Remington-gevær M/1867
| Remington-gevær M/1867 | |||
|---|---|---|---|
.jpg) Remington M/1867 fra Kongsberg Våpenfabrikk | |||
| Basisdata | |||
| Opphavsland |  Norge Sverige | ||
| Type | Rifle | ||
| Designer(e) | Remington | ||
| Produsent(er) | Kongsberg Våpenfabrikk | ||
| Innført | 1867 | ||
| Bruker(e) | Norge Sverige | ||
| Tekniske data | |||
| Kamring | 12,17 x 44 mm | ||
| Mekanisme | «Rolling block» enkeltskudd | ||
| Skuddtakt | 13-15 skudd/min | ||
| Vekt | 4.32 | ||
| Lengde | 1355 | ||
| Magasinkapasitet | 0 | ||
| Siktemidler | skur og korn | ||
Remington «rolling block» M1867 er en rifle med rulleblokkmekanisme, og var den første riflen med faste patroner som ble approbert av det norske forsvaret. Den erstattet den gamle M1842 Kammerlader, som riktignok var en baklader, men brukte løst krutt, kule og tennhette.
Approbering og bruk
[rediger | rediger kilde]
I 1866 var Kammerladeren fortsatt i bruk, men våpenutviklingen på midten av 1800-tallet var svært rask, og en ny og bedre rifle var ønsket.[1] I oktober samme år ble en norsk-svensk geværkommisjon satt ned for å finne et passende våpen for de to landene. Flere rifler og patroner ble vurdert, blant dem flere tidlige repetervåpen som Henry Modell 1860 med rørmagasin, men både av praktiske og økonomiske grunner ble det bestemt å satse på et mindre komplisert våpen med tyngre kaliber.[2] Remingtons 1864-modell bakladergevær for patroner valgt. Våpenet ble approbert 22. november 1867. Norge/Sverige var da et av de første landene som tok i bruk patronvåpen i hæren.
Totalt ble 58 450 Remington M1867 levert til det norske forsvaret fra 1867 til 1883. Alle rifler M/1867 for det norske forsvar var ment å bli produsert på Kongsberg Våpenfabrikk, men på grunn av oppgradering av utstyret ble de 5 000 første riflene laget på Carl Gustafs Stads Gevärsfaktori i Sverige. Våpenet ble erstattet av Jarmann M/1884 i 1884.
Mekanisme
[rediger | rediger kilde]
Mekanismen på dette våpenet var uvanlig. Den hadde to blokker som var hengslet på tvers av låsekassen med hver sin solide bolt. Mekanismen ble åpnet ved å vippe den den bakre blokken bakover, og deretter den fremre som skled ned i en utfresing bak den bakre blokken. Dette blottla kammeret. Hvis det var en patron i kammeret, ville en klo på den fremre blokken trekke ut hylsen. En ny patron kunne så føres inn, og den fremre blokken vippes fram. I denne blokken satt en fjærbelastet tennstift.
Den bakre blokken inneholdt selve hanen. Når skytteren trykket på avtrekkeren, vippet denne blokken fram, og kilte seg fast under den fremre slik at denne ble låst mot kammeret i det hanen på den bakre blokken traff tennstiften på den fremre og fyrte av patronen. Som en ekstra sikkerhetsforansraltning var slagstiften plassert i en liten utfrest fordypning som hodet på hanen passet ned i. Foruten å beskytte slagstiften mot tilfeldige slag som kunne ha utløst skuddet, sørget tilpassningen av hanen og utfresingen til at den fremre blokken satt bom fast i avfyringsøyeblikket.[3]
Hanen og den fremre blokken kunne begge trekkes bakover med tommelen på høyre hånd, og mekanismen var derved enkel og rask å betjene. Så lenge våpenet var støttet opp mot noe, kunne det faktisk betjenes med en hånd, i motsetning til mer moderne repetervåpen med sylinderlås.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Myatt, F, illustrert av B. Scott, T. Hadler, J. Burn (1994). The illustrated encyclopedia of 19th century firearms : an illustrated history of the development of the world's military firearms during the 19th century. New York: Crescent Books. ISBN 978-0517277867.
- ^ Hanevik, Karl Egil (1998). Norske Militærgeværer etter 1867. Hanevik Våpen. ISBN 82-993143-1-3. (kapittel 1 og appendiks A)
- ^ C. Blair (red.) (1983). Pollard's History of firearms (1. amerikanske utg. utg.). New York: Macmillan. ISBN 0025976303.