Ramkhamhaeng
| Ramkhamhaeng Konge av Siam (Sukhotai-kongedømmet) | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ราม 1239 Sukhothai (Sukhothai Kingdom) | ||
| Død | 1317 Sukhothai (Sukhothai Kingdom) | ||
| Beskjeftigelse | Monark, politiker, offiser, skribent, oppfinner  | ||
| Embete |
| ||
| Far | Sri Indraditya | ||
| Mor | Sueang | ||
| Søsken | Ban Mueang (familierelasjon: eldre bror) | ||
| Barn | Loethai Sai Songkhram May Hnin Thwe-Da | ||
| Nasjonalitet | Sukhothai Kingdom | ||
| Regjeringstid | 1279–1318 | ||
| Forgjenger | Kong Ban Muang | ||
| Etterfølger | Kong Phraya Si Songklam | ||
Kong Ramkhamhaeng (ca. 1239–1317) (พ่อขุนรามคำแหงมหาราช) var den tredje kongen av Phra Ruang-dynastiet, av Sukhotai-kongedømmet (forgjenger av dagens Thailand) fra 1277 til 1317. Han anerkjennes som oppfinneren av thai-skriften; det skriftsystemet han laget, er også forløperen til laotisk skrift. Det var også Ramkhamhaeng som etablerte theravada buddhisme som kongerikets statsreligion.
Liv og styre
[rediger | rediger kilde]Ramkhamhaengs foreldrene var prins Bang Klang Hao, som regjerte som kong Sri Indraditya, og dronning Sueang, selv om en legende sier at foreldrene hans var trollkjerringen Kangli og en fisker.
Da han var 19, deltok han i farens vellykkede invasjon av Sukhothai og vant det fra Khmerriket og grunnla det uavhengige Sukhothai-kongedømmet. Det var hans rolle i denne krigen som gav ham navnet «Phra Ramkhamhaeng» – Rama den modige. Da faren hans døde, besteg Ramkhamhaengs bror Ban Muang tronen, mens Ramkhamhaeng styrte byen Si Sat Chanalai. Som konge, utvidet Ramkhamhaeng Sukhotai-kongedømmet så langt som til Lampang, Phrae og Nan i nord, Phitsanulok og Vientiane i øst, Mon i vest, helt til Bengalbukten i nordvest og Nakhon Si Thammarat i sør.
Ramkhamhaeng anerkjennes som den som oppfant thai-skriften, som er basert på sanskrit, pali, grantha og khmerskrift. Thai-skriften anses vanligvis som forgjengeren til laotisk skrift som ligner veldig på thai-skriften. Hvilken skrift som kom først, eller som mest ligner den originale er vanskelig å slå fast, ettersom det meste av skriftlig materiale om Thailands historie ble ødelagt da burmeserne brente ned Ayutthaya i 1767. Grunnen til at Ramkhamhaeng laget en egen thaiskrift, var fordi han ønsket at thai-folket skulle være fri fra khmer og mon (burmesisk) innflytelse. Han nyter stor respekt, selv 800 år etter at han levde, og thaiene anser ham for å være kongen som introduserte det opplyste eneveldet som har preget Thailand siden den gang.
Ramkhamhaengs sønn Pho Khun Loethai besteg tronen etter sin far.
Ramkhamhaeng universitetet er oppkalt etter kong Ramkhamhaeng, til minne om alle hans bidrag til Thailands kultur.
Ramkhamhaeng-inskripsjonen
[rediger | rediger kilde].jpg)
Det meste av Ramkhamhaengs biografi over, kommer fra den såkalte Ramkhamhaeng-inskripsjonen fra steinen på bildet, som nå står i Thailands nasjonalmuseum i Bangkok. Steinen anses for å være den eldste inskripsjonen som bruker thai-skriften. Det aller meste av Thailands skrevne historie ble ødelagt da burmeserne brente ned Ayutthaya på 1700-tallet, og vi vet derfor lite om landets historie før dette.
Ifølge den offisielle historien, ble steinen funnet i 1833 av kong Mongkut (som på daværende tidspunkt var en novise munk) i Wat Mahathat. Hvorvidt steinen er ekte, har blitt utfordret.[1] Piriya Krairiksh, ved Thai Khadi Research Institute, mener at steinens vokalbruk bærer preg av europeiske skriftspråk, og han har foreslått at steinen ble fabrikkert av noen i løpet av kong Rama IVs regjeringstid, eller rett før. Skulle steinen være falsk, vil det bety at mye av Sukhotai-periodens historie må skrives om.[2]
Det som har skapt debatt er at inskripsjonen på steinen ikke bruker under- eller overskrevne vokaler, bare for- og etterskrevne vokaler, noe som var ukjent i regionen på denne tiden. Dette gjorde at den originale thai-skriften skilte seg veldig ut fra andre skrifter i regionen, og dette virker derfor mistenkelig, særlig når man vet at dagens thai-skrift bruker vokal-tegn som en nesten identiske med de tegnene som brukes sammen i khmer-skriften.
Det er fremdeles uenighet om hvorvidt steinen er ekte.[3] Steinen skiller seg ut blant samtidige skrifter, ettersom det ikke er noen andre skrifter fra perioden som nevner Ramkhamhaengs navn. Noen forfattere hevder at hele inskripsjonen er en forfalskning fra 1800-tallet, andre at de første 17 linjene er ekte, andre at steinen ble laget senere i Sukhotai-perioden, og noen holder på ideen om at inskripsjonen er ekte og stammer fra den tidsperioden man hevder den stammer fra. Inskripsjonen og det bildet det gir av Sukhotai er fremdeles en essensiell del av thai nasjonalfølelse, og å sette for sterke spørsmålstegn ved den, kan anses for å være majestetsfornærmelse.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Centuries-old stone set in controversy, The Nation, 8. september 2003
- ^ The Ramkhamhaeng Controversy: Selected Papers. Redaktør:: James F. Chamberlain. The Siam Society, 1991
- ^ Intellectual Might and National Myth: A Forensic Investigation of the Ram Khamhaeng Controversy in Thai Society, ac Mukhom Wongthes. Matichon publishing, ltd. 2003.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- RAM KHAMHAENG INSCRIPTION (1292) Engelsk oversettelse av Ramkhamhaeng-inskripsjonen
- The Inscription of King Ramkhamhaeng the Great, bilder av hele Ramkhmahaeng-inskripsjonen, en gjengivelse av den (slik at man ikke har alle markeringene på steinen), en gjengivelse av inskripsjonen, slik den ville sett ut med dagens thai-skrift og en oversettelse til moderne thai og engelsk.