Roar Baglemo
| Roar Baglemo | |||
|---|---|---|---|
| Født | Roar Rinnan 24. sep. 1937  Levanger | ||
| Død | 28. des. 1999 (62 år) Mariefred | ||
| Beskjeftigelse | Skribent | ||
| Far | Henry Rinnan | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Roar Baglemo (født Rinnan; 24. september 1937, død 28. desember 1999)[1] var en norsk forfatter, kjent for den selvbiografiske boken Rinnans sønn fra 1982,[2] og et av de første allment kjente barneoffer for etterkrigstidens «demonisering» av norske nazister og kollaboratører under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig.
I boken beskriver Baglemo hvordan det var å vokse opp i etterkrigstiden som sønn av Henry Oliver Rinnan (1915–1947), etterretningsagent og torturist for den tyske sikkerhetstjenesten i Trondheim 1941–1945. «Rinnan-bandens» infiltrasjoner av norsk motstandsbevegelse førte til at 83 personer ble drept og rundt tusen ble sendt i konsentrasjonsleir.
Faren Henry Rinnan ble dømt til døden i landssvikoppgjøret og henrettet etter krigen, og moren, Klara Baglemo som hadde giftet seg med Henry i 1936, etablerte seg på nytt. Baglemo vokste opp hos sin bestemor. Han opplevde gjennom oppveksten å bli mobbet og plaget for sitt opphav og skiftet etternavn til Baglemo i voksen alder.
Baglemo hadde tre barn.
Bibliografi
[rediger | rediger kilde]- Baglemo, Roar. Rinnans Sønn, Snøfugl forlag AS, 1982. ISBN 82-7083-117-4a
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Roar Rinnan». geni_family_tree. Besøkt 1. desember 2016.
- ^ Baglemo, Roar (1938-) (1982). Rinnans sønn. Melhus: Snøfugl. ISBN 8270831298.