Rettskraft
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Rettskraft er et prosessrettslig begrep som betegner at en rettslig avgjørelse (dom eller kjennelse) er «endelig», det vil si at man ikke kan få avgjørelsen overprøvet av en annen rettsinstans ved hjelp av ordinære rettsmidler (anke eller kjæremål).
Formell rettskraft
[rediger | rediger kilde]I videre forstand betegnes definisjonen ovenfor som den formelle siden av rettkraftbegrepet, i motsetning til den materielle (se nedenfor). En rettsavgjørelse blir formelt rettskraftig når fristen for å angripe den er utløpt, eventuelt tidligere dersom begge parter erklærer at de ikke vil angripe avgjørelsen. Avgjørelser avsagt av Norges Høyesterett kan ikke angripes, og er derfor rettskraftige med en gang de er avsagt. Når en avgjørelse er rettskraftig finnes det likevel en snever mulighet for å få den overprøvet, nemlig ved ekstraordinære rettsmidler, såkalt gjenopptakelse.
Materiell rettskraft
[rediger | rediger kilde]Den materielle siden av rettskraftvirkningen (som inntrer når avgjørelsen er formelt rettskraftig) er at senere saker om forhold som allerede er rettskraftig avgjort, skal avvises av retten på eget tiltak (negativ rettskraftvirkning). Dessuten er det slik at hvis retten i en senere sak må basere avgjørelsen på forhold som allerede er rettskraftig avgjort, skal den rettskraftige avgjørelsen legges til grunn uten noen videre prøvning av forholdet (positiv rettskraftvirkning). Dersom det i en sak mellom A og B er avgjort at A er eier av et hus, skal retten således legge dette til grunn i en senere tvist om plikt for B til å betale leie for bruk av huset. Hevder B på nytt at huset er hans, skal retten ikke ta hensyn til dette (unntak gjelder naturlig nok der Bs anførsler baseres på senere inntrådte fakta, f.eks. at han har kjøpt huset av A siden den forrige avgjørelsen ble avsagt).
Hvem rettskraften kan gjøres gjeldende mot
[rediger | rediger kilde]Som utgangspunkt er rettskraftvirkningen bare gjeldende mellom sakens parter. Saken nevnt ovenfor mellom A og B om eiendomsretten til et hus hindrer således ikke C i å gå til sak mot A og hevde at det er han som er eier av huset. Dette er en naturlig følge av at C ikke kan bindes av en rettslig prosess han ikke tok del i, og således ikke hadde mulighet til å påvirke på noen måte. Det finnes imidlertid visse lovfestede unntak fra denne hovedregelen, som medfører at avgjørelser binder også andre enn partene, såkalt utvidet rettskraftvirkning. Et eksempel finner man for aksjeselskapers vedkommende i aksjeloven § 5-22 om ugyldighetssøksmål mot generalforsamlingens beslutninger. Finner retten at beslutningen er ugyldig binder dette alle aksjonærene i selskapet, ikke bare de som har vært med på å reise saken, jf. § 5-24.