Hopp til innhold

Rudolf III av Burgund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Rudolf III av Burgund
Fødtca. 966[1]Rediger på Wikidata
Død6. sep. 1032[2]Rediger på Wikidata
Lausanne
Embete
  • Sekulær abbed av Saint-Maurice-d'Agaune (993–1032) Rediger på Wikidata
EktefelleErmengarda di Moriana
FarKonrad I av Burgund[3]
MorMatilda av Frankrike[3]
SøskenBertha of Burgundy
Gisela av Burgund
Gerberga av Burgund
Burchard II av Lyon
BarnHugo av Burgund
GravlagtLausanne Cathedral
Rudolf III av Burgund på Commons

Rudolf III av Burgund (født 993, død 6. september 1032) var den siste konge av det uavhengige kongeriket Burgund. Han var sønn av Konrad av Burgund og det siste mannlige medlemmet av den eldre Welf-linja.

Rudolfs regjeringstid var prega av turbulens. Når Henrik døde utnevnte han Konrad II av det tysk-romerske rike som arvtager av sitt kongerike, til tross for tidligere uoverensstemmelser mellom de to. Rudolf hadde nok blitt pressa av Konrad til å utnevne ham til arvtager.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Siden midten av 900-tallet unndro burgundergrevene stadig mer kongemakten. De underordnet heller hverandre. Burgunderkongene forsøkte forgjeves å bøte på dette ved å binde seg opp tettere til de ottoniske herskere. De inngikk en rekke ekteskapsalliander; de gagnet imislertid først og fremst ottonerne.[4]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Rudolf III var sønn av den burgundiske konge Konrad III. Han hadde tre søstre: Gerberga, Berta og Gisela. Gisela ble mor til den østfrankisk-tyske konge Henrik II. Slik var Rudolf en av Henriks onkler.

Konge

[rediger | rediger kilde]

Likesom faren Rudolf valgt og kronet i Lausanne. I 993/994 fulgte en Umritt. Rudolf utøvde sin makt effektivt bare langs elven Rhones midtre strekning opp til Genfersjøen.[5] Rudolfs forsøk på å gjennomføre konfiskasjoner rett etter sin tronbestigelse, ble forhindret av den regionale adelen.

Han ble beseiret i krig. Bare ved støtte fra Ottos III og Adelheid kunne hans kongelige autoritet gjenopprettes.

Rudolf var i sitt første ekteskap gift med en Agiltrud, Hun døde barnløs i februar 1011. Den 28. juni 1011 giftet han seg med Irmingard. Allerede i forlovelsestiden skjenket han henne byen Vienne med borgen Pipet, grevskapene Vienne og Sermorens og mange besittelser mellom Vienne og Genfersjøen.[6]

Rudolf kunne utøve kongelige rettigheter i 17 av i alt 35 bispedømmer.[7] Som den første burgundwekongen begynte Rudolf å gi biskopene grevskaper i len.[8] I 996 overdro Rudolf grevskapet innenfor og utenfor Tarentaise ril erkebiskopen av Tarentaise, i 999 fikk biskopen av Sitten et grevskap i Wallis og i 1011 fikk biskopen av Lausanne grevskapet Waadt. I 1023 fikk erkebiskopen av Vienne grevskapet innenfor og utenfor byen Vienne.[9] Ved dette ville Rudolf konsolidere sitt kongerike, bortfoirneningen er blitt betraktet som et nødstiltak fra sentralmakten for å demme opp for de rent verdslige vasaller som ble mer og mer selvstendige.[10] Men forleningene fant bare sted i de regioner (Vienne, Lausanne og Sitten) der kongen fortsatt utøvet umiddelbar makt. Slik kan det være at den verslige adel slett ikke ble noe svekket av dette; det var bare de kirkenære kirkefyrstene som ble styrket. Sett i dette perspektiv kan det være at hensikten heller var å belønne biskopenes lojalitet - foorleningene uttrykker da heller de nære bånd mellom konge og kirke.[11]

I 1016 oppstod det strid mellom Rudolf og grev Otto-Wilhelm om investituren av erkebiskop av Besançon. Også Rudolfs annet ekteskap var etter fem år barnløst. Dette gjorde at Otto-Wilhelm kunne anta at Rudolf ikke ville få arvinger, og han ville da gjøre krav på tronen.[12] Rudolf understilte seg da Henrik II, som var den nærmeste mannlige slektning av burgunderkongen. I 1006 er det et første belegg for at de to herskerne møttes.[13] Basel ble avstått av Rudolf til Henrik II; dette var nok å betrakte som et pant, en sikring av arverettsfølgen.[14] Rudolf forsøkte derved å mobilisere Henrik II støtte mot de regionale stormenn.[15] I mai 1016 ble i Strassburg Henrik II arvefølgerett bekreftet. Henrik førte deretter et resultatløst felttog mot Otto-Wilhelm. Stormennene underkastet seg deretter Rudolf og bad om tilgivelse for deres opprørskhet.

I februar 1018 ble i Mainz Henriks arverett over Burgund atter bekreftet. Rudolf overgav krone og septer til Henrik. Han fikk disse regalier tilbake, men hersket nå egentlig bare på Henriks nåde og oppdrag.[16]

Etter 1018 var Rudolf bare en sklags skyggekonge, som holdt seg unna de lokale stridigheter.

Da Henrik II i 1024 var ervefølgen atter mer åpen. Henriks etterfølger Konrad II hadde ingen slektskapsbnd til den burgundsiske konge, men ville gjerne overta Henriks arbverett og besatte i 1025 Basel. Mot slutten av 1026 ble det tydelig en tilnærming mellom Rudolf og Konrad. Til påsken 1027 var Rudolf nærværende ved Konrad IIs keiserkroning i Roma. I august 1027 ble det i Basel alutter fred mellom de to, og Konrads arvefølge ble fullt anerkjent.

Rudolf døde den 6. september 1032 og ble begravet i katedralen i Lausanne. Med han fant den burgundiske welfiske linje sin avslutning. An sine samtidige ble han ansett som en svak hersker.[17]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Sveitsisk historisk leksikon, www.hls-dhs-dss.ch, besøkt 15. september 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ The Peerage person ID p15057.htm#i150564[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Hermann Kamp: Burgund. Geschichte und Kultur. München 2007, S. 37 f.
  5. ^ Bernd Schneidmüller: Die Welfen. Herrschaft und Erinnerung (819–1252). Stuttgart 2000, S. 93.
  6. ^ Bernd Schneidmüller: Die Welfen. Herrschaft und Erinnerung (819–1252). Stuttgart 2000, S. 97.
  7. ^ Bernd Schneidmüller: Die Welfen. Herrschaft und Erinnerung (819–1252). Stuttgart 2000, S. 95.
  8. ^ Karl Ubl: Der kinderlose König. Ein Testfall für die Ausdifferenzierung des Politischen im 11. Jahrhundert. In: Historische Zeitschrift. 292 (2011), S. 323–363, her: S. 333.
  9. ^ Bernd Schneidmüller: Die Welfen. Herrschaft und Erinnerung (819–1252). Stuttgart 2000, S. 96 f.
  10. ^ Hans-Dietrich Kahl: Die Angliederung Burgunds an das mittelalterliche Imperium. I: Schweizerische numismatische Rundschau. 48 (1969), s. 13–105, her: s. 21, (Digitalisat).
  11. ^ Karl Ubl: Der kinderlose König. Ein Testfall für die Ausdifferenzierung des Politischen im 11. Jahrhundert. In: Historische Zeitschrift. 292 (2011), S. 323–363, hier: S. 334.
  12. ^ Karl Ubl: Der kinderlose König. Ein Testfall für die Ausdifferenzierung des Politischen im 11. Jahrhundert. In: Historische Zeitschrift. 292 (2011), s. 323–363, her: s. 332.
  13. ^ Stefan Weinfurter: Heinrich II. (1002–1024). Herrscher am Ende der Zeiten. Regensburg 1999, S. 220.
  14. ^ Franz-Reiner Erkens: Konrad II. (um 990–1039). Herrschaft und Reich des ersten Salierkaisers. Regensburg 1998, s. 68.
  15. ^ Stefan Weinfurter: Heinrich II. (1002–1024). Herrscher am Ende der Zeiten. Regensburg 1999, s. 221.
  16. ^ Stefan Weinfurter: Heinrich II. (1002–1024). Herrscher am Ende der Zeiten. Regensburg 1999, S. 222.
  17. ^ Thietmar von Merseburg, Chronicon VII 30; Alpert von Metz, De diversitate temporum II 14.

Kilder

[rediger | rediger kilde]
  • Thietmar von Merseburg: Chronik (= Ausgewählte Quellen zur Deutschen Geschichte des Mittelalters. Freiherr-vom-Stein-Gedächtnisausgabe. Bd. 9). Neu übertragen und erläutert von Werner Trillmich. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 1957 (mehrere Neuauflagen).
  • Theodor Schieffer unter Mitwirkung von Hans Eberhard Mayer (Bearb.): Regum Burgundiae e stirpe Rudolfina diplomata et acta. = Die Urkunden der burgundischen Rudolfinger (= Monumenta Germaniae Historica. Abteilung 3: Diplomata. 2A). Monumenta Germaniae Historica, München 1977, ISBN 3-921575-06-0, (Digitalisat).

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Rudolf_III_av_Burgund&oldid=22996177»