Relayer

Relayer
Format	Studioalbum
Artist, band	Yes
Utgitt	13. desember 1974
Innspilt	august–oktober 1974
Sjanger	progressiv rock
Lengde	00:40:31
Lengde	40:32
Språk	Engelsk
Plateselskap	Atlantic Records
Produsent(er)	Yes og Eddie Offord
	Anmeldelse(r)
	Allmusic lenke; Pitchfork lenke; Rolling Stone lenke;
	Plass i kronologi

Relayer er det syvende studioalbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i desember 1974. Det er også det eneste studioalbumet fra Yes der Patrick Moraz medvirker. Han erstattet Rick Wakeman på keyboard etter at Wakeman forlot bandet i mai 1974. Vangelis var også en av kandidatene til å erstatte Wakeman, men på grunn av sin bakgrunn innen jazz ble Moraz foretrukket. Albumet har da også et klart jazz-inspirert lydbilde.

Albumet kom på 5.-plass på Billboard 200 i USA,^[1] på 4.-plass på UK Albums Chart i Storbritannia^[2] og på 18.-plass på VG-lista topp 40 i Norge.^[3]

Struktur

Navnet Relayer er hentet fra teksten til låten «The Remembering (High the Memory)» fra det foregående albumet Tales from Topographic Oceans. Albumet har samme format som Close to the Edge, med en episk komposisjon på over 20 minutter og to mindre på omtrent ni minutter. Musikkstilen er noe endret, med et generelt lydbilde som tidvis ligger tett opp til jazz-fusion og det gis større rom for improvisasjoner.

Den episke komposisjonen «The Gates of Delirium» er inspirert av Leo Tolstojs bok Krig og fred. Den inneholder lengre improvisasjoner fra alle medlemmene, og har noen av de mest aggressive musikk-passasjene Yes har spilt inn. «The Gates of Delirium» er ikke delt inn i satser med egne titler slik komposisjonen «Close to the Edge» er, men man kan høre tre klart forskjellige momenter. I innledningen kaller man sammen troppene, og man gjør klar til strid. I det andre partiet starter slaget og instrumentene illustrerer krigshandlingene med aggressivt spill. Komposisjonen avsluttes med et stille og sørgmodig, nærmest sentimentalt parti som beskriver sorg, ettertanke og håp om en bedre fremtid etter slaget. Avslutningen ble i redigert utgave utgitt som singelen «Soon».

«Sound Chaser» er spor nummer to, og er en ren øvelse i instrumental jazz-improvisasjon. Stykket er vilt og synkopert, men tidvis meget disiplinert, motsetningene mellom frihet og disiplin innen musikk fremheves. Spor nummer tre, som er den country- og asiatisk-inspirerte «To Be Over», er en vakker, melodisk, men kompleks komposisjon der samspillet mellom tangentene og gitarstrengene driver musikken til et nesten tårevått avslutningsparti.

Yes har på dette albumet benyttet flere instrumenter som er unike, i og med at Patrick Moraz tok i bruk flere prototyper av synthesizere, som enten ble modifisert før de ble lagt ut for salg, eller som aldri kom i produksjon. Dessuten benyttet de metall-skrap og gamle bildeler som de slo mot hverandre for å illustrere krigen (sverd mot skjold/rustning) i «The Gates of Delirium».

I ettertid er albumet å regne som en klassikker innen prog rock. I 2022 skrev Dom Lawson i magasinet Prog om sporet «The Gates Of Delirium» "Mestere i den utstrakte prog-utforskningen er giganten Yes som kan fylle store arenaer å ved gi ut musikk som hørtes slik ut. Både deres lengste og mest intrikate epos, åpningssporet fra 1974s Relayer-album, er ikke så mye en sang som et helt selvstendig musikalsk univers, der lovene til rock'n'roll ikke lenger gjelder og ingen bisarre ideer er igjen på mikserommet". Prog kåret sporet til en andreplass på listen over The top 20 proggiest prog epics ever.^[4]

Sporliste

Tekst og musikk av Jon Anderson, Chris Squire, Steve Howe, Alan White og Patrick Moraz.

1.	«The Gates of Delirium» – 21:50
2.	«Sound Chaser» – 9:26
3.	«To Be Over» – 9:06

Bonusspor på remaster-utgivelsen fra 2003

4.	«Soon» (singelversjon, redigert fra «The Gates of Delirium») – 4:18
5.	«Sound Chaser» (singelversjon) – 3:13
6.	«The Gates of Delirium» (innspilt under øvelse i studio) – 21:16

Personell

Jon Anderson – vokal
Chris Squire – bass og vokal
Steve Howe – gitarer og vokal
Patrick Moraz – keyboard, synthesizere, Mellotron
Alan White – trommer

Ny-utgivelser

1988 – Atlantic – CD
1994 – Atlantic – CD (Remaster)
2001 – Japansk Limited Edition
2003 – Rhino – LP & CD (Remaster med bonusspor)
2014 – Rhino – LP, CD/DVD-Audio & CD/Blu-ray (Remaster og remix med bonusspor, The Steven Wilson Remix)

Referanser

^ «Billboard 200: 1975-02-01». billboard.com. Besøkt 14. juli 2023.
^ «Yes – Relayer». Besøkt 14. juli 2023.
^ «Yes – Relayer». norwegiancharts.com. Besøkt 14. juli 2023.
^ updated, Dom Lawsonlast (19. juli 2016). «The top 20 proggiest prog epics ever». louder (på engelsk). Besøkt 9. februar 2025.

Eksterne lenker

[1] «Billboard 200: 1975-02-01». billboard.com. Besøkt 14. juli 2023.

[2] «Yes – Relayer». Besøkt 14. juli 2023.

[3] «Yes – Relayer». norwegiancharts.com. Besøkt 14. juli 2023.

[4] updated, Dom Lawsonlast (19. juli 2016). «The top 20 proggiest prog epics ever». louder (på engelsk). Besøkt 9. februar 2025.

[1]

[2]

[3]

[4]