Hopp til innhold

Reservepolitibataljon 101

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Reservepolitibataljon 101
Basisdata
LandNazi-Tyskland
Etablert1940
SjefWilhelm Trapp
Operativt oppdrag
Konflikterokkupasjonen av Polen
Betydningsfull
hendelse		holocaust

Reservepolitibataljon 101 (tysk: Reserve-Polizei-Bataillon 101) var en paramilitær avdeling av Ordnungspolizei i Nazi-Tyskland. Bataljonen ble utplassert i det okkuperte Polen og massakrerte der flere titusen jøder under holocaust. I tillegg medvirket bataljonen til vakthold, etnisk rensing og deportasjoner. Massakrene var ikke knyttet til krigføringen på østfronten og politimennene var ikke i militærtjeneste. Christopher R. Browning detaljerte studie av denne bataljonen og Daniel Goldhagens oppfølger på 1990-årene tilskyndet holocaustforskning med fokus på gjerningspersonenes motiver og muligheter.[1][2][3]

Browning og Goldhagen

[rediger | rediger kilde]

Reservepolitibataljon 101 ble i detalj studert av Christopher R. Browning i boken Ordinary Men (1992) som beskrev drapsmennene som helt vanlige folk som medvirket av lydighet eller karrierehensyn.[4][5][6] Browning beskrev en bataljon på 500 vanlige tyske politifolk som drepte minst 35 000 jøder (en stor del kvinner og barn) i løpet av vel ett år. I tillegg sørget bataljonen for at 45 000 ble sendt til utryddelsesleiren Treblinka.[7][8]

Browning bygde i hovedsak på sakspapirer fra rettsoppgjøret etter andre verdenskrig.[2] Browning mente at de onde handlingene ble utført av menn som ikke skilte seg ut på noen måte og som hadde helt vanlige motiver for å delta i massakrene.[9] Ideologi og antisemittiske holdninger er underordnet i Brownings fremstilling. Browning fremholdt at drapene ikke var upersonlige, anonyme og byråkratiske fordi bødlene sto ansikt til ansikt med ofrene.[2]

Daniel Goldhagen trakk i boken Hitler's Willing Exectuioners (1996) motsatt konklusjon av Browning. Goldhagen mener at bødlene ikke var lydige underordnede, men ønsket å drepe jøder fordi de ifølge Goldhagen var drevet av (en spesifikk tysk) antisemittisme.[10][11] Goldhagens bok tok som Browning utgangspunkt i bataljon 101[12] og utløste den såkalte Goldhagen-kontroversen.[13][14][15] Raul Hilberg mente at Goldhagens bok var et direkte angrep på Browning og hans bok Ordinary men. Ifølge Goldhagen var skytterne ikke bare villige, de var også ivrige og særlig brutale basert på spesielle antisemittiske holdninger.[16]

Bataljonen tømmer gettoen i Biała Podlaska.

Browning konkluderte i Ordinary Men med at de menige politimennene var alminnelige middelaldrende menn fra arbeider- eller middelklasse. Browning skriver at med hensyn til alder, opphavssted og sosial bakgrunn var mennene i bataljon 101 dem man skulle tro var minst egnet som fremtidige massemordere. De var fra Hamburg der nazistene sto svakt.[17](s164) De var for gamle til vanlig tjeneste ved fronten, de var for unge til å deltatt i første verdenskrig, de var ikke medlemmer av SS eller SD og ikke av Einsatzgruppene.[18][19] Medlemmene av 101 var blitt utsatt for lite politisk indoktrinering, og var trolig ikke ivrige tilhengere av Adolf Hitler. Ifølge Browning deltok flertallet av grunner som krigssituasjonen, lydighet, gruppepress, dehumanisering av ofrene, karrierejag og antisemittisme.[20]

Browning tok opp den sosialpsykologiske tilnærmingen til holocaust som Stanley Milgram introduserte med sin studie av lydighet, i ettetid kjent som Milgram-eksperimentet. Browning ble slått av hvor få som uttrykte moralske betenkeligheter ved drapene, mens noen var bekymret for moralen innad i bataljonen, ved for eksempel å svikte sine kamerater dersom de avsto fra å delta i henrettelsene.[7][8]

Massakrer

[rediger | rediger kilde]

Bataljonen ankom 13. juli 1942 landsbyen Józefów i Lublin voivodskap i det okkuperte Polen. I løpet av dagen plukket de ut 300 jødiske menn som ble sendt til tvangsarbeid. De resterende 1500 kvinner, barn og eldre ble henrettet. De fleste politimennene var skrekkslagne over dette oppdraget og var ikke informert før de kom til Józefów. Dette var deres første massaker etter at de ankom Polen et par uker tidligere. De var for det meste ferske som politimenn og var uten erfaring fra okkupert territorium. Bataljonsjef Wilhelm Trapp var trolig selv svært lite bekvem med oppdraget. Noen få politimenn fikk tilbud om å trekke seg fra oppdraget uten at det hadde noen personlige konsekvenser. Drapene foregikk ved skyting på kloss hold: Skyterne plasserte bajonetten mot nakken og skjøt mot hodet slik at hodeskallen ble revet opp. Blod, bensplinter og hjernemasse sprutet, også på skyterne. Senere var det flere politimenn som trakk seg eller snek seg unna slik opp 10–20 % av mannskapet unnlot å medvirke i en eller flere massakrer.[11][9][15][19]

Minnesmerke over massakren i skogen ved landsbyen Józefów, Lublin voivodskap.

I Poniatowa konsentrasjonsleir ble nær 15 000 henrettet under Aktion Erntefest med bistand reservepolitibataljon 101.[21] Ifølge politimenn som deltok der holdt politiet vakt mens SD-mannskap sto for selve skytingen. Politimannskapet ble oppstilt som vakter på veien fra avkledningsbrakkene til massegraven eller ved selve massegraven. Noen politimannskaper bevoktet jøder som senere ble satt til å ta likene opp av massegravene til forbrenning.[22] Ordren om å gjennomføre Aktion Erntefest kom fra Himmler via Friedrich-Wilhelm Krüger og Jakob Sporrenberg.[23]

Etterspill

[rediger | rediger kilde]

Leder for bataljonen, Wilhelm Trapp, ble dømt til døden og hengt i Polen i 1948, sammen med en annen politimann. Dommen mot Trapp la vekt på drap på 78 ikke-jødiske polakker drept i gjengjeldelsesaksjon, og så bort fra drap på 180 jøder i samme aksjon, så vel som drap på flere titusen andre jøder. Trapp hadde lenge vært medlem av NSDAP. Rettsoppgjør i Hamburg i 1967 resulterte i dom mot 14 av de 210 gjenlevende medlemmene av bataljonen, der 3 av de 14 fikk lengre fengselsstraff (4 til 8 år fengsel).[24][25][3]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Fure, Odd-Bjørn (2002). «Tilintetgjørelsen av de europeiske jødene». Nytt Norsk Tidsskrift (på norsk). 19 (2): 111–140. ISSN 0800-336X. doi:10.18261/ISSN1504-3053-2002-02-01. Besøkt 5. juni 2024. 
  2. ^ a b c Simonsen, Kjetil Braut (11. mars 2022). «Ideologi, situasjon og personlighet: Om forskningen på nazismens gjerningspersoner». Historisk tidsskrift (på norsk). 101 (1): 51–66. ISSN 0018-263X. doi:10.18261/ht.101.1.5. Besøkt 5. juni 2024. 
  3. ^ a b Reich, Walter (12. april 1992). «The Men Who Pulled the Triggers». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 23. juli 2024. 
  4. ^ Reich, Walter (12. april 1992). «The Men Who Pulled the Triggers». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 4. juni 2024. 
  5. ^ «Ordinary Men review: How banal Germans quickly became Nazi murderers». Irish Independent (på engelsk). 1. oktober 2023. Besøkt 5. juni 2024. 
  6. ^ Stammers, T., & Chappel, J. (2017). An Analysis of Christopher R. Browning's Ordinary Men: Reserve Police Battalion 101 and the Final Solution in Poland. Taylor & Francis/Macat Library.
  7. ^ a b Overy, R. (2014). “Ordinary men,” extraordinary circumstances: Historians, social psychology, and the Holocaust. Journal of Social Issues, 70(3), 515–530.
  8. ^ a b Schulte, Theo J. (januar 1995). «Reviews : Christopher R. Browning, Ordinary Men: Reserve Police Battalion 101 and the Final Solution in Poland, London, Harper Collins, 1993; 213 pp.; £27.95 hardback, £7.95 paperback». European History Quarterly. 1 (på engelsk). 25: 137–139. ISBN 0-06-019013-2. ISSN 0265-6914. doi:10.1177/026569149502500110. Besøkt 5. juni 2024. 
  9. ^ a b Holen, Øyvind (10. november 2021). «Når vanlige menn dreper (+)». www.dn.no (på norsk). Besøkt 5. juni 2024. 
  10. ^ Overy, R. (2014). “Ordinary men,” extraordinary circumstances: Historians, social psychology, and the Holocaust. Journal of Social Issues, 70(3), 515–530.
  11. ^ a b Schulte, Theo J. (1995). «Reviews : Christopher R. Browning, Ordinary Men: Reserve Police Battalion 101 and the Final Solution in Poland, London, Harper Collins, 1993; 213 pp.; £27.95 hardback, £7.95 paperback». European History Quarterly (på engelsk). 25 (1): 137–139. ISBN 0-06-019013-2. ISSN 0265-6914. doi:10.1177/026569149502500110. Besøkt 5. juni 2024. 
  12. ^ Hilberg, Raul (1997). «The Goldhagen Phenomenon». Critical Inquiry. 4. 23: 721–728. ISSN 0093-1896. Besøkt 9. februar 2023. 
  13. ^ Bergmann, Peter E. (2000). «Daniel Goldhagen in Germany: An Exploration in German Historiography». Historical Reflections / Réflexions Historiques. 1. 26: 141–159. ISSN 0315-7997. Besøkt 5. juni 2024. 
  14. ^ Hay, Colin (2000). «Willing Executors of Hitler's Will? The Goldhagen Controversy, Political Analysis and the Holocaust». Politics (på engelsk). 20 (3): 119–128. ISSN 0263-3957. doi:10.1111/1467-9256.00121. Besøkt 5. juni 2024. 
  15. ^ a b Hinton, Alex (1998). «Why Did the Nazis Kill?: Anthropology, Genocide and the Goldhagen Controversy». Anthropology Today. 14 (5): 9–15. ISSN 0268-540X. doi:10.2307/2783388. Besøkt 5. juni 2024. 
  16. ^ Hilberg, Raul (1997). «The Goldhagen Phenomenon». Critical Inquiry. 4. 23: 721–728. ISSN 0093-1896. Besøkt 9. februar 2023. 
  17. ^ Browning, C. R. Ordinary Men (1992): Reserve Police Battalion 101 and the Final Solution in Poland (New York, Penguin).
  18. ^ Schulte, Theo J. (1995). «Reviews : Christopher R. Browning, Ordinary Men: Reserve Police Battalion 101 and the Final Solution in Poland, London, Harper Collins, 1993; 213 pp.; £27.95 hardback, £7.95 paperback». European History Quarterly (på engelsk). 25 (1): 137–139. ISBN 0-06-019013-2. ISSN 0265-6914. doi:10.1177/026569149502500110. Besøkt 5. juni 2024. 
  19. ^ a b Browning, Christopher (2021). Helt vanlige menn. Dreyers forlag. ISBN 9788282655774. 
  20. ^ Hinton, A. (1998). Why did the Nazis kill?: Anthropology, genocide and the Goldhagen controversy. Anthropology Today, 14(5), 9–15.
  21. ^ Lorenz, Einhart (2003). Veien mot Holocaust. Pax. ISBN 8253025661. 
  22. ^ Browning, Christopher (2021). Helt vanlige menn. Dreyers forlag. ISBN 9788282655774. 
  23. ^ Zegenhagen, Evelyn (2009). «LUBLIN MAIN CAMP (aka MAJDANEK)». I Megargee, Geoffrey P. The United States Holocaust Memorial Museum Encyclopedia of Camps and Ghettos, 1933–1945, Volume I. Indiana University Press. s. 875–898. ISBN 978-0-253-35328-3. doi:10.2307/j.ctt16gzb17.29. Besøkt 7. april 2024. 
  24. ^ Schulte, Theo J. (januar 1995). «Reviews : Christopher R. Browning, Ordinary Men: Reserve Police Battalion 101 and the Final Solution in Poland, London, Harper Collins, 1993; 213 pp.; £27.95 hardback, £7.95 paperback». European History Quarterly. 1 (på engelsk). 25: 137–139. ISBN 0-06-019013-2. ISSN 0265-6914. doi:10.1177/026569149502500110. Besøkt 5. juni 2024. 
  25. ^ Holen, Øyvind (10. november 2021). «Når vanlige menn dreper (+)». www.dn.no (på norsk). Besøkt 5. juni 2024. 

Kilder

[rediger | rediger kilde]
  • Christopher R. Browning: Helt vanlige menn - reservepolitibataljon 101 og den endelige løsningen i Polen, Dreyers forlag 2021, ISBN 9788282655774

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Reservepolitibataljon_101&oldid=24667908»