vegne størst betydning.

På akustiske gitarer består kroppen av lokk, sarg og bunn. Gjennom lydhullet kan man se linjer av treverk som er limt fast i et mønster på innsiden av bunnen (engelsk: bracing), og dette er en forsterkning av det tynne treverket, men også plassert slik at treverket vibrerer som ønsket, og slik at lyden vandrer og blir projisert på riktig vis. I lokket finner man også et slikt mønster, og når lyden fra strengene følger en bestemt bane i gitarens hulrom før den projiseres ut av lydhullet, har den blitt formet ved at frekvenser er døyvet eller forsterket etter gitarmakerens ønske.

På el-gitarer brukes elektronikk på samme måte, ved at man kan justere for eksempel bass og diskant, ved hjelp av ulike potensiometre. Slik sett er en el-gitar mer versatil, da en resonanskasse ikke har justeringsmuligheter, men el-gitaren vil alltid mangle den naturlige klangen som historisk har vært karakteristisk for strengeinstrumenter med kropp.[52][53]

Lokket (engelsk: soundboard) er et av de viktigste trestykkene på akustiske gitarer, da det spiller en hovedrolle i formingen av lyden. Det er derfor ofte av heltre selv på rimeligere gitarer som ellers er bygget av laminat. Her er broen som holder strengene limt fast, og under strengene ved håndens arbeidsområde finner man lydhullet. Undersiden av lokket er delt opp i soner av smale trestykker som er limt fast i et mønster som bidrar både til stabilitet, men også til å bestemme lydens retning og forming i resonanskassen.

Plekterbrett

Plekterbrett (engelsk: pickguard) er en tynn plate, noen ganger pent dekorert, som er plassert nedenfor håndens arbeidsområde på gitarlokket. Plekterbrettets rolle er å beskytte gitaren fra å bli oppskrapet av plekter og negler under spilling, men kan også ha en viktig visuell betydning da det gjerne er dekorert på en måte som gjør en bestemt gitartype lett gjenkjennelig.

Et plekterbrett vil redusere treverkets evne til å vibrere, og velges i noen tilfeller bort.

Lydhull er åpninger i resonanskassen som er med på å bestemme lydutstrålingen og resonansegenskapene. Gitarer har vanligvis rundt lydhull, men man finner også symmetriske f-hull på archtop, og på semi-hollow og hollowbody elektriske gitarer, og D-hull eller ovalt hull på Selmergitarer. Gitarer uten resonanskasse har i blant et design som illuderer at kassen har lydhull, som for eksempel den norske gitaren G-Sharp.[54]

Bro - akustisk Bro - akustisk
Bro - akustisk
Bro - Elektrisk

Broen (stolen) (engelsk: bridge) har som oppgave å overføre vibrasjonen fra strengene til gitarens soundboard, lokket. På de aller fleste gitarer er også strengene festet her, samt en løs eller fast sadel som holder dem i riktig høyde når de føres opp mot halsen.[55][56]

På akustiske gitarer som klassisk gitar og stålstrengsgitar er broen et trestykke som er limt fast i lokket. Stålstrenger er vanligvis festet med en bropinne/stolpinne, hvor strengen føres ned i hvert sitt hull som går loddrett gjennom broen, og låses med pinnen. På klassiske gitarer vil man oftest finne hull som følger halsens retning, og strengen føres gjennom hullet og rundt festet, og låses i seg selv ved hjelp av strengespennet. Det finnes flere teknikker for å oppnå dette. På el-gitarer føres også strengen gjennom et horisontalt hull, men knytes ikke fordi stålstrengen vil ha en stopper på enden.

På elektriske gitarer er broen oftest av metall, og man finner gjerne i tillegg mekanikk for å heve og senke enkeltstrenger, altså en seksdelt sadel som er en del av broen. Det er i blant også montert en tremoloarm (whammy bar), som løfter eller senker broen slik at strengene midlertidig blir mer eller mindre spent, og man får svingninger i frekvensen på tonene. Med denne armen kan man få en vibratoeffekt ved å bevege den hurtig, eller en glissandoeffekt ved å bevege den sakte.

Bropinne festet

Bropinne (stolpinne) (engelsk: bridge pin) er en konisk pinne som presses ned i hull i broen på stålstrengsgitarer, for å låse fast strengen. Det vanligste er pinner av plast, men fordi festet har innvirkning på lyden fra strengene finnes de også i ulike typer bein. Som standard har de fleste bropinner en utsparing, og denne skal stå i strengens retning. Noen pinner har ikke denne utsparingen og kalles da unslotted.[57]

Bropinnene kan med tiden bli løse fordi treverket i broen tørker ut og trekker seg sammen. Det kan da bli nødvendig å sette inn tykkere pinner for at de skal kunne holde strengen festet.

Sadel med intonasjonskompensasjon

Sadelen (engelsk: saddle) er det løse tverrstykket i broen som strengene hviler på. Den er gjerne laget av plast, bein eller metall, og valg av materiale vil ha betydning for klangen siden dette er endepunktet for den vibrerende delen av strengen.

Høyden på sadelen har betydning for gitarens spillbarhet, da en svært høy sadel vil gi stor avstand fra hvor strengene er spent, ned til gripebrettet de skal presses mot. Motsatt vil en for lav sadel kunne gi skurring av strenger som kommer nedi bånd mens man spiller. Siden strenger har ulik tykkelse vil en sadel ofte ha en kurve som lar de tynneste strengene hvile litt lavere enn de tykke.

Noen ganger har en sadel intonasjonskompensasjon, hvor noen strenger gjøres ørlite kortere eller lengre ved at hvilepunktet på sadelen er litt ulikt for hver streng. Tynne strenger må som hovedregel være litt kortere enn tykke strenger for å ha nøyaktige halvtoner langs hele gripebrettet, og mange akustiske gitarer har derfor en løsning hvor sadelen står litt på skrå. Kostbare gitarer har gjerne en sadel som er presist formet for å gi et optimalt hvilepunkt på hver streng. På elektriske gitarer er sadelen ofte av metall og delt opp i seks, og hvert hvilepunkt kan enkelt justeres frem og tilbake.[58]

Sarg (fra tysk, 'kant', på engelsk ribs eller body sides) er siden på gitarkroppen på akustiske gitarer. Sargens bredde har betydning for gitarens akustiske egenskaper, hvor en dyp kasse vil gi en dyp og rund tone, og en smal kasse vil gi en sprøere og lysere tone.[59]

Cutaway er en utsparing i gitarkroppen, hvor man har tatt bort den ene «skulderen» fra gitarkassen for å gi bedre tilgang til gripebrettet i posisjoner høyt på gitarhalsen. Cutaway ble opprinnelig laget på elgitarer og elbasser, men er i dag også vanlig å se på andre gitarer.[60]

Halsdeler

[rediger | rediger kilde]
Halsstykker fra Taylor, med spanish heel festeløsning.

Halsen (engelsk: neck) har mange viktige oppgaver, som å holde hodet med stemmeskruene, gripebrettet med alle båndene, tåle strengenes spenn og samtidig stå i riktig vinkel ut fra kroppen gjennom mange års bruk. På gitarer med stålstrenger er halsen vanligvis innvendig forsterket med en truss rod som følger hele halsens lengde, og ved hjelp av denne kan man finjustere halsens vinkel ut fra halsfestet. På halsen er det limt et tynt trestykke, oftest av en annen tresort enn selve halsen, som skal fungere som gripebrett. Dersom halsen vrir seg vil gripebrettet følge med, og gitaren kan bli ubrukelig.[61]

Halsen kan ha ulike profiler som vil gi ulik følelse i håndflaten, fra svakt C-formet til kraftig V-formet, og ulik bredde ut fra hvordan bredden på gripebrettet skal være.

Halsfeste (engelsk: neck joint eller heel) betegner hvordan en hals er montert på gitarkroppen, metoden som er brukt. Halsfestet har stor betydning for halsens stabilitet. Den kan være limt eller boltet fast, eller som på elektriske «neck-thru-gitarer» være en del av gitarkroppen ved at halsen går gjennom hele gitaren, og resten av for eksempel «timeglassfasongen» er limt fast på hver side av den.[62]

På akustiske gitarer brukes gjerne en Spanish heel, en spansk hæl, som fikk navnet sitt fordi den ligner hælen på en høyhælet sko.

Patent på truss rod fra 1923

Truss rod (engelsk: truss, 'bindingsverk' og rod, 'stang') er et spenningsstag som ligger i halsen på gitarer og andre strengeinstrumenter. Staget er med på å bestemme kurven langs instrumentets hals (relief), som er viktig for både intonasjon og spillbarhet.

Halsen på et strengeinstrument er et smalt stykke treverk som er sårbart for fuktighets- og temperaturforandringer, og ømfintlig overfor det kraftige trekket strengene utgjør. En truss rod bidrar både til å stabilisere, og fordi den kan justeres også til å oppnå en mest mulig optimal kurve i forhold til strengene. En truss rod følger hele halsens lengde, og vil oftest være tilgjengelig for justering i den ene eller i begge ender.[63][64]

Utdypende artikkel: Truss rod

Gripebrettet (engelsk: fretboard eller fingerboard) er et tynt stykke treverk som er limt fast på halsen, og delt opp i soner av tverrgående metallbånd som står fast i spor. Gripebrett har ulik bredde, og også ulik kurve fra side til side (radius), på ulike typer gitarer. Halsen og gripebrettet er ofte laget av to ulike tresorter, fordi de spiller ulike roller i konstruksjonen. Der halsen har en stabiliserende rolle, har gripebrettet betydning for klang og fingerfølelse.[65]

Utdypende artikkel: Gripebrett

Posisjonsmarkører

Posisjonsmarkører (engelsk: inlays) er hjelpemerker for at gitaristen lettere skal vite hvilket bånd man spiller i når man beveger seg oppover halsen. Disse merkene er ofte prikker langs halsens side, og gjerne i tillegg innlegg av perlemor i gripebrettet. Vanligvis begynner markeringen i 3. bånd, og gjentas i 5., 7., og 9. bånd, før man hopper til 12. bånd som har en oktavmarkør som består av to prikker. I dette båndet finner man samme tone som når strengen er løs, men en hel oktav lysere.

Posisjonsmarkører av perlemor blir gjerne også benyttet som dekorasjon av gripebrettet, og kommer i mange fasonger. På signaturgitarer, gitarer som er spesielt bygget for en gitarist, har man i blant stavet artistens navn i de båndene det ellers ville vært en enkel markør. Andre løsninger er dekorasjoner som ikke markerer enkeltbånd, men snor seg langs hele gripebrettet i et rent dekorativt mønster. Når man blir kjent med mønsteret kan man orientere seg ved hjelp av dette.

Bånd (engelsk: fret) er tverrgående forhøyninger av metall som deler gripebrettet opp i nøyaktige soner, og står der hver halvtone vil finnes i strengens lengde. Når strengen presses mot metallbåndet er den klingende delen forkortet, og tonen endres. At båndene er plassert med presisjon er avgjørende for å få de nøyaktige halvtonene langs hele halsen.

Høyden på båndene må være jevn, og det er mulig å sjekke ujevnheter ved å sette en linjal eller lignende langs 3-4 bånd (illustrasjon), og sjekke om den kan vippes eller er stødig. På grunn av halsens kurve (relief) kan man bare sjekke noen bånd om gangen. Bånd som har løftet seg kan være mulig å presse på plass igjen, men i blant må bånd pusses jevne, eller byttes ut. Siden båndene slites av strengene er det ikke uvanlig å bytte alle bånd etter noen år (refretting). Slitte bånd kan gi skurring, og uansett hvor nøye man stemmer gitaren vil den bli «sur» så snart man setter grep.[66]

Oversadel

Oversadelen (engelsk: nut) er et lite tverrstykke mellom halsen og hodet, hvor strengene hviler i spor som er filt ut i forhold til strengenes tykkelse. Oversadelen utgjør med andre ord gitarens «0. bånd». Sporene skal lede strengene inn mot halsen i riktig posisjon og høyde. En oversadel er vanligvis laget av plast eller bein, men det finnes også varianter av metall og granitt. Materialet den er laget av vil ha betydning for klangen.[67]

Noen instrumenter har et faktisk 0. bånd i stedet for oversadel.

En annen type oversadel er et løst metallstykke som tres over den eksisterende oversadelen for å løfte strengene. Dette tilbehøret brukes for eksempel hvis man ønsker stor avstand mellom strenger og gripebrett for å kunne bruke metoder som slide, hvor man ikke bruker båndene for å lage toner, men ønsker en glissandoeffekt som lages ved å gli et rør av metall eller glass langs strengene.[68]

Mildt vinklet hode på en stålstrengsgitar.

Hodets (engelsk: headstock) viktigste funksjon er å holde stemmeskruene. Den enkleste konstruksjonen er et rett hode som følger halsens linje, og gjerne er en fortsettelse av treverket i gitarhalsen. Ved hard spilling kan strengene på slike modeller falle ut av strengesporet i oversadelen, og på gitarer som er bygget for slik bruk vil man gjerne finne varianten vinklet hode. Dette hodet drar strengene bakover fra halsen i en bestemt vinkel som skal gi den beste stabiliteten og tonen.

I tillegg til sin viktige rolle i konstruksjonen, er gitarhodet også ofte brukt til å gi gitaren et særpreg ved å ha en lett gjenkjennelig og unik fasong. Et svært synlig eksempel er produsenten Fender, som benytter el-gitarhoder også på sine akustiske gitarer, men de aller fleste gitarmakere og større produsenter har sine karakteristika som går igjen. Å prente produsentens navn eller logo på hodet slik vi kjenner det i dag ble ikke vanlig før tidlig på 1900-tallet, og før den tid «signerte» man i stedet gitaren ved å gi gitarhodet en unik form.[2][69]

Stemmeskrue til akustisk gitar med synlig mekanikk (åpen)

Stemmeskruene (engelsk: machine heads eller tuning pegs) består av et strengefeste, som er en aksling som strengen føres gjennom og tvinnes rundt, og av en knott som kan vri akslingen slik at strengen strammes eller slakkes. På gitarer inneholder stemmeskruene tannhjulsmekanikk, som gjør at akslingen gjør en mindre vridning enn knotten man vrir, noe som er nødvendig siden det er ørsmå forskjeller i strengens spenning som forandrer tonen.[70]

Tannhjulene bestemmer utvekslingen, altså hvor mye man må vri for å stramme eller slakke strengen. En presis og god stemmeskrue vil ha et høyt forholdstall (ratio) oppgitt, for eksempel 18:1, som betyr av knotten må vris rundt 18 hele ganger for at akslingen/strengefestet skal gå rundt 1 hel gang. Dårlige stemmeskruer vil ha et lavt forholdstall, og det kan bli vanskelig å stemme fordi tonen hele tiden forandrer seg mer enn man ønsker uansett hvor forsiktig man prøver å skru.

Typisk for klassiske gitarer er akslinger som ligger på tvers i en spalte i gitarhodet, med tre vridere på hver side (3+3). De tre stemmeskruene på hver side står gjerne sammen på en plate, som skrus fast i hodet. På stålstrengsgitarer er det vanligst å bore seks presise hull i hodet og føre akslingen gjennom disse. I likhet med klassiske gitarer er en 3+3 løsning vanligst, men hver stemmeskrue står alene, og er skrudd fast i hodet én og en. På el-gitarer er festeløsningen i enkelthull den samme som på stålstrengsgitarer, men mange produsenter legger alle stemmeskruene på én side av hodet, og setter hodet på skakke slik at akslingene står i riktig posisjon i forhold til strengesporene i oversadelen.[71]

Det finnes både åpne og lukkede stemmeskruer, hvor «åpne» bare betyr at mekanikken er synlig.

Strenger

Utdypende artikkel: Gitarstrenger

Stålstrenger med flerfargede stoppere i enden

Gitarstrenger er gitarens eneste lydkilde, og derfor en viktig vedlikeholdsdel. Strengene klinger når de spilles, og både materialet de er laget av, måten de spilles, samt strengenes alder, har stor betydning for lyden. Den runde, myke tonen på klassiske gitarer kommer i stor grad av at strengene er av nylon, mens kassegitarer og el-gitarer har en skarpere lyd fordi strengene er av stål. De tre eller fire tykkeste strengene vil være en streng av ett materiale som er tvunnet med et annet, typisk med en nylonkjerne for klassiske gitarer, og stålkjerne for kassegitarer og el-gitarer.

Strenger til gitar selges gjerne i hele sett, hvor diameteren i sammensetningen gjør at de passer sammen. Strengenes mål (gauge) oppgis da ut fra den tynneste strengens mål i tommer, for eksempel .010" (0.254 mm) for lette strenger, .012" (0.305 mm) for medium strenger, og .014" (0.356 mm) for tunge strenger. Nøyaktig hva som regnes som «lette, medium og tunge» strenger kommer an på typen gitar, der normalen for en el-gitar er tynnere strenger enn normalen for en akustisk gitar. Siden gitarer er bygget for et bestemt strengespenn, vil produsenten ofte ha opplyst hva som er anbefalt tykkelse. Dette regnes da som medium for den gitaren. Man bør ikke velge strenger med en veldig annen tykkelse, men holde seg et par trinn over eller under. Tynne strenger vil kreve mindre spenn for å nå opp til riktig tone, og da dra halsen mindre fremover enn produsenten forutsatte da gitaren ble satt sammen og justert. Motsatt vil tykke strenger måtte spennes hardere for å nå opp til den åpne standardstemmingen. Noe av dette kan kompenseres ved å justere gitarens truss rod.[72][73]

Strengene er den delen av gitaren som byttes oftest, enten fordi de ryker (oftest de tynneste), eller fordi fett fra fingertuppene har festet seg og strengene har mistet noe av evnen til å klinge. Dersom den samme strengen til stadighet ryker i sadelen eller oversadelen, og det ikke er naturlig på grunn av elde og hard bruk, bør man se etter mulige ujevnheter der strengen hviler, som sliter unødvendig og bør pusses forsiktig.

Elektronikk

[rediger | rediger kilde]
3 single coil, Fender Stratocaster
Humbucker på en Ibanez Studio
Piezoelektronikk under broen
Pickup
Utdypende artikkel: Pickup

Pickupen på elektriske gitarer er vanligvis en rad med små magneter, som er laget ved at en kjerne er tvunnet tusenvis av ganger med kobbertråd. En pickup består av seks slike magneter, én for hver streng, og ligger oftest rett under strengene ved håndens arbeidsområde der et lydhull på en akustisk gitar ville vært. Når en streng dirrer i magnetfeltet, altså «forstyrrer» det, vil det skapes elektrisitet, og dette er et signal som kan sendes videre for amplifikasjon.[74]

En slik pickup fanger ikke opp lyden i rommet slik en vanlig mikrofon vil gjøre, og feedback (at lyden som allerede er forsterket fanges opp på nytt og forsterkes enda en gang i en loop) vil derfor ikke være et problem.

Single coil-oppsettet, altså en enslig rad med slike magneter, er imidlertid svært sårbart for elektriske forstyrrelser som kan forårsake brumming (hum). Magnetene er i prinsippet antenner, som vil reagere på alle elektromagnetiske forstyrrelser, og ikke bare de kontrollerte forstyrrelsene man ønsker skal skape lyd av strengenes dirring. Å stå for nær sin egen forsterker eller hvilket som helst annet elektrisk utstyr kan gi kraftig uling, brumming og forvrengt lyd, noe som har vært en utfordring på scene og i studio hvor man vanskelig kan unngå store mengder elektrisk utstyr i umiddelbar nærhet. En viktig del av pickupens utvikling har derfor vært å klare å isolere den, og dagens single coil pickup er noe mindre sårbar.[75][76]

Humbucker, eller «to buck the hum» betyr å stå imot, «hoppe bukk over», brummingen. Løsningen en pickup av typen humbucker benytter er å sette to linjer med magneter som har omvendte poler ved siden av hverandre. Å koble disse sammen ute av fase vil gjøre at de utligner hverandre.[77]

Siden magnetisme skaper all strøm som trengs, behøves ingen ekstern strømkilde for ovennevnte pickuper, men noen gitarer har en liten forforsterker, preamp, som da vil behøve en liten strømkilde som for eksempel et 9 volts batteri.

En jordingsfeil kan gi også elektrisk forstyrrelse (buzz) som forsvinner hver gang man holder på strengene eller annet metall på gitaren. Ved å ta på gitaren fungerer kroppen som jording eller skjold, og forstyrrelsen forsvinner. Lokale feil i gitarens elektronikk, for eksempel uisolerte ledninger, kan også skape slike forstyrrelser.[78]

akustiske gitarer brukes ofte piezoelektronikk. Piezo er et gresk ord som rett og slett betyr press eller trykk. Elektronikken lages med ørsmå krystaller som produserer elektrisitet når de «plages». Når de er i fred er krystallene nøytrale, og når man beveger på dem oppstår det spenning fordi atomene blir flyttet på, og søker tilbake til nøytral form. En piezopickup lages ved at slike krystaller legges mellom to tynne plater, og plasseres under broen på gitaren. Krystallene vil da reagere på vibrasjonene fra spillingen, og produsere et signal som kan forsterkes.[79]

Siden lyd i rommet også får treverket i gitaren til å vibrere, kan denne pickupen til dels fange opp uønsket lyd, men sammenlignet med mikrofoner er forstyrrelsen minimal. Den vil ikke reagere på elektromagnetisme, og piezoelektronikk er høyt ansett og gjengir den akustiske lyden på svært tilfredsstillende vis.

De fleste akustiske gitarer har en aktiv pickup, som betyr at det er montert en liten preamp, og vil da behøve et 9 volts batteri, men pickupen kan også være passiv, er uten batteri, og krever da en ekstern preamp.[80]

Lydkontroller
Lydkontroller/potensiometre

Dersom en gitar har pickup, vil der vanligvis også være ulike potensiometre, altså signalkontroller. Eksempler på typiske kontroller er volum, gain, bass, diskant, mellomtone, og gjerne en mulighet for å slå av og på enkeltpickuper dersom man har flere.

Et potentiometer gir det elektriske signalet motstand, og man kan i prinsippet derfor ikke skru noe opp ved hjelp av dem, bare ned. Ved å benytte kontrollene kan man balansere og mikse signalet slik man vil ha det.

Uttrykket gain beskriver hvor mye av originalsignalet, råsignalet, som fanges opp, og det ideelle er derfor å ha gain skrudd så høyt som mulig uten at det oppstår støy. Dersom originalsignalet er svakt vil en forsterker få lite å jobbe med, og å skru opp volumet vil samtidig skru opp susing som alltid følger med et elektrisk signal. Gain er altså en forsterking av inntakssignalet.[81][82]

Se også hovedartikkelen Gitarstemming

Korrekt stemming for de seks strengene skal fra tykkeste til lyseste streng være tonene E – A – D – G – H – E. Som en hjelp til å huske tonene bruker man gjerne setningen «En Annen Dag Gikk Han Ensom», eller på engelsk «Eddy Ate Dynamite, Good Bye Eddy». Tonen H kalles både B og H i Norge. Den internasjonale standarden er B, og har influert tonens navn i norsk dagligtale.

Korrekt notasjon ifølge helmholtznotasjon vil være E – A – d – g – h – e', en metode som i tillegg til å navngi tonen angir riktig oktav.

Lytteeksempel, standard stemming:

Forholdet mellom strengene er viktigere enn strengenes eksakte tone for at en gitar skal være spillbar. Man kan bestemme seg for en hvilken som helst tone som utgangspunkt, så lenge de andre strengene er stemt i korrekt intervall til denne. Man vil ikke da få riktige akkorder slik at gitaren passer til andre instrumenter, og til innspilt musikk man vil spille med på, men man vil kunne lage perfekte harmonier med kjente grep, som er tilstrekkelig for eksempel for allsang. Metoder for å finne det riktige intervallet mellom strengene kan derfor være en god begynnelse for mange hobbygitarister. Når man har spilt en stund er det ikke uvanlig å huske intervallet mellom strengene, på samme måte som man lærer seg en melodi.[83]

Gitarer er stemt i kvarter, som betyr at den neste strengen skal være den fjerde tonen i skalaen (primtone, sekund, ters, kvart og så videre). På gitaren skal den dypeste strengen være en E, og E-skalaens kvart vil da være en A, som blir neste streng. En kvart opp fra A er en D. Avviket er intervallet fra G-strengen (streng nummer fire) som kun er en ters opp til H.[84]

Tuning ADGHE5 ADGHE0
Tuning ADGHE5 ADGHE0

Hvis man bruker den dypeste strengen som utgangspunkt, kan man følge et mønster for å finne korrekt tone for neste streng (se illustrasjon). Ved å holde den dypeste strengen nede i 5. bånd, vil den klinge med den tonen den neste strengen skal være. Når denne er stemt, kan også den holdes nede i 5. bånd, og gi tonen for neste streng. Den eneste unntaket fra å finne neste tone i 5. bånd, er den fjerde strengen som skal holdes i 4. bånd. Dette skyldes at avstanden til den neste strengen ikke skal være en kvart, men en ters. Den siste strengens tone finner man så i 5. bånd som vanlig. Når intervallene er korrekte, er den dypeste og lyseste strengen unisone, men med to oktavers avstand.[85][86]

For at gitaren også skal være i riktig toneleie, er man avhengig av en korrekt tone som kan fungere som utgangspunkt. Til dette kan man bruke en stemmegaffel, som i en standard utførelse vil gi kammertonen A, som er 440 Hz (hertz). Dette er tonen den nest dypeste strengen skal holde. Fra denne kan man så benytte ovennevnte mønster for å stemme de andre strengene. Trivia: Før i tiden var summetonen i fasttelefoner en A, og kunne brukes i stedet for stemmegaffel.[87]

To typer stemmeapparat for gitar.

Det finnes mange typer stemmebokser, tunere, som elektronisk tilbehør til strengeinstrumenter. Noen apparater vil tolke vibreringene fra gitaren og fortelle deg hvilken tone som klinger, og om den ligger over eller under perfekt pitch. Disse kommer i utførelser som kan legges på gitarkassen, eller festes på gitarhodet (clip-on tuner). Andre stemmebokser kobles til lydutgangen på gitarer som har pickup, og boksen har både inngang og utgang slik at de gjerne er en fast del av en gitarists sceneoppsett på konsert. Når den slås på vil den fungere som stemmeboks samtidig som den stopper lyden fra å gå videre til forsterker og høyttaleranlegg (mute), og når den slås av vil lyden slås på igjen. Prinsippet ved stemming er det samme; boksen viser hvilken tone strengen klinger med, og om den er over eller under pitch. At en stemmenboks er kromatisk betyr at den kan tolke halvtoner.[88][89]

Det finnes også et stort utvalg apper til smarttelefoner, som hjelper til med å finne riktige toner for hver streng. Noen av disse er også i stand til å tolke hvilken akkord man spiller, samt hvilke akkorder som benyttes i en innspilt låt. Per 2015 er utvalget stort og broket.[90]

Alternative stemminger

[rediger | rediger kilde]

Alternative stemminger, eller omstemminger, kalles skordaturer. Det er fritt frem å finne sin egen klang ved å justere forholdet mellom de seks strengene, så lenge man ikke strammer strengen så mye at den ryker, eller slakker den så mye at den ikke klinger. Det finnes likevel en del «standard alternative stemminger» som blir gjenbrukt fordi de gir både en pen klang, ligger innenfor hva strengene og instrumentet tåler, og rent fysisk gir muligheter for hånden til å sette grep. Vanlige grep vil ofte bli unyttige når man har stemt om gitaren, og man bruker også i større grad mange strenger åpent når man spiller.[91]

Eksempler på omstemminger:

Drop D er en stemming hvor man helt enkelt har senket den dype E-strengen, slik at den i stedet klinger i en D. Man har da fått strengerekkefølgen D - A - D - G - H - E.

Lytteeksempel Drop D:

Double drop D er lik Drop D, men man har i tillegg senket den lyseste E-strengen: D - A - D - G - H - D

Lytteeksempel Double Drop D:

DADGAD har fått navnet sitt av tonerekkefølgen, og i tillegg til å senke begge E-strengene ned til en D som i eksempelet over, har man senket B-strengen (også kalt H-strengen) ned til en A.

Lytteeksempel DADGAD:

I tillegg til ovennevnte eksempler er det vanlig med åpne stemminger, hvor man stemmer gitaren i for eksempel åpen D, åpen C, åpen G og så videre. Da klinger gitaren som en hel akkord når man ikke holder noen av strengene. Så lenge strengene befinner seg i et nøyaktig trinn i forhold til hverandre, og ikke er «sur» og lager en disharmoni, er det bare fantasien, og gitaren som konstruksjon, som setter grenser. Selv dissonanser kan være spennende.

Se også hovedartikkelen Capo

Capo er en klype som presser ned alle strengene i et bånd på gripebrettet. Den brukes ofte for å transponere, altså endre toneart, uten å endre fingersettingen. Transponering kan være ønskelig for å tilpasse akkompagnementet til en sangers vokale register, eller til andre instrumenter i et samspill.

En alternativ stemmemetode kan være å forlate 440 Hz som kammertonen A, og heller bruke Verdis A på 432 Hz, eller Mozarts og Beethovens A på 430 Hz. Før standarden 440 Hz ble innført i 1953 var dette vanlige frekvenser, og verden over hadde man både ulike og høylytte meninger om hva som var den korrekte kammertonen. Verdi skal ha uttalt at «det vi kaller A i Roma, er B-ess i Paris».[92]

For å få dette til må man ha en stemmeboks hvor man kan endre standardfrekvensen 440 Hz, noe som er mulig på de fleste elektroniske tunere. Alle toner senkes da ørlite, og mange opplever at spillefølelsen endres. Det finnes lytteeksempler på YouTube, hvor man får høre det samme musikkstykket i ulik frekvens. Mange opptak av klassiske musikkstykker spilt på originalistrumentene ligger også under dagens kammertone fordi instrumentet ble bygget for en annen tonehøyde.

(Det finnes også konspirasjonsteorier som påstår at standarden 440 Hz ble innført å «stresse den menneskelige sjel» og slik få folk til å bli mer arbeidsomme, mens 432 Hz påstås å «gi sjelen harmoni».)[93]

Læringsprosess

[rediger | rediger kilde]

En gitar har mange både tilnærmings- og bruksmåter. Hvordan man best lærer noe nytt, samt hvordan man ønsker å bruke instrumentet, er individuelt. Ønsker man å akkompagnere, altså spille til sang, lærer man gjerne de vanligste grepene først, og høyrehåndsteknikker som strumming (å slå rytmisk) og fingerspill (å plukke enkeltstrenger). Ønsker man å bli sologitarist, vil man gjerne ha størst glede av å lære skalaer, og hvor på gripebrettet enkelttoner befinner seg, trene på hurtighet og på venstrehåndsteknikker som hammer-on (å slå strengen ned i båndet slik at den klinger) og bending (å strekke strengen mot ny tone ved å skyve den på tvers av gripebåndet).[94][95][96]

Hvilken sjanger man har lyst å bruke gitaren i kan også ha betydning for hva som er morsomst å lære først. Ønsker man å spille heavy metal er det kanskje mer interessant å lære power chords enn standardakkordene. Ønsker man å akkompagnere pop og visesang kan det være interessant å fokusere på å musisere innad i en akkord, og i overgangene mellom dem. Å begynne med noe man ikke interesserer seg for kan føre til at man legger gitaren fra seg for godt.[97][98][99]

Mange gitarister tilbyr privattimer for enkeltelever, og det finnes organiserte kurs hvor man lærer å spille gitar i en større gruppe. I Norge har man også den landsdekkende organisasjonen AKKS, som opprinnelig ble stiftet for å rekruttere, motivere, og synliggjøre kvinner i musikkbransjen, men som i dag er en kjønns- og aldersuavhengig organisasjon som tilbyr både kursing og øvingslokaler. I tillegg til å lære å spille et instrument, kan man ta samspillkurs og låtskriverkurs.[100]

Det finnes mange bøker med populære sanger, og tegninger av hvordan man skal holde fingrene for å spille dem. Lillebjørns Gitarbok er en klassiker i sjangeren, som i tillegg til å inneholde låter er en grundig læringsplattform. Internett er også i ferd med å bli en kvalitetsressurs hvis man ønsker å lære sanger og teknikker. Man finner tekster med både besifring og tabulaturer, og mange videoer med en trinn-for-trinn gjennomgang av nøyaktig hvordan en låt, et riff, eller en skala spilles.[101][102]

Jimi Hendrix, som står som nummer én på magasinet Rolling Stones liste over tidenes 100 beste gitarister, lærte seg selv å spille. Han er en av mange anerkjente gitarister som bare har funnet frem til lydene de ønsket seg, uten først å lære regler og metoder.[103][104]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Chordophone Instruments: Definition & Examples». Nettstedet study.com. Besøkt 4. november 2015. 
  2. ^ a b c Johnston, Richard; Simmons, Michael; Gerken, Teja; Ford, Frank (2005). Acoustic Guitar: The Composition, Construction, and Evolution of One of World's Most Beloved Instruments (på engelsk). Hal Leonard. ISBN 9781476852591. 
  3. ^ «The Origin Of The Species». imaginationstationtoledo.org. Arkivert fra originalen 26. november 2015. Besøkt 26. november 2015. 
  4. ^ The Encyclopedia of Music (2002), s.118. Hermes House. ISBN 978-0681890435
  5. ^ a b c d «Gitarens historie». Nettstedet onlinegitar.no. Besøkt 11. november 2015. 
  6. ^ Sadie, Stanley (1985). The New Grove Dictionary of Musical Instruments. New York: Macmillan Press Limited. ISBN 978-0943818054.
  7. ^ «Baroque guitars». Nettstedet mateus-lutes-com. Arkivert fra originalen 20. april 2017. Besøkt 11. november 2015. 
  8. ^ «The guitar and Vihuela». diabolus.org. Besøkt 11. november 2015. 
  9. ^ Bukofzer, Manfred F. (1948). Music In The Baroque Era (From Monteverdi to Bach), London: J. M. Dent & Sons, s. 47.
  10. ^ Grout, Donald Jay (1962). A History Of Western Music. London: J. M. Dent & Sons. Kap. 7: New Currents In The Sixteenth Century s. 202.
  11. ^ «Francisco Tarrega». Nettstedet naxos.com. Besøkt 2. november 2015. 
  12. ^ «Guitar Salon International». Nettstedet guitarsalon.com. Arkivert fra originalen 20. oktober 2011. Besøkt 11. november 2015. 
  13. ^ «Brief history of the steel-string guitar». guitar-maker.com. Besøkt 6. november 2015. 
  14. ^ «Tracking The Steel String Guitars Evolution Pt. 1». premierguitar.com. Besøkt 6. november 2015. 
  15. ^ «A History of the Guitar Truss Rod and How it Works». blog.graphtec.com. Arkivert fra originalen 17. november 2015. Besøkt 16. november 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. november 2015. Besøkt 18. november 2015. 
  16. ^ Wheeler, Tom (1978). The Guitar Book: A Handbook for Electric & Acoustic Guitarists. Harpercollins. s. 153. ISBN 0-06-014579-X. 
  17. ^ «The History of Classical guitar strings». maestros-of-the-guitar.com. Besøkt 16. november 2015. 
  18. ^ a b «So what is the difference between Classical and Flamenco Guitars?». Nettstedet musicfolk.com. Arkivert fra originalen 10. august 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. august 2015. Besøkt 4. november 2015. 
  19. ^ «Which is the best guitar for beginners». Nettstedet tomasmichaud.com. Besøkt 4. november 2015. 
  20. ^ «Choosing a classical guitar». Nettstedet tweakheads.com. Arkivert fra originalen . Besøkt 4. november 2015. 
  21. ^ «Acoustic Guitar Buying Guide». Nettstedet sweetwater.com. Besøkt 5. november 2015. 
  22. ^ «Sondre Lerche frastjålet verdifull gullgitar». TV2.no. Besøkt 4. november 2015. 
  23. ^ «All about archtop acoustics». Nettstedet guitarplayer.com. Besøkt 4. november 2015. 
  24. ^ «Selmer & Mario Maccaferri». Nettstedet eimersguitars.com. Arkivert fra originalen . Besøkt 6. november 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. november 2015. Besøkt 6. november 2015. 
  25. ^ «Resonator Guitar Beginner Guide». Nettstedet resonatorguitarguide.com. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. november 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. november 2015. Besøkt 10. november 2015. 
  26. ^ «Selecting a slide». gibson.com. Arkivert fra originalen . Besøkt 27. november 2015.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 8. desember 2015. Besøkt 27. november 2015. 
  27. ^ «Vintage guitars behind the iron curtain». junkguitars.com. Besøkt 16. november 2015. 
  28. ^ «Russian guitar». everything.explained.today. Besøkt 27. november 2015. 
  29. ^ «Banjo guitar explained». Nettstedet everything.explained.today. Besøkt 6. november 2015. 
  30. ^ Miller, A.J., The Electric Guitar: A History of an American Icon, Baltimore, MD, Smithsonian Institution, 2004.
  31. ^ «Acoustic Electric Guitar». Besøkt 13. november 2015. 
  32. ^ Ingram, Adrian, A Concise History of the Electric Guitar, Melbay, 2001.
  33. ^ «The invention of the Electric Guitar». Nettstedet invention.si.edu, Lemelson Center for the Study of Invention and Innovation. Besøkt 9. november 2015. 
  34. ^ «Guitar Pedal Buying Guide». Nettstedet sweetwater.com. Besøkt 9. november 2015. 
  35. ^ «Arkivert kopi». wikihow.com. Arkivert fra originalen 8. desember 2015. Besøkt 27. november 2015. 
  36. ^ «How to Use Finger Picks with a Pedal Steel Guitar». howcast.com. Besøkt 27. november 2015. 
  37. ^ «Twelve String Power». frets.com. Arkivert fra originalen 6. mai 2018. Besøkt 15. november 2015. 
  38. ^ «The History of the Modern Bass Guitar». ultimate-guitar.com. Besøkt 6. november 2015. 
  39. ^ «Should I Learn To Play Guitar Left Handed or Right Handed?». leftyfretz.com. Besøkt 6. november 2015. 
  40. ^ «Left-handed Rock Stars». Besøkt 4. november 2015. 
  41. ^ «Study Guide Overview» (PDF). Nettstedet imaginationstationtoledo.org (.pdf-dokument s. 4). Arkivert fra originalen (PDF) . Besøkt 6. november 2015. «The guitar is the single most enduring icon in American history. There are more guitars made every year than all other instruments combined»  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 16. mars 2015. Besøkt 4. november 2015. 
  42. ^ «The Annual Census of the Music Industries». musictrades.com. Besøkt 6. november 2015. 
  43. ^ «Most Popular Instruments». indigoboom.com. Besøkt 6. november 2015. 
  44. ^ «25 Best Guitar Brands: Top Acoustic and Electric Guitars 2015». Besøkt 6. november 2015. 
  45. ^ «Some thoughts on the difference between handmade and factory made guitars». esomoigy.com. Arkivert fra originalen . Besøkt 6. november 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. november 2015. Besøkt 18. november 2015. 
  46. ^ a b «Gitarguiden del 1». Arkivert fra originalen 16. august 2015. Besøkt 5. november 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. august 2015. Besøkt 5. november 2015. 
  47. ^ «The Epiphone Dove Pro Acoustic Guitar Review». Nettstedet theguitarreview.com. Besøkt 5. november 2015. 
  48. ^ «Gibson Leads Industry Fight Against Counterfeit Gibsons». Nettstedet gibson.com. Besøkt 5. november 2015. 
  49. ^ a b c «Materials of a guitar». Nettstedet michaelmurrayguitars.com. Arkivert fra originalen 21. oktober 2015. Besøkt 6. november 2015. 
  50. ^ a b «Tonewoods». Besøkt 6. november 2015. 
  51. ^ a b «Does a solid top make a difference on beginner guitars?». Nettestedet guitaradventures.com. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 6. november 2015. 
  52. ^ «Acoustic Body Shapes Explained». theacousticinn.com. Arkivert fra originalen 17. november 2015. Besøkt 6. november 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. november 2015. Besøkt 18. november 2015. 
  53. ^ «Electric Guitar Body Styles». allegromusic.com. Besøkt 6. november 2015. 
  54. ^ «Evolution of the vibrational behavior of a guitar soundboard». researchgate.net. Besøkt 6. november 2015. 
  55. ^ «Checking and Adjusting Saddle Height». Besøkt 16. november 2015. 
  56. ^ «Guitar Bridges: The What and the Why». seymourduncan.com. Besøkt 6. november 2015. 
  57. ^ «Bridge pins effect on tone». Nettstedet maurysmusic.com. Arkivert fra originalen . Besøkt 9. november 2015. 
  58. ^ «Compensating to correct the intonation: Part I». Nettstedet lutherie.com. Besøkt 9. november 2015. 
  59. ^ «Bokmålsordboka/Nynorskordboka - sarg». Besøkt 5. november 2015. 
  60. ^ «Cutaways». taylorguitars.com. Besøkt 6. november 2015. 
  61. ^ «Guitar Necks Explained». sweetwater.com. Besøkt 6. november 2015. 
  62. ^ «When Neck and Body Meet». premierguitar.com. Besøkt 6. november 2015. 
  63. ^ «Truss Rods». Nettstedet warmoth.com. Arkivert fra originalen 18. oktober 2015. Besøkt 2. november 2015. 
  64. ^ «Fixing your guitars truss rod and string action». Nettstedet instructables.com. Besøkt 2. november 2015. 
  65. ^ «Articles: Guitar Fretboard Radius». ratcliff.co.za. Arkivert fra originalen 4. november 2015. Besøkt 6. november 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. november 2015. Besøkt 18. november 2015. 
  66. ^ «Everything you wanted to know about frets but didn't know who to ask». richbeckguitars.com. Arkivert fra originalen 18. november 2015. Besøkt 12. november 2015.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 18. november 2015. Besøkt 12. november 2015. 
  67. ^ «Understanding Guitar Intonation». setitupbetter.com. Arkivert fra originalen 17. november 2015. Besøkt 6. november 2015. 
  68. ^ «Slide Guitar Extension Nut». stewmac.com. Arkivert fra originalen 17. november 2015. Besøkt 6. november 2015. 
  69. ^ «Different kind of guitar headstock». Nettstedet frudua.com. Besøkt 4. november 2015. 
  70. ^ «A Player's Guide to Tuning Keys». Nettstedet premierguitar.com. Besøkt 9. november 2015. 
  71. ^ «Acoustic Guitar Glossary: Machine Heads». sheehans.com. Arkivert fra originalen 25. desember 2015. Besøkt 6. november 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 25. desember 2015. Besøkt 18. november 2015. 
  72. ^ «How to Choose Electric Guitar Strings». thehub.musiciansfriend.com. Arkivert fra originalen 12. november 2015. Besøkt 6. november 2015. 
  73. ^ «How to Choose Acoustic Guitar Strings». thehub.musiciansfriend.com. Arkivert fra originalen 7. november 2015. Besøkt 6. november 2015. 
  74. ^ «What is a Pickup?». kksound.com. Arkivert fra originalen 17. november 2015. Besøkt 14. november 2015. 
  75. ^ «Pickups 101 Part 1: The Basics». seymorduncan.com. Besøkt 14. november 2015. 
  76. ^ «How Magnetic Pickups Work». guitarnuts.com. Besøkt 14. november 2015. 
  77. ^ «Guitar Wiring Site - How A Humbucker Works». Nettstedet 1728.org. Besøkt 14. november 2015. 
  78. ^ «Minimizing Noise In Electric Guitar Rigs». soundonsound.com. Besøkt 14. november 2015. 
  79. ^ «Piezoelectricity - How does it work?». explainthatstuff.com. Besøkt 14. november 2015. 
  80. ^ «Active Vs Passive Pickups». ultimate.guitar.com. 
  81. ^ «Understanding Guitar Wiring». stewmac.com. Arkivert fra originalen 4. november 2015. Besøkt 6. november 2015. 
  82. ^ «The Difference Between Gain, Volume, Level, and Loudness». offbeatband.com. Besøkt 6. november 2015. 
  83. ^ «Tuning Methods». Nettstedet howtotuneaguitar.com. Arkivert fra originalen 31. oktober 2015. Besøkt 5. november 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 31. oktober 2015. Besøkt 9. november 2015. 
  84. ^ «Durskalaens intervaller». musikkteori.net. Besøkt 6. november 2015. 
  85. ^ «Basic Instructions: How to Tune a Guitar». howtotuneaguitar.org. Besøkt 6. november 2015. 
  86. ^ «Tuning guitar using 5th Fret Method». get-tuned.com. Besøkt 6. november 2015. 
  87. ^ «Online Tuning Fork». onlinetuningfork.com. Besøkt 6. november 2015. 
  88. ^ «First time tuning». guitarnoise.com. Besøkt 6. november 2015. 
  89. ^ «10 best electric guitar tuners». musicradar.com. Besøkt 6. november 2015. 
  90. ^ «The 9 Best Guitar Tuner Apps». theguitarjournal.com. Besøkt 6. november 2015. 
  91. ^ «Alternate Guitar Tunings». Nettstedet howtotuneaguitar.com. Besøkt 9. november 2015. 
  92. ^ «Revolution in Music: A Brief History of Tuning». The Schiller Institute, schillerinstitute.com. Besøkt 15. november 2015. 
  93. ^ «440hz Music - Conspiracy To Detune Us From Natural 432Hz Harmonics?». Nettstedet whydontyoutrythis.com. Besøkt 9. november 2015. 
  94. ^ «Guitar FAQ for Newbies». Nettstedet guitarnoise.com. Besøkt 10. november 2015. 
  95. ^ «How You Can Learn Guitar All By Yourself - With Just A Little Bit Of Our Help». Nettstedet guitarlessonlounge.com. Arkivert fra originalen 9. november 2015. Besøkt 10. november 2015. 
  96. ^ «Learn to Play the Guitar in 10 Hours». Nettstedet tropicalmba.com. Besøkt 10. november 2015. 
  97. ^ «Power Chords 1 - free guitar lesson». Nettstedet justinguitar.com. Arkivert fra originalen 14. november 2015. Besøkt 10. november 2015. 
  98. ^ «Learn Thousands of Songs by Knowing These Top 4 Chord Progressions». Nettstedet ultimate-guitar.com. Besøkt 10. november 2015. 
  99. ^ «Itching to Write a Masterpiece? Here Are Some Chord Progressions to Get You Started». Nettstedet guitarworld.com. Arkivert fra originalen 16. november 2015. Besøkt 10. november 2015. 
  100. ^ «AKKS Musikkopplæring». Besøkt 10. november 2015. 
  101. ^ «Gitarbøker». Nettstedet viser.no. Besøkt 10. november 2015. 
  102. ^ «Ultimate Guitar Tabs». Nettsteder ultimate-guitar.com. Besøkt 10. november 2015. 
  103. ^ «7 musicians who never took a lesson». Nettstedet indie88.com. Besøkt 10. november 2015. 
  104. ^ «100 Greatest Guitarists». Nettstedet rollingstone.com. Arkivert fra originalen 14. mars 2008. Besøkt 10. november 2015. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Westbrook, James (2015), An Illustrated History and Directory of Acoustic Guitars: A Visual Guide To More Than 150 Guitars From The Early 16Th Century Up To The Modern Day. Southwater. ISBN 978-1780193748
  • Freeth, Nick (2011), The Illustrated Directory of Guitars: A Collector's Guide to Over 300 Instruments, From Early Acoustic to the Latest Electrics. Chartwell Books. ISBN 978-0785828006
  • Hunter, Dave (2003), Acoustic Guitars: The Illustrated Encyclopedia. Thunder Bay Press. ISBN 978-1592230518
  • Erlewine, Dan (2007), The Guitar Player Repair Guide - 3rd. Backbeat Books. ISBN 978-0879309213
  • Rubin, Dave (2012), Guitarist's Guide to Maintenance & Repair. Hal Leonard Corporation. ISBN 978-1458412157
  • Erlewine, Dan (2011), How to Make Your Electric Guitar Play Great. Backbeat Books. ISBN 978-0879309985
  • Hiscock, Melvyn (2003), Make Your Own Electric Guitar. NBS Publications. ISBN 978-0953104901
  • Bogdanovich, John S. (2007), Classical Guitar Making: A Modern Approach to Traditional Design. Sterling. ISBN 978-1402720604
  • Siminoff, Roger H. (2002), The Luthier's Handbook: A Guide to Building Great Tone in Acoustic Stringed Instruments. Hal Leonard Corporation. ISBN 978-0634014680
  • Courtnall, Roy (1993), Making Master Guitars. Robert Hale. ISBN 978-0709048091
  • Robinson, Larry (2005), The Art of Inlay & Expanded: Design & Technique for Fine Woodworking. Backbeat Books. ISBN 978-0879308353
  • Solberg, Tor. Wik, Espen (2004) Spill gitar!. Norsk noteservice. ISBN 978-8280890375
  • Lundestad, Svein (2007) Spill klassisk gitar. Norsk noteservice. ISBN 978-8280890313

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]