Hopp til innhold

Raymond Poincaré

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Raymond Poincaré
Født20. aug. 1860[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Bar-le-Duc[5]
Død15. okt. 1934[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (74 år)
Paris[6][7]
BeskjeftigelsePolitiker, advokat, journalist Rediger på Wikidata
Utdannet vedFaculté de droit de Paris
EktefelleHenriette Poincaré
FarAntoni Poincaré
MorNanine Marie Ficatier
SøskenLucien Poincaré
PartiAlliance démocratique
NasjonalitetFrankrike[8]
GravlagtNubecourt City Cemetery[9][10]
Medlem avAcadémie française (19091934) (erstatter: Émile Gebhart, erstattet av: Jacques Bainville)[11]
American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser
16 oppføringer
Ridder av Det gyldne skinns orden (1913)[12]
Andreasordenen
Æreslegionens stormester
Anjouans stjernes orden
Storkors av Ordenen Nichan el Anouar
Annunziataordenen
Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden
Storkorsridder av Italias kroneorden
Chakri-ordenen
Storkors av Annams drageorden
Storkors av Kambodsjas orden
Den hvite ørns orden
Tapperhetskorset
Serafimerordenen (1913)[13]
Ridder av Elefantordenen (1914)[14]
Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1920)[15]
Frankrikes 10. president
18. februar 1913-18. februar 1920
RegjeringPDR
ForgjengerArmand Fallières
EtterfølgerPaul Deschanel

Poincaré besøker fronten

Raymond Poincaré (født 20. august 1860 Bar-le-Duc, Meuse, død 15. oktober 1934 i Paris) var en fransk politiker. Han var fem ganger statsminister og president fra 1913 til 1920. Poincaré var utdannet advokat og forsvarte Jules Verne i en injuriesak.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Poincaré studerte jus ved universitetet i Paris. Han var fetter til matematikeren Henri Poincaré.

Poincaré ble i 1909 medlem av det franske akademi.

Sommeren 1914 reiste Poincaré sammen med statsminister René Viviani med båt til det russiske hoff i St. Petersburg, der styrken i det fransk-russiske forbundet ble ytterligere poengtert. På hjemreisen besøkte Poincaré 25. juli Sverige.[16]

Under første verdenskrig ble han som president i stor grad spilt ut over sidelinjen av statsminister Georges Clemenceau, både under krigen og under oppgjøret etter krigen. Poincaré mente at den allierte hæren i større grad burde gå inn på den tyske siden av Rhinen.[trenger referanse]

Perioden som president holdt på å ende da Ferdinand Foch prøvde å få ham til å bruke sin konstitusjonelle rett til å ta over forhandlingsmakten fra statsminister Clemenceau.[trenger referanse] Poincaré nektet, og ble sittende presidentperioden ut, det vil si til 1920.

Den økonomiske krisen i Frankrike ble forverret, og Poincaré ble i 1926 på nytt bedt om å danne regjering. I ministeriet som satt til 1929 var han foruten statsminister frem til 1928 også finansminister. Poincarés regjering sanerte statens økonomi og stabiliserte francen.[trenger referanse]

Han pensjonerte seg fra politikken i 1929 og døde fem år senere i Paris, den 15. oktober 1934.[17]

Bibliografi (utvalg)

[rediger | rediger kilde]
  • 1883: Du droit de suite dans la propriété mobiliere-, l’anden droit et le code civil (doktorsavhandling)
  • 1906: Idées contemporaines – en samling taler og studier innen forskjellige emner
  • 1907: Questions et figures politiques
  • 1908: Causes littéraires et arlistiques
  • 1912: Ce que demande la cité. – en populærvitenskapelig redegjørelse for den franske stats administrative og politiske organisasjon
  • 1921: Les origines de la guerre – en fremstilling av første verdenskrigs forhistorie
  • 1921: Histoire politique. Chroniques de quinzaine, 15 septembre 1920–l:er mars 1921 – en samling av Poincarés politiske tidskriftsartikler i bokform

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Philippe Bernard, Henri Dubief, and Thony Forster (1985). The Decline of the Third Republic, 1914–1938. (Cambridge History of Modern France). Cambridge University Press. 
  • Keiger, J. F. V. (1997). Raymond Poincaré. Cambridge University Press. ISBN 0-521-57387-4. 
  • Jean-Marie Mayeur, Madeleine Rebirioux, and J. R. Foster (1988). The Third Republic from its Origins to the Great War, 1871–1914. (Cambridge History of Modern France). Cambridge University Press. 
  • Gordon Wright (1967). Raymond Poincaré and the French presidency. New York: Octagon Books. OCLC 405223. 
  • Sisley Huddleston (1924). Poincaré: A Biographical Portrait, Little, Brown & Company.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Raymond Poincare, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Raymond-Poincare, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, oppført som Raymond Nicolas Landry Poincare, CTHS person-ID 2696, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Babelio, Babelio forfatter-ID 155125[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Пуанкаре Раймон, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ LIBRIS, Libris-URI rp3561992kv2k9w, utgitt 25. september 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Cimetières de France et d'ailleurs, www.landrucimetieres.fr[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Find a Grave[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ academie-francaise.fr, www.academie-francaise.fr, Académie française member ID raymond-poincare, besøkt 24. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ BOE ID BOE-A-1913-3936[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Sveriges statskalender 1921, runeberg.org[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.legiondhonneur.fr, besøkt 15. mai 2022[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ Suomen Valkoisen Ruusun ja Suomen Leijonan ritarikunnat, side(r) 497[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ Sveriges historia: 1830-1920 (på swe). Stockholm: Norstedt. 2012. ISBN 978-91-1-302442-4. . s. 198
  17. ^ Meyers Online: Poincaré, lest 8. mars 2008

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Raymond Poincaré – sitater