Robert Stout

Robert Stout
Født		28. sep. 1844 Lerwick
Død		19. juli 1930 (85 år) Wellington
Beskjeftigelse		Politiker, advokat, dommer, landmåler
Utdannet ved		University of Otago
Ektefelle		Anna Stout (–1930)
Parti		New Zealand Liberal Party
Nasjonalitet		Storbritannia New Zealand Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927) (avslutningsårsak: Royal and Parliamentary Titles Act 1927)
Gravlagt		Karori Cemetery
Medlem av		New Zealand Institute of Surveyors
Utmerkelser		Kommandørridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden
13. Premier av New Zealand
16. august 1884–28. august 1884 3. september 1884 – 8. oktober 1887
Forgjenger		Harry Atkinson (1884)
Etterfølger		Harry Atkinson (1887)
4. Høyesterettsjustitiarius av New Zealand
25. mai 1899–31. januar 1926
Forgjenger		James Prendergast
Etterfølger		Charles Skerrett
Robert Stout på Commons

Robert Stout (født 28. september 1844 i Lerwick i Skottland, død 19. juli 1930 i Wellington på New Zealand) var innsatt som den trettende statsministeren på New Zealand på slutten av det 19. århundre, og senere ble han dommer og høyesterettsjustitiarius på New Zealand. Han var den eneste personen som har vært både statsminister og høyesterettsjustitiarius.

Han beholdt en sterk tilknytning til hjemstedet Shetlandsøyene gjennom hele livet. Han fikk en god utdannelse, og til slutt kvalifiserte han seg til å undervise som lærer. Han kvalifiserte seg også som landmåler i 1860. Han ble svært interessert i politikk gjennom hans utvidede familie, som ofte møttes for å diskutere politiske saker som var aktuelle på denne tiden. Stout ble utsatt for mange forskjellige politiske filosofier fra familien sin gjennom hans ungdomstid.

I 1863 emigrerte Stout fra Skottland til Dunedin på New Zealand. I New Zealand ble Stout raskt involvert i den politiske debatten, som han satte stor pris på. Han ble også aktiv som fritenker i forskjellige politiske sirkler. Etter å ha mislyktes i å finne seg arbeid som landmåler på noen av gullfeltene i Otago, returnerte Stout til å drive med utdanning, og han holdt en rekke ledende stillinger som lærer og professor, hovedsakelig på videregående nivå i New Zealand.

Etter hvert ga Stout seg med utdanning og han gikk inn den juridiske profesjonen. I 1867 ble Stout ansatt i advokatfirmaet til William Downie Stewart Sr. (far til William Downie Stewart, Jr. som senere ble finansminister). Stout viste seg som en vellykket advokat under flere rettssaker. Stouts politiske karriere begynte da han ble valgt inn som medlem av Otago Provincial Council. Under hans tid i dette rådet, imponerte han mange mennesker både med hans energi og hans retoriske ferdigheter. Stout ble et medlem av New Zealands parlament etter valget i 1875.

Den 13. mars 1878, ble Stout valgt til justisminister i regjeringen til statsminister George Grey. Stout var på denne tiden involvert i en rekke viktige rettsakter mens han samtidig satt som justisminister i regjeringen. Den 25. juli 1878, ble Stout også såkalt «Minister of Lands and Immigration». Han var i tillegg en sterk talsmann for reformer innen landbruket. Den 25. juni 1879 trakk Stout seg både fra sine politiske posisjoner og hans fra hans ministerpost i parlamentet, og han uttalte behovet for å fokusere på hans egen advokat-virksomhet. Hans partner i advokat-praksisen var stadig syk, og suksessen til firmaet hans var viktig for velferden til både Stout og hans familie.

Ved valget i 1884, ble Stout på nytt medlem av det newzealandske parlament, og han forsøkte å samle de ulike liberal-orienterte politikerne bak seg. Stout dannet umiddelbart en allianse med Julius Vogel, en tidligere statsminister. Dette overrasket mange politiske observatører, fordi selv om Vogel delte mange Stouts progressive sosiale synspunkter, hadde de to ofte braket sammen på grunn av den økonomiske politikken og fremtiden for de provinsielle regjeringene. Mange mente at Vogel var den dominerende partneren i denne alliansen.

I august 1884, bare en måned etter hans retur til parlamentet, ble et mistillitsvotum rettet mot den konservative statsministeren Harry Atkinson, og Stout overtok som statsminister da Atkinson måtte gå av. Julius Vogel ble gjort til kasserer i denne regjeringen, og dermed fikk han en betydelig grad av makt innen Stout-regjeringen. Stouts nye regjeringen varte i mindre enn to uker, ettersom Atkinson klarte å få igjennom sitt eget mistillitsforslag mot Stout, og Atkinson ble dermed re-innsatt på statsminister-posten, men han klarte ikke å etablere sin egen regjering, og han ble dermed fjernet fra makten av enda et mistillitsvotum. Stout og Vogel kom derfor tilbake til makten igjen etter kort tid.

Stouts andre regjering varte vesentlig lengre enn hans første periode. Regjeringens primære prestasjoner var en reform for den sivile tjenesten og et program som skulle øke antallet videregående skoler i landet. Denne regjeringen organiserte også bygging av Midland jernbanen mellom Canterbury og vestkysten. Økonomien derimot, gikk ikke fullt så bra, med alle forsøkene på å trekke landet ut av en økonomisk depresjon var heller sviktende. Ved valget i 1887 mistet Stout sitt eget sete i parlamentet til fordel for politiker James Allen som vant over ham med tjueni stemmer, Den tidligere statsministeren Harry Atkinson, Stouts gamle rival, var i stand til å danne en ny regjering etter dette valget.

På dette punktet, besluttet Stout å forlate parlamentarisk politikk for godt, og han valgte heller å fokusere på andre metoder for å fremme sine liberale synspunkter. Særlig var han interessert i å løse det voksende antall arbeidstvister som fantes på denne tiden. Han var svært aktiv i å bygge konsensus mellom den voksende arbeiderbevegelsen og middelklassen som i stor grad bestod av liberale.

Stout hadde også vært svært aktiv i kampanjen for å øke eiendomsretten for kvinner, og han var spesielt opptatt av at gifte kvinner også kunne eie eiendommen uavhengig av deres ektemenn. I tillegg var han en sterk tilhenger av kvinners stemmerett selv om dette ikke ble godt likt av de mer konservative politikerne. I 1898 pensjonerte Stout seg fra politikken på permanent basis. Per 2011, er Stout den siste høyesterettsjustitiarius av New Zealand som også var et medlem av parlamentet i New Zealand. Mens han satt som høyesterettsjustitiarius hadde Stout en spesiell interesse for rehabilitering av kriminelle personer, i kontrast med den vekten på straffen som hersket på denne tiden.

Stout ble i 1885 medlem av Det akademiske kollegium ved Universitetet i New Zealand og han hadde denne posisjonen frem til sin død i 1930. Fra 1903 til 1923, var han dette universitetets kansler. Han hadde også en fremtredende rolle ved Otago University fra 1891 til 1898. Han spilte en svært viktig rolle i grunnleggelsen av det som i dag heter Victoria University of Wellington. Fra 1929 ble Stout stadig sykere og den 19. juli 1930 døde han i Wellington, i en alder av 86 år.