Hopp til innhold

Reisverk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Et reisverk er en type bærekonstruksjon som fikk en viss utbredelse som byggemåte for trehus i Norge i perioden fra ca. 1850 til ca. 1940. Reisverket besto som regel av en bærende rammekonstruksjon av stolper og sviller. Stolpene var som regel rettskårne planker av 7" X 3" og festet sammen med ca. 25 mm dømlinger med innbyrdes avstand på 1,5 m. Det ble også benyttet plank med not og fjær. Noen ganger ble det satt inn løse planker som utfylling i hulrommet mellom svillene og stolpene. Plankene fikk i nedre ende en tapp som ble satt ned i spor i svilla. Det samme ble brukt i toppen. Innvendig kunne reisverket bli foret ut ca. 1" for å ta opp ujevnheter, og det ble alltid kledd med panel, ofte vekselpanel eller pløyd panel, eventuelt med underkledning av rupanel. Utvendig ble det også benyttet et lag rupanel, så kraftpapp før utforing og utvendig panel. Som oftest var svillene 4"-5". I fag uten åpninger kunne det settes skråbånd for avstiving. Det er altså nesten ikke hulrom som kan etterisoleres i slike hus.

De første kjente eksemplene på reisverkskonstruksjoner i Norge er fra siste halvdel av 1700-tallet, med grovere dimensjoner av kløyvd tømmer. Reisverket var en byggemetode for bolighus som til en viss grad fortrengte lafteverket. I tidlige kilder ble det å bygge reisverk kalt «å reise tømmeret på ende». Fordelen ved å gå over fra lafting til reisverk var at veggen kunne bordkles umiddelbart, ettersom den ikke krympet i høyderetningen slik som en vegg av liggende tømmer. Trevirke krymper betydelig i tverr-retningen, men praktisk talt ikke i lengderetningen. En nylaftet vegg kan derfor krympe inntil 10 cm på en vanlig etasjehøyde etterhvert som trevirket tørker, mens en reisverksvegg vil få en helt ubetydelig krymping. Ulempen var til gjengjeld at fugene mellom de stående plankene utvidet seg når plankene tørket, og det kunne gi utette og trekkfulle vegger. Lafteveggen blir derimot tettere med tiden når stokkene etterhvert presses sammen på grunn av egentyngden og taktyngden. Siden det var vanskelig å få reisverksvegger tilstrekkelig tette mot trekk, fikk byggemåten liten utbredelse før bygningspapp kom i handelen etter midten av 1800-årene. Da ble det vanlig å kle reisverket med papp både innvendig og utvendig før montering av bordkledning.

Etterhvert som teknikken med å bygge i reisverk utviklet seg, reduserte man dimensjonene på plankene som fylte hulrommene og sparte dermed materialer.

Autoritetsdata