Rosenkorsordenen

Rosenkorsordenen, eller rosenkreutzerne er et hemmelig esoterisk brorskap som trådte fram i Tyskland i det syttende århundre gjennom tre anonyme skrifter. Rosenkorsordenen har hatt stor betydning for europeisk esoterisme, og flere moderne mystiske organisasjoner hevder å være videreføringer av den.

Rosenkorsmanifestene

I 1614, ble det i Kassel i Tyskland utgitt et skrift med tittelen Fama Fraternitatis – Eller oppdagelsen av det høyverdige broderskapet av R.C. Ordenen, der det heter at usynlige brødre vandrer blant dere.

Ifølge skriftet skal en fattig tysk adelsmann ved navn Christian Rosenkreuz (også skrevet Rosenkreutz, Rosencreutz, Christiani Rosencreütz) i slutten av det 14 århundre ha reist til Damcar i Arabia, der han ble innviet i skjulte kunnskaper. Han fortsatte sine studier i Damaskus i Syria og Fez i Marokko, før han vendte tilbake til Europa der han sammen med tre venner dannet et hemmelig brorskap: Rosenkorsordenen.

Brødrene lovte hverandre blant annet å helbrede syke uten å ta seg betalt, å kle seg som skikken var der de kom, å søke verdige etterfølgere og å holde brorskapet hemmelig i hundre år. Blant de hemmelighetene de kjente til var prinsippene for fullkommen helse og forvandling av metaller. De hadde også hjelp av elementalvesener, het det.

Etter sin død skal Christian Rosenkreutz ha blitt lagt i en forseglet grav. Denne ble oppdaget av ordensbrødrene 120 år seinere, i 1604. Gravkammeret var sjukantet og dekorert med mystiske symboler. Det inneholdt et rundt alter og kunstig belysning, såvel som kunstige sanger og magiske speil. I sine balsamerte hender holdt den døde den mystiske Bok T.

I skriftet Confessio Fraternitatis, første gang trykt i 1615, ble det offentliggjort ytterligere opplysninger om brorskapet.

Et tredje skrift, Det kymiske bryllupet til Christian Rosenkreutz, utkom i Strasbourg i 1616. Dette skriftet forteller med detaljert symbolikk om et høytidelig bryllup der Christian Rosenkreutz var gjest. Han blir ført ned i slottskjelleren, og får der kaste sitt blikk på Venus uten slør. Seinere viser det seg at dette kvalifiserer ham til oppgaven som dørvokter i mysterieslottet. Veien til mysterienes visdom går med andre ord heretter gjennom Christian Rosenkreutz.

Disse tre skriftene kalles tilsammen rosenkorsmanifestene, og de vakte stor oppsikt og livlig debatt blant Europas lærde. Det hemmelige brorskapet var klart fiendtlig overfor jesuittene, pavedømmet og den katolske kirke. Rosenkreutzerne presenterte seg som et usynlig kollegium – et brorskap av lærde fra ulike land. Mange kjente filosofer og forskere forsøkte å komme i kontakt med ordenen, blant annet ved å offentliggjøre forsvarsskrifter for den. Blant dem var filosofene Descartes, Spinoza og Gottfried Leibniz.

Rosenkorsordenens filosofi var åpenbart påvirket av Paracelsus. I Fama Fraternitatis står det at Paracelsus skjønt han ikke tilhørte vårt brorskap, ikke desto mindre har studert omhyggelig Bok M.

Bakgrunn

Blant de filosofene som knyttes til rosenkorsordenen er Mikael Maier og Robert Fludd, dessuten John Dee og indirekte også Jakob Boehme.

Rosenkorsfilosofene forente et hermetisk perspektiv, der alt som eksisterer er aspekter av det guddommelige, med sin tids mest avanserte teorier om jordklodens plass i universet og verdensaltets struktur, som først i seinere århundrer er blitt allment akseptert. De tre rosenkorsmanifestene var alle anonyme, men en luthersk pastor ved navn Johann Valentin Andrea hevdet seinere at han i sin ungdom hadde skrevet det tredje av dem, Det alkymiske bryllupet. Det hele var en spøk, hevdet Andrea, som tok avstand fra ordenen.

Mange av rosenkreutzerfilosofenes verker ble trykt og utgitt av Johann Theodore de Bry fra småbyen Oppenheim. Den britiske historikeren Frances Yates knytter utgivelsen av rosenkorsmanifestene sammen med ekteskapet mellom de Brys beskytter, kurfyrst Fredrik V av Pfalzen, og den engelske prinsesse Elisabeth av Bøhmen. Fredrik ble i denne perioden bygd opp som leder for de protestantiske fyrstene i Europa. Han ble i 1620 valgt til konge av Böhmen, men allerede i 1621 ble hans hær slått av Habsburgerne i slaget ved det Hvite Berg. Dette var opptakten til trettiårskrigen. I løpet av kort tid ble såvel Pfalzen som Böhmen herjet av krig, og drømmene til Fredrik, Elisabeth og deres allierte var knust.

Yates mener at et sentralt formål med ordenens krav om «en ny reformasjon» var å bane vei for en ny vitenskapelig grunnholdning, det som i våre dagers språk heter et nytt paradigme. Hun finner en klar sammenheng mellom rosenkorsordenens krav om nye holdninger og det nye vitenskapssynet som slo igjennom ved opprettelsen av Royal Academy i London.

I okkultismens historie markerer rosenkorsfilosofien en ny syntese av mystikk og vitenskap. Rosenkorstenkerne kombinerte den europeiske okkulte tradisjonen og de hermetiske skriftene med de nye vitenskapelige oppdagelsene som fant sted i det syttende århundre.

Rosenkorslosjen i Haag (1622)

I 1622 ble Ludwig Conrad von Bingen ekskludert fra en rosenkorsorden i Haag, som holdt sine møter i en større bygning. Under pseudonymet Montanus skrev han i boken Introduksjon til den Hermetiske Vitenskap:

De holdt sine møter etter ordre fra mesteren, kalt «imperator», i store byer, liksom Amsterdam, Danzig, Nürnberg, Hamburg, Mantova, Venezia, i tillegg til møtene som ble holdt i Haag. De gikk utad kledd med en sort silkebånd, men på sine møter ikledte de seg gullbånd, hvorpå det ble festet et gyllent kors med en rose. Deres medklemskort var et stort pergament, der mange segl ble påført med stor seremoni. Under offentlige prosesjoner bar de et lite grønt flagg.

I Paris vakte det stor oppsikt i 1623 da plakater forkynte at rosenkorsets brødre hadde tatt opphold i byen, «synlig og usynlig»:

Vi, utsendingene fra hovedkollegiet av Rosenkorset, har tatt synlig og usynlig opphold i denne byen ved Den aller høyestes nåde, han mot hvem de rettferdiges hjerter vender seg. Vi underviser og instruerer, uten bøker eller distinksjoner, evnen til å tale alle former for språk i landene vi velger å oppholde oss i, for å trekke menneskene, våre nester, ut av en dødelig villfarelse.

Den som ønsker å oppsøke oss av ren nysgjerrighet, vil aldri få kontakt med oss. Men hvis hans tilbøyelighet ærlig driver ham til å bli medlem av vårt brorskap, vil vi, som er dommere over intensjoner, forårsake ham til å innse sannheten i våre løfter. I denne forstand skal vi ikke skal gjøre vårt møtested i denne byen kjent, ettersom tankene tilknyttet søkerens ærlige ønske vil lede oss til ham og ham til oss.

Rosenkorslosjen i Haag hadde en avdeling i Tyskland i 1641, som fortsatt eksisterte i 1765. Dr Gottlieb Christoph Adolf von Harleß (* 21. november 1806, † 5. september 1879) skrev i Jacob Böhme og Alkymistene:

Jeg har nylig hatt muligheten til å se nærmere på et hittil ukjent Rosenkors-manuskript. Det ble trolig skrevet omkring 1765, og inneholder statutter for en Rosenkorsorden med tittelen Testamentum. Originalen må datere seg fra midten av det 17. århundre, noe som fremgår av en spesiell advarsel gitt til medlemmene om å overholde taushetsløftene, spesielt overfor de Romersk-Katolske geistlige; to medlemmer som ikke hadde overholdt denne forsiktighet, hadde gjennomgått store lidelser i 1641. I tillegg til statuttene, inneholder manuskriptet også anvisninger for alkymistiske handlinger. Ordenen hadde ifølge manuskriptet en leder kalt imperator, dens hovedseter var i Ancona, Nürnberg, Hamburg og Amsterdam. Medlemmene måtte skifte deres bopæl hvert 10. år, og opprettholde den største hemmelighet om deres eksistens. Graden som Lærling varte i syv år. Deres måte å henvende seg til hverandre på var Ave Frater, og svaret var rosæ et auraæ. Deretter sa den første crucis, hvorpå begge sa samtidig Benedictus Deus qui dedit nobis signum. Deretter fulgte den gjensidige produksjon av et signum, bestående av et inngravert segl, en gjenstand som også ble vist til Dr. von Harless.

Losjen i Haag er senere nevnt i et verk med tittelen «Sinceri Renati Theophilosophia Theoretico-practica» og skal ha opphørt å eksistere i begynnelsen av 1700-årene.

Claude-Antoine Thory hevder i Historien om grunnleggelsen av Grand Orient (Histoire de la Fondation du Grand Orient de France, s. 163) at arkivene til moderlosjen til den Filosofiske Skotske Rite i Paris inneholdt manuskripter og bøker fra et hemmelig selskap i Haag i 1622 som var kjent som «Brødrene av Rosenkorset» (Freres de la Rose Croix). Losjen i Haag hevdet å stamme fra den opprinnelige organisasjon til Christian Rosenkreuz. Medlemmene av den Filosofiske Skotske Rite oppfattet seg selv som en fortsettelse av rosenkors-brødrene.

Rosenkorsimpulsen i frimureriet

Rosenkorsmanifestene vakte interessen til Sir Robert Moray, som ble innviet i Edinburgh Losjen St. Mary's Chapel den 20. mai 1641. Hans nære venn Thomas Vaughan (* 17. april 1621, † 1666) oversatte de tre Rosenkorsmanifestene til engelsk i 1652.

Henry Adamson, sønn av James Adamson som ledet murerlauget i Perth i 1600, publiserte i 1638 diktet The Muses Threnodie med klare henvisninger til «brødrene av rosenkorset»:

For what we presage is not grosse
For we be brethren of the Rosie Cross;
We have the Mason Word and second sight,
Things for to come we can foretell aright.

Den engelske frimureren Elias Ashmole (* 23. mai 1617, † 18. mai 1692) var også opptatt av rosenkorsordenen. Den 16. oktober 1646 ble han innviet i en frimurerlosje i Warrington i Lancashire.

I 1646 opprettet Elias Ashmole, William Lilly, Dr. Thomas Wharton, George Wharton, Dr. J. Hewitt, Dr. J. Pearson, og andre et Rosenkors-selskap i London, for å realisere byggingen av Kong Salomos Tempel, slik det var fremlagt i romanen New Atlantis av Francis Bacon. Dette arbeide var esoterisk og skulle forbli like ukjent som øyen Bensalem i Bacon’s roman. Arbeidsteppet i deres losje symboliserte Hermes’ søyler; det hadde syv trinn, der de fire første symboliserte de fire elementer, og de tre andre salt, svovel og kvikksølv, og ledet til en exchequer eller et høyere hoff, med symboler på de seks skapelsesdagene i Bibelen. Flere medlemmer var Frimurere, og de holdt sine møter i Masons’ Hall, Masons’ Alley, Basinghall Street.

Den 10. oktober 1676 annonserte London-avisen Poor Robin’s Intelligence en «forlystelse», en sosial sammenkomst der «det gamle brorskap av rosenkorset» (the Ancient Brotherhood of the Rosy-Cross) og «selskapet av aksepterte frimurere» (Company of accepted Masons) spiste middag sammen.

18° Ridder av Rose Croix smykke fra Den gamle og anerkjente skotske ritus

Den 5. september 1730 trykte Daily Journal et brev av den anonyme forfatteren «A.Z.»:

Det finnes en orden i utlandet, som de Engelske Frimurere ... har kopiert en del ritualer fra, og de [Engelske Frimurere] gjør seg den største umake for å overbevise verden om at de er utgått fra den, og er de samme som dem. Denne orden kalles «Rosicrucianere». I denne orden har våre nåtidsmennesker, som vi har sagt, bestrebet seg etter å innpode seg selv, selv om de ingenting vet om bevegelsens mer materielle forfatning, og bare har kjennskap til noen av deres gjenkjennelses-tegn og adgangstegn. (Knoop, Jones og Hamer, s. 27)

Dette tyder på at engelske frimurere i 1730 arbeidet med å adoptere rosenkors-ritualer.

Graden Rose Croix

Det hevdes at prins James Francis Edward Stuart, i sitt mislykkede forsøk på å erobre den skotske tronen, deltok i dannelsen av et Rose Croix Kapittel («det skotske jakobittiske kapittel») i Arras i Frankrike den 15. april 1747. Charteret omtaler prinsen som «Konge av England, Frankrike, Skottland og Irland, og den erstattede stormester av kapitlet av ridderlighet (Heredom) kjent under tittelen Ridder av Ørnen og Pelikanen og, på grunn av vår ulykke og katastrofe, også av Rose Croix»

Vi vet ikke om den James Stuart deltok i grunnleggelsen, eller om dette var jakobittenes propaganda. I 1747 utropes han likevel som ny stormester av et eksisterende Rose Croix Kapittel.

Graden Rose Croix har Pelikanen, eller Fugl Fønix, som symbol. Pelikanen representerer oppstandelsen og det evige liv. Graden skal være bygd opp etter symbolikken i Det kymiske Bryllup.

Graden Rose-Croix dukket opp i flere av frimureriets høygradssystemer:

1758	18° i Riten av Perfeksjon (25 grader)
1766	8° i den Filosofiske Skotske Ritus (10 grader)
1770	22° i Den Primitive Riten av Namur (33 grader)
1773	7 ° av Riten av Philaletene (12 grader)
1776	12° av Riten for Sannhetens Utvalgte (Rite des Elus de la Vérité, 12 grader)
1786	7 ° av den Franske Rite (7 grader)
1801	18° av Den gamle og anerkjente skotske ritus (33 grader)
1817	48° av den Orientalske Riten av Mizraim (90 grader)
1839	18° av den Primitive Riten av Memphis (97 grader)

Innvielsesritualet i 21° av Den gamle og anerkjente skotske ritus

I 21° av Den gamle og anerkjente skotske ritus 33 finnes en ritualtekst, gjengitt av James Blanchard:

Min broder, vi leser at etterkommerne til Noah besluttet seg for å bygge et tårn så høyt for å forhindre at den Allmektige enda en gang skulle ødelegge verden gjennom en vannflom, og videre for å skaffe seg et navn i verden. De valgte for deres formål slettene i Shinar, i Asia. 10 år etter at grunnsteinen ble lagt, så Herren ned på jorden og betraktet folkets stolthet og frekke forsøk. Han steg ned for å delta i grunnleggelsen av deres prosjekt ved å utløse en forvirring blant arbeiderne slik at de ikke kunne forstå hverandre; derfor ble det kalt Babel. En epoke senere etablerte Nimrod et skille mellom mennesker, og grunnla en by, og kalte den Babylon. Tradisjonen forteller at tårnet ble velsignet ved fullmåne slik at festivalene for denne grad ble holdt i mars måned, ved fullmåne. Tradisjonen informerer oss videre om at etter at språkene ble fordømt ved byggingen av Babels tårn, splittet arbeiderne seg og ble spredt i forskjellige land. Tårnets arkitekt reiste til Tyskland hvor han ankom etter en lang og langtekkelig reise, der han overlevde på røtter og andre planter. Han opprettet sitt bosted i den delen som nå kalles Preussen, hvor han reiste et bosted for å beskytte seg selv mot værets ugjestmildhet, og hvor han reiste mange monumenter.

I året 1533, under gravingen etter saltgruver, oppdaget arbeiderne ruinene av en trekantet bygning som var 15 kubikk dyp. I sentrum av denne bygningen oppdaget de mange trofeer fra oldtiden: En urne av agat, og mange marmorsøyler hvor det var inngravert hieroglyffer.

Opprinnelsen til denne orden, min broder, var lenge før æraen til Hiram av Salomo's frimureri; ettersom alle vet at Babels tårn ble bygd lenge før Salomos tempel, og i eldre tider var det ikke nødvendig at en kandidat skulle være en Mester-murer for å kvalifiseres til å høre dette; for i de tider ble tempelridderne fra forskjellige ordener i Europa innviet i denne graden av Kristne Prinser for å erobre Det hellige land som var invadert av de Vantro, liksom vi også er frimurere som nedstammer fra Hiram. (bind 2, sidene 79-80)

Albert G. Mackay skriver at dette ritualet, de «Noakittiske eller Prøyssiske Riddere», stammer fra et eldre fransk rituale, og at legenden – med sitt malplasserte rituale – er et uhistorisk eventyr:

De eldre Franske ritualer forteller at graden ble overført i 1757 fra Tyskerne av M. de Beraye, Ridder av Veltalenhet i Losjen til Greve St. Gelaire, Inspektør-general av Prøyssiske Losjer i Frankrike... Graden ble adoptert av Konsilet av Keisere av Øst og Vest, og på denne måten ble det en del av systemet til den Skotske Rite. Men den er malplassert i enhver serie av grader som antas å ha utgått fra Salomos Tempel. Det er som en lenke som ikke passer sammen, et skjemmende avbrudd i kjeden av symbolikk som erstatter Salomo med Noah og Hiram Abiff med Peleg.

Gradens legende beskriver reisene til Peleg fra Babel til det nordlige Europa, og avsluttes med følgende beretning: «Ved gjennomtreningen av slammet fra saltgruvene i Preussen ble det i året 533 e.Kr. oppdaget, på en dybde av 15 kubikkmeter, tilsynekomsten av en trekantig bygning hvori der var en søyle av hvit marmor, på hvilket det på hebraisk var skrevet hele historien til Noahkittene. På siden av denne søylen var en grav av stein hvor der var en agatskive med følgende gravskrift: Her hviler asken til Peleg, vår Store Arkitekt av Babels tårn. Den Allmektige ga ham nåde fordi han ble ydmyk» (bind 2, s.v.)

Bertrand de Blanchefort og tempelherrene

Bertrand de Blanchefort, født noen titalls kilometer fra Bézu og Rennes-le-Chateau, var tempelriddernes 4. Stormester, fra 1153 til 1170. Hans mentor var stormesteren André de Montbard. Bertrand kjøpte store landområder til tempelridderne i distriktet omkring Rennes-le-Chateau og Bézu.

I 1156 importerte Bertrand de Blanchefort en kontingent med Tyske gruvearbeidere til området. De hadde forbud mot å snakke med lokalbefolkningen og ble holdt strengt adskilte fra samfunnet omkring seg. Det ble opprettet en domstol for dem, la Judicature des Allemands, som senere muligens kan bli funnet i den Skotske Rite i form av Ridderne av Øst og Vest.

Deres angivelige oppgave var å arbeide i gullgruvene i skråningene til fjellet Blanchefort; problemet er imidlertid at disse gullgruvene forlengst var tømt for gull.

I det 17. århundre undersøkte ingeniører områdets mineralforekomster og ga detaljerte rapporter. Rapporten til César d'Arcons, som diskuterer ruinene han hadde oppdaget, etterlatenskapene av de tyske gruvearbeiderne, erklærte at de ikke var gruvearbeidere. Han foreslo som forklaring, nedsmelting av metaller, kontstruksjoner av noe ved hjelp av metaller, utgravningen av en underjordisk krypt, og opprettelsen av et lager.

I året 1533 nærmer vi oss tidspunktet for Rosenkors-manifestene, og proklameringen av at graven til Christian Rosenkreutz var oppdaget.

Ordenen av gull- og rosenkorset (1710)

Utdypende artikkel: Ordenen av Gull- og Rosenkorset

I året 1710 opprettet den Lutherske pastoren Samuel Richter, under pseudonymet Sincerus Renatus, Ordenen av gull- og Rosenkorset (Orden des Gulden und Rosen Kreutzes) i Praha. Samme år publiserte han ordenens 52 statutter, tildelt (ifølge forordet) av en kunstprofessor som han ikke ville navngi.

Manifestet hadde to deler – practica ordinis minoris og practica ordinis majoris. På samme måte var ordenen inndelt i to brorskaper: «Brødrene av det Gullkorset» som hadde et rødt kors som symbol, og «Brødrene av Rosenkorset», som hadde et grønt kors som symbol. Det hemmelige selskapet var svært hierarkisk, og var sammensatt av indre sirkler med sine gjenkjennelsestegn. Slik tilfellet var i Haag-losjen, ble medlemmene tildelt et hemmelig navn etter sin innvielse. Ordenen var lukket for menn som hadde giftet seg (§ 42), og de som ønsket å gifte seg måtte leve et «filosofisk liv» med sine hustruer (§ 17). Et medlem forpliktet seg å velge døden fremfor å avsløre ordenens hemmeligheter (§ 44).

Ordenens ritualer og forfatning ble revidert i 1767 og i 1777 ved to forordninger av 1763 og 1766, gitt av Baron Prugg von Pruggenheim (fra Innsbruck) og Hermann Fictuld. Dette var pseudonymer for Baron Johann Friedrich von Meinstorff og Johann Heinrich Schmidt von Sonnenberg (1700–1777). I Frankrike ble ordenen kalt Freres de la rose Croiz d'Or.

Den nye forfatningen omdannet ordenen til et høygradssystem innenfor frimuriet:

Den blå losje av St Johannes

• 1º Lærling
• 2º Svenn
• 3º Mestermurer (som var anderledes enn i det regulære frimuriet)

Ordenen av Gullkorset

• 4º Zelator (Junior)
• 5º Theoricus
• 6º Practicus
• 7º Philosophus

Ordenen av Rosenkorset

• 8º Adeptus Minor
• 9º Adeptus Major
• 10º Adeptus Exemptus
• 11º Magister Templii
• 12º Magus

Innvielsesritualet til første grad

Losjens gulv var dekt av et grønt teppe. I midten stod en glassglobus på en pidestall med syv trinn. Pidestallen var delt i to deler, som representerte lyset og mørket. Tre kandelaber var plassert i et triangel. 9 glass symboliserte mannlige og kvinnelige egenskaper. I tillegg til kvintessensen av de 4 elementer jord, luft, ild og vann, var der et brennende fat, en sirkel og en serviett.

Kandidaten ble introdusert av en broder, som tok ham inn i et rom der et stearinlys, en penn, blekk, et papir, seglvoks, to røde snorer og et nakent sverd lå på et bord. Der ble han spurt om han ønsket den sanne visdom. Etter å ha svart bekreftende, måtte han gi fra seg sin hatt og sitt sverd og betale medlemskontingenten. Deretter ble han bundet på hendene, fikk et bind rundt øynene og et rødt reip rundt nakken. Han ble ledet til losjedøren, der den introduserende broder banket 9 ganger. Dørvokteren åpnet døren og spurte: «Hvem er der?». Hierofanten svarte: «Et jordisk legeme som holder det åndelige menneske fanget i uvitenhet». Dørvokteren: «Hva skal gjøres med ham?». Hierofanten: «Drep hans kropp og rens hans ånd!». Dørvokteren: «Så bring ham inn til dommens sted!». Deretter gikk de inn i losjen og stilte seg foran en sirkel, der kandidaten knelte med venstre fot. Stormesteren stod ved hans høyre side med en hvit embedsstav, mens den introduserende broder stod på hans venstre side med et sverd. Begge var ikledt sine forkle. Stormesteren sa deretter: «Barn av mennesker, jeg ber deg sverge overfor alle grader av det profane Frimureri, og overfor den endeløse sirkel – som omfatter alle skapninger og den høyeste visdom, og fortelle meg hva som har vært din hensikt med å komme hit». Kandidaten: «For å oppnå visdom, kunst og dyder». Mesteren: «Så lev! Men din ånd må atter regjere over din kropp. Du har funnet dyden. Reis deg og vær fri.» Kandidatens bånd ble løsnet fra hans hender, reipet fra hans hals og bindet fra hans øyne. Han ble bedt om å gå inn i sirkelen, der Mesteren og den introduserende broder holdt den hvite embedsstaven og sverdet i et kors som kandidaten la tre fingre på. Når mesteren sa: «Hør nå etter», måtte kandidaten repetere eden som ble opplest for ham, som inneholdt taushetsløftet, løftet om å ikke holde noe skjult for sine medbrødre, og løftet om å føre et dydig liv. Deretter ble han introdusert for ordenens tittel, segl, passord og tegn, hatt og sverd. Etter å ha blitt forklart betydningen av de symbolske gjenstandene på tavlen – tabella mystica – ble han og de andre brødrene bedt om å gå fra «arbeidet» til «fornyelsen». Tavlen hadde 9 vertikale og 13 horisontale deler. Den første kolonne av de 9 avdelingene, inneholdt tallene 1–9, den andre navnene på ordenens grader. Den laveste omfattet Juniorene (Zelatorene), den høyeste Magiene som var «mestere over alle ting», liksom Moses, Hermes og Hiram. Magienes juvel var et likesidet triangel. Ifølge tavlen hadde de forskjellige gradene sine møtesteder over hele Europa og Asia: Magi’ene (12º) møttes i Smyrna (Izmir, Tyrkia) hvert 10. år, Magistrene (11º) i Camra, i Polen og Paris, hvert 9. år. Juniorene møttes hvert andre år på egnede steder.

Ormuz-legenden

Ifølge et brev av Baron de Westerode, datert 1784, sitert av Thory i Acta Latomorum (i. s. 336), ble rosenkorsordenen grunnlagt av en Serapis-prest fra Alexandria, en Magus fra Egypt ved navn Ormesius, Ormus eller Ormuz. I året 96 ble han omvendt til kristendommen av Apostelen Markus. Ormuz forente kristendommen med lærdommene fra egyptiske mysteriereligioner. Ut av denne syntesen oppstod rosenkorsordenen under navnet Lysets Helgener eller Samfunnet av Ormuz. Den skal senere ha blitt forent med esséerne, og blitt splittet i forskjellige ordener og selskaper.

Moderne rosenkorsorganisasjoner

Rudolf Steiners Antroposofi

I Rudolf Steiners antroposofi tildeles Christian Rosenkreuz en sentral plass i Europas åndshistorie. 14 foredrag holdt i München fra 22. mai til 6. juni 1907 ble senere utgitt under tittelen Rosenkreuzernes Teosofi. Her hevder Steiner at hán - i tidligere inkarnasjoner - ikke bare har vært Jesus og Buddha, men også Christian Rosenkreuz!

Societas Rosicruciana in Anglia (1865–)

Utdypende artikkel: Societas Rosicruciana in Anglia

En del engelske frimurere opprettet i 1865 en orden kalt Societas Rosicruciana in Anglia. Ordenen var åpen for aktive frimurere av minst tredje grad og besto av 9 grader. Ordenens formål var «å studere de filosofiske doktrinene som er basert på Kabbalaen og doktrinene til Hermes Trismegistos» samt «de helbredende virkninger av kulørt lys» og framstilling av medisin «etter gamle retningslinjer».

Blant medlemmene var Baron Edward George Bulwer-Lytton, forfatter av en rekke populære romaner med okkulte temaer, blant annet Den kommende rase og Zanoni.

SRIA fikk flere avleggere i Storbritannia og USA. Den ga også støtet til dannelsen av den viktigste okkulte orden i nyere tid: Det Gyldne Daggry.

Den Hermetiske Orden av Det Gyldne Daggry (1887–1901)

Utdypende artikkel: Golden Dawn

Denne ordenen ble grunnlagt av frimurere i London i 1887, men ble oppløst i 1901 og splittet i flere grupperinger. Eksempler på avleggere er:

• Alpha & Omega (1901–1908)
• Stella Matutina (1903–1978)
• Det Indre Lysets Samfunn (1922–)
• Den Uavhengige og Korrigerte Ritus, senere omdøpt til Rosenkorsets brorskap (1903–)

The Rosicrucian Fellowship (1911–)

Amerikaneren Max Grashof studerte teosofi og antroposofi. Under navnet Max Heindel opprettet han i 1911 The Rosicrucian Fellowship som hovedsakelig fungerte som utgiver av Heindels egne skrifter. Hans viktigste bok er The Rosicrucian Cosmoconception som i stor grad er basert på Rudolf Steiners ideer.

Lectorium Rosicrucianum (1935–)

Lectorium Rosicrucianum, eller det Gylne Rosenkorsets Internasjonale Skole, har hovedsete i Haarlem, i Nederland, og det var også der det begynte. I 1924 ble brødrene Z.W. Leene (1892–1938) og J. Leene (1896–1968 ) medlem av den nederlandske avdelingen til Max Heindels Rosicrucian Fellowship, stiftet i Oceanside, California, U.S.A., i 1909. De var meget aktive i det nederlandske selskapet, og i 1929 ble de dets ledere. I 1930 sluttet fru H. Stok-Huizer seg til brødrene Leene. Tilsammen begikk de seg ut på åndelig leting som resulterte i at de stiftet en rosenkorsbevegelse, uavhengig av Rosencrusian Fellowship. Z. W. Leene døde i 1938, men J. Leene og H. Stok-Huizer fortsatte arbeidet. De skrev mange bøker under forfatternavnene J. van Rijckenborgh og Catharose de Petri.

I 1945 tok selskapet navnet Lectorium Rosicrucianum og stod fram som "Gnostisk Åndeskole. Det ble også flere og flere aktiviteter utenom Nederland og nå har Lectorium Rosicrucianum elever i mange land i Europa, Sør-Amerika, Nord-Amerika, Afrika, Australia og New Zealand. Etter at Jan van Rijckenborgh og Catharose de Petri gikk bort, blir Lectorium Rosicrucianum ledet av en Internasjonal Åndelig Ledelse, med assistanse av ledere i de forskjellige land og av diverse arbeidsgrupper.

Lectorium Rosicrucianum har som grunnsetning at det finnes to naturer. For det første finnes den vår velkjente natur, som omfatter både de levende og de døde. I denne naturorden er alt underkastet et kretsløp: bli født, leve, dø og bli født på nytt. For det andre finnes den opprinnelige, guddommelige naturorden. Den første er en verden der alt er forgjengelig, alt og alle er underlagt loven om oppgang, blomstring og nedgang. Dette er dialektikkens verden. Den andre er uforgjengelighetens verden, eller den statiske, i Bibelen kalt "Himmelens Rike". Av dette siste finnes det latent i menneskets hjerte en rest, en guddommelig gnist, eller "åndsgnistatom". I mange søkende vekker denne gnisten en ubestemmelig hjemlengsel, et vagt minne om den forlengst tapte tilstand av å være hos Faderen, å være udødelig og ett med Gud.

Rosenkorsordenen A.M.O.R.C. (1915–)

Utdypende artikkel: Rosenkorsordenen A.M.O.R.C.

Den største og mest kjente organisasjonen som bruker rosenkorsnavnet i dag, er The Ancient and Mystical Order Rosae Crucis (A.M.O.R.C.), grunnlagt i New York i 1915 av reklamemannen Harvey Spencer Lewis.

Harvey Spencer Lewis beskrev hvordan han i august 1909 ble innviet i en rosenkorsorden i Toulouse, Frankrike. Dette var en obskur gruppe med innviede fra Languedoc med bare et fåtall eldre medlemmer som møttes i største hemmelighet. Losjebygningen hvor innvielsesritualet pågikk skal ha vært fra 1850 men hadde ikke vært i bruk i mer enn 60 år. Sannsynligvis var hans kontaktperson i Toulouse den franske fotografen Clovis Lasalle (1864–1937), noe som synes bekreftet av et personlig brev fra Lewis til Lasalle datert 26. august 1909.

Robert Vanloo og Peter R. Koenig har hevdet at A.M.O.R.C. var en amerikansk avdeling av Ordo Templi Orientis (O.T.O.). Dette er kategorisk avvist av A.M.O.R.C. i et brev datert 22. februar 1999.

Ordenen har et kors med rose som symbol. Korset er et gammelt symbol som også går lengre tilbake i tid enn den kristne tradisjon. Hva Rosenkorset symboliserer, har gjennom tidene hatt ulike tolkninger. En tolkning går ut på at rosen i korset symboliserer Jesu blod. Andre tolkninger går i retning av at en enkel rød rose i korsets sentrum står for menneskets personlighetsutvikling gjennom livets erfaringer. Tankens frihet er viktig for ordenen, og ethvert medlem står fritt til å finne sine egne tolkninger av symbolene, som spiller en sentral rolle i ordenens filosofi.

A.M.O.R.C. var en av de første okkulte organisasjonene som tok postverket systematisk i bruk. Spencer Lewis tilrettela innvielser og meditasjoner sammen med instruksjoner i et brevkurs som omfatter en postulantseksjon med en mandamusgrad, en neofyttseksjon med tre atriumgrader og de innviedes seksjon med 12 tempelgrader.

Marcello Haugen bidro til å innføre organisasjonen i Norge, og den første avdeling her i landet ble startet i Oslo i 1961, og het i en periode Marcello Haugen Pronaos. Den Skandinaviske jurisdiksjon av A.M.O.R.C., som omfatter Norge, Sverige og Danmark, hadde i februar 2007 omtrent 1 650 medlemmer, og i Norge finnes det lokale enheter i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Fredrikstad og Hamar.

A.M.O.R.C. tillegger rosenkorsordenen en ubrutt historie tilbake til den egyptiske farao Akhenaton. Ordenens anegalleri ble i 1967 tatt i bruk av en gruppe franskmenn som trengte en ærverdig historisk bakgrunn for sin nykonstruerte Sions vises priori. Derfra lånte Dan Brown den til sin roman Da Vinci-koden.

Soltempelet (1976–1997)

Soltempelordenen i de franskspråklige områdene i Europa og Canada ble dannet omkring år 1976 av Joseph Di Mambro, som hadde vært medlem av rosenkorsordenen A.M.O.R.C. i årene 1956–1970. Sammen med sju andre kjøpte han en eiendom i utkanten av Genève som hadde tilhørt tempelridderne. I 1984 ble ordenens hovedkvarter flyttet til Toronto, men det fortsatte også å være en aktiv gruppe i Genève. Soltempelet forkynte at ulike katastrofer ville ramme siviliasjonen for å lutre menneskeheten.

Da organisasjonen rundt 1990 begynte å falle fra hverandre, hevdet Di Mambro at Soltempelets oppgave var å forberede den sanne rosenkorsordenens komme, og at «Rosenkorsets eldre brødre» hadde beredt veien over til den andre siden, der arbeidet skulle fortsette.

I oktober 1994 fant kanadisk politi en rekke lik under etterforskningen av mistenkelige branner. Samtidig gikk fire feriehus opp i flammer i Sveits. Det ble funnet 48 døde i Sveits og 5 i Canada. Noen var drept mens andre lot til å ha tatt sitt eget liv. I desember 1995 drepte enda en gruppe soltempelmedlemmer seg i et skogholt i Frankrike, og i mars 1997 fulgte ytterligere fem personer etter i Quebec.

Dokumenter funnet i ettertid viser at Di Mambro lenge planla en kollektiv transitt til den andre side, for å redde planetens bevissthet og rydde vei for andre. To av budskapene bar tittelen Rosenkorsets testamente.

Se også

• Rosenkorsordenen AMORC

Litteratur

• David Stevenson: The Origins of Freemasonry – Scotlands century, 1590 – 1710, (1998, 1990), ISBN 0-521-39654-9
• Douglas Knoop, G. P. Jones og Douglas Hamer: Early Masonic Pamphlets. 1638–1735, Manchester University Press, 1945, 2. utgave Q.C. Correspondence Circle, London 1978.
• Claude-Antoine Thory: Histoire de la Fondation du Grand Orient de France (1812)
• Claude-Antoine Thory: Acta Latomorum (Paris, 1812)
• Sincerus Renatus (Samuel Richter): Die Wahrhaffte und vollkommene Bereitung des Philosophische Steins der Brüderschafft aus dem Orden des Gulden und Rosen Kreutzes, Breslau 1710
• Dr Gottlieb Christoph Adolf von Harleß: Jakob Böhme und die Alchimisten (Berlin 1870, 2. utgave Leipzic 1882)
• Arthur Edward Waite: The Brotherhood of the Rosy Cross. Being Records of the House of the Holy Spirit in its Outward and Inward History , Rider & Son, London 1924
• Paul M. Allen (ed): A Christian Rosenkreutz Anthology , Blauvelt, NY, Rudolf Steiner Publications 1968
• James Blanchard: Scotch Rite Masonry Illustrated, 2 bind, Chicago: Ezra A. Cook, 1887–1888, 2. utgave 1890, 3. utgave 1930
• Albert Gallatin Mackey: Encyclopaedia of Freemasonry and its Kindred Sciences, 2 bind, 1873, 2.utgave, The Masonic History Company, New York, 1918
• Frances A. Yates: The Rosicrucian Enlightenment (1972)