Rørstad

Den fraflyttede grenden Rørstad i Sørfold sett fra luften.

Rørstad (lulesamisk: Revestáde eller Ravstáde) er en fraflyttet grend ved fjorden Sørfolda i Sørfold kommune i Nordland fylke. Arkeologiske funn tyder på at stedet har vært befolket allerede i eldre jernalder. Mindre håndfaste forhold har også pekt på at stedet kan ha vært et viktig kirke- og administrasjonsted allerede i tidlig middelalder. Rørstad var fra reformasjonen kirkested med Rørstad kirke, der presten for det tidligere Folden hadde sin gård. I dag står en korskirke fra 1761 på Rørstad.

Utover på 1800-tallet ble Nordfold og Sørfold stadig større steder, dermed var ikke lenger behovet for en kirke på dette svært værutsatte stedet så stort. Egne kirker ble bygget for menighetene på disse stedene, dermed ville myndighetene at kirken helst skulle rives. Dette ble imidlertid ikke gjort. Utviklingen på 1900-tallet med moderne kommunikasjon førte til at et sted først og fremst egnet for båttransport ble avsidesliggende. Rørsted ble gradvis avfolket mot slutten av 1970-årene, men hadde fastboende helt til 2016. I dag brukes husene som fritidsboliger. Det holdes også årlige gudstjenester i den gamle kirken i sommerhalvåret.

Geografi

Rørstad ligger ved en vik ved Sørfoldas nordside, et lite stykke innenfor der Folda deler seg i Nordfold mot nordøst, Revsfjorden – Sagfjorden mot øst og Sørfold mot Sørøst. Bebyggelsen ligger på et sletteområde mellom fjorden og en poll øst for denne med navn Hopen. Denne sletten er bare noen få meter over havet.

Rundt Rørstad er det flere høye fjell, hvor Midnatstinden (902 moh) i sør er den høyeste. En annen karakteristisk topp er Husbyviktinden, som ble forsøkt besteget av William Cecil Slingsby i 1902. På grunn av dårlig vær ga han opp. Neste år ble den besteget av en norsk klatregruppe.

Stedet er veiløst. I Rørstaddalen innenfor er det furuskog.

Gården Rørstad

Rørstad nærmest, Husebyvika, Refsfjorden øverst til venstre, Movika og Sagfjorden inn mot høyre.

Rørstad er en matrikkelgård med gårdsnummer 4. Den grenser mot Movik langs Trollelva på nordsiden av Sagfjorden, videre til Grovassbakk ved nedre enden av Grovatnet, langs Pejensafjellet mot Tennvatnet og Jordbru med Moldforskar. Her bøyer grensen av og ned til Storelva i Bottendalen. Mot sør grenser gården mot Haukenes hvor grensen går mot Sørkråga i Svartholla og til fjells. Til gården hører plassene Botten, Sagfjord inne i Sagfjorden nord for Rørstad. Dessuten Refsnes rett nord for Rørstad.

Stedsnavngranskeren Oluf Rygh mener at navnet opprinnelig var Ræreksstadir, avledet av mannsnavnet Rærekr. I 1567 ble navnet skrevet Rorstaa, i 1661 Røersta og senere altså Rørstad. Senere forskere har ment at det opprinnelige navnet kunne vært Rørekstadir, som kan være fra 800-tallet.

I generalplan for Sørfold fra 1972 er arealet på hele matrikkelgården oppgitt til 457 dekar fulldyrket eng, 71 dekar annet og 370 dekar som var mulig å dyrke. Utmarken bestod av 3050 dekar lauvskog, 750 dekar barskog og 1130 dekar annet.

Historie

Førkristen tid

I 1930 fikk presten Heffermehl åpnet en gravhaug på Rørstad. I denne ble det funnet rester etter en båt med en mann. Senere i 1957 ble det gjort et nytt gravfunn, denne gangen ble det gravd frem et uskadet skjellet i et rom av steinheller. Etterlevningene ble vurdert til å ha vært etter en mann med uskadede kraftige tenner. Ved siden av gravstedet var det også begravd en hest. Tromsø museum mente at en slik gravkiste med steinheller tyder på at graven kunne være så gammel som nordnorsk eldre jernalder. Det uvanlige med graven var steinhelle i bunnen og hesten like ved. Funnet har vært vurdert til å være et bevis for at det har bodd en norsk stamme i Sørfold i førkristen tid.

Lokalhistorikeren Alv Ragnar Nielssen har funnet at bondebosetningen i distriktet i tidlige tider foretrakk å være et stykke fra det åpne havet, og med middels gode jordbruksressurser. Generelt ble hovedfjordene foretrukket for etablering av gårdene, ikke småfjorder eller trange sund. Rørstad, sammen med funn i Sjunkfjorden, Kjerringøy, Leinesfjord og Brennvika, er dermed en typisk representant for bosetning i slike ytre regioner. En regner også med at det var korndyrking på jernaldergårder som på Rørstad.

Middelalder

Et sagn sier at Kong Sverre skal ha innsatt en sysselmann over Folden som muligens kan ha hold til på Rørstad.

I middelalderen var Rørstad kirkested for Folden, altså det området som omfattet fjordområdene Kjerringøy, Sørfold og Nordfold.

Et sagn går ut på at Kong Sverre skal ha innsatt en sysselmann over Folden. Denne skulle ha vært av birkebeinerblod, og folk i Mørsvikbotn skal være av hans ætt. En slik historie kan synes usannsynlig, spesielt fordi dette er et samisk kjerneområde. Til tross for dette har en lurt på om en sysselmann kan ha bodd på Rørstad.

Noen grunner for en hypotese om en sysselmann på Rørstad er at denne skulle kreve inn kongens skatt, blant annet fra samene. Gården Rørstad må også ha vært meget stor, blant annet var Rørstaddalen med furuskog, samt Sagfjordområdet og Refnes inkludert i eiendommen. Et annet forhold er at navnet Huseby finnes for et fjell, Husbyviktinden, og en vik, Husbyvik, begge rett ved Rørstad. Dette navnet går igjen flere steder i landet der det henspiller på store gårder, og har sammenheng med et administrativt system under kongen. Historikere har spekulert på om dette Huseby-navnet er et forsvunnet gårdsnavn tilknyttet kirkestedet.

Salten var et av de 24 såkalt kannikgjeld tilhørende erkebiskopen i Nidaros. Under dette gjeldet hørte Skjerstad med Saltdal og Rørstad for Folden og Kjerringøy til. Sogneprestene til gjeldene var kanniker ved domkirken i Nidaros, dette var et kollegium som administrerte bispedømmet. Dermed opphold de seg en stor del av året utenfor kannikgjeldet, det var derfor behov for en visepastor og under denne igjen kapellaner. En er usikker på hvordan det religiøse livet artet seg i distriktet før reformasjonen. Muligens måtte folk helt ut til Bodø for å bli betjent av kirkens menn. Det er også mulig at folk kunne benytte seg av små kapeller som ble drevet av hjelpeprester. Blant annet er det kjent at det i katolsk tid var et «kongelig benaadningskapel» på Kjerringøy. Når den første kirke ble oppført på Rørstad er usikkert.

Ifølge et sagn skal tømmeret til den første kirken på Rørstad ha blitt hugget ved Kobbvatnet. Etter at tømret var fløtet over vannet og kommet frem til Kobbelveidet ble det uenighet om hvor kirken skulle bygges. Det ble avtalt at tømmeret skulle legges ut på fjorden, så skulle kirken bygges der materialet fløt i land.

Konkret kunnskap om en kirke på Rørstad har en ikke før i Trondhjems Reformats 1589, der det ble bestemt at «skulle betienis aff en Cappelan paa Rørstad Residerende...». Altså at kapellanen skal bo på Rørstad. Noe skriftlige kilder om en kirke før reformasjonen er ikke kjent. Til tross for dette er det historikere som mener at en kirke må ha stått her også i katolsk tid. Til grunn for dette er levninger i dagens kirke fra katolsk tid, nærmere bestemt et krusifiks av bronse. Krusifikset er vurdert til å være vakkert, men medtatt. Det er også pålitelige kilder som sier at 12-14 gamle helgenbilder skal ha ligget på loftet i kirken, men at disse skal ha forsvunnet en gang på begynnelsen av 1900-tallet. Bildene antas å være de siste delene av et katolsk alterskap som var vanlig i kirkene i Nordland på 1400-tallet.

Konservator Povl Simonsen har ment at den første kirken på Rørstad kan ha blitt reist på 1300-tallet. Begrunnelsen er at dette er den eneste gården som er nevnt i kilder fra middelalderen. Dessuten at det er usannsynlig at en kirke er reist rett etter reformasjonen, da det var nedgangstider i landsdelen. Med helgenbildene, skriftlige kilder fra middelalder og stedets viktige posisjon ved fjorden er det ifølge Simonsen tre samstemte argumenter for at det skulle ha vært en kirke på Rørstad allerede i middelalderen. Kirken kan da ha vært enten en sognekirke med prestegård, eller et kapell for en storgård.

Etter reformasjonen

Preben von Ahnen var lensherre i Nordland med residens på Bodøgård i Bodø. Han var en meget driftig mann som i motsetning til mange andre lensherrer før han, opphold seg i landsdelen det meste av sin tid. Han tok seg også av kirkene.

Den første presten i Rørstad som man kjenner ved navn, var Maurids Madsen Rasch, som virket her fra 1598 til 1612. Rasch (1574– ca 1640) hadde tatt teologisk embetseksamen i København i 1594. Senere ble han sogneprest i Rødøy. I Sagfjorden, nord for Rørstad, fikk han satt opp en flomsag, det vil si en oppgangssag som bare ble drevet ved høy vannføring. denne ble oppført i 1607 og var fremdeles i 1614 i bruk. Dette skal være den første vanndrevne sagen i Nord-Norge. Inntektene til herr Maurids er beskrevet i Reformatsen av 1589: «Af forskrevne Rente skal den residerende Cappellan udi Rørstad besidde Præstens Jord i Rørstad, som skylder aarligen 4 Voger fisk; dertil al Offertold, Kirkegang, Udfærd, Paaskeoffer som falder hos de 80 Bønder og deres Husmænd, hvilke han betjener». Tiende og landskylden som ble innkrevd tilfalt sognepresten. Fordi sogneprestene sjeldent eller aldri forrettet i annekssognene er det ikke rart at kapellanene var misfornøyd med den urettferdige fordelingen av embetenes inntekter.

En betydningsfull prest i Rørstad var Niels Hansen Slangerup (1618–1687), eller Nicolaus Johannes Slangendorf som han også ble kalt. Han kom fra Jylland, og reiste opp til Norge med sin unge kone. I hans tid ble det bygget en ny kirke på Rørstad i 1665, noe han dokumenterte slik i kallsboken: «Kirken indviet, Jeg indsatt». En modell av denne kirken finnes fremdeles og er oppbevart i dagens kirke. Samme søndag som kirken ble innviet ble Slangerup gift. Han fikk to sønner og fire døtre. Slangerup døde på Rørstad.

Preben von Ahnen (1606–1675) var lensherre i Nordland med residens på Bodøgård i Bodø. Han var kjent som en meget driftig mann, som også tok seg av kirkene. Utover på 1600-tallet var mange katolske kirkebygninger forfalne, og en tror at von Ahnen stod bak den nye kirken på Rørstad. Etter kongelig påbud i 1633 ble det meget hektisk byggeaktivitet med kirkene over hele Nordland. Mange lokale håndverkere var i aktivitet, og noen blir dyktige spesialister som tar seg av detaljene. En viss Hans Knudsøn Taarnbygger hadde stor anseelse i distriktet og muligens er det han som står bak de karakteristiske, delvis orientalske tårntypen som ble vanlig i Nord-Norge på 1700-tallet. Disse er beskrevet som en avslanket eller trykket løkform. Han blir gift i Rørstad kirke i 1698, oppholder seg enn tid på Rørstad, men har fast tilhold på Bodøgård. Joen Svendsen Kirkebygger utfører tømrerarbeid og bor en tid på Rørstad. En annen håndverker er Jacob Glassmester som sannsynligvis også hadde noe med kirken å gjøre.

Fra 1696 til 1714 var Jacob Hersleb (1678–1719) sogneprest på Rørstad. Johannes Rasch (1678–1744) tok over og med ham fulgte et helt prestedynasti. Rasch var født på Halstad prestegård på Lolland. Før han kom til Rørstad hadde han vært garnisonsprest på festningen Christiansborg ved Accra, i dag Ghana. I oktober 1714 fikk han prestekall til «Foldernæs eller Rørstads og Kæringøens Menigheder i Saltens Provstie». Dit kom han 19. juni 1715. Rasch var gift med Christine Blomstrup (1680–1721) som døde på Rørstad. Etter dette gifter han seg med Anne Pedersdatter Schelderup (1676–1741), som var enken etter presten Kjeld Stub på Skjerstad.

Carl von Linné besøker Rørstad

Carl von Linné var på Rørstad i 1732 da han var på sin store Lapplandsreise i Salten. På vei ut fjorden til Rørstad legger han merke til seifisket som er på gang. Han beskriver at fjorden koker av småsei, og at fiskerne drar opp store mengder på kort tid. Linné skriver at det i mange viker eller nes var en liten gård. Til hver av disse er det en liten eng eller åker. Han konkluderer med at dette neppe kan være noe levebrød, men at det må være havet som vrimler av fisk som er folkenes levevei. Observasjonen stemmer godt da de aller fleste mennesker langs kysten i Norge på denne tiden var fiskerbønder.

Linné beskriver også typiske matretter i Folden og oppskriften til disse: Surost, tynnbrød, barkebrød, missnebrød og flatbrød. Han beskriver at bark til barkebrød tas fra store kvistfrie furutrær. Unge trær gir et mer klebrig og beiskt brød. Før barken males til mel legges det glør over den for å gjøre den porøs og sprø. Også missnebrød er en type brød som ikke er laget av korn. Barkebrød smaker beiskt, har liten næringsverdi, hever seg dårlig og var først og fremst «vomfyll» når det ikke fantes annen mat.

Pietistiske strømninger

Luthers lille katekisme var viktig lærdom for allmuen etter reformasjonen. Dette er en norsk forklaring til katekismen utgitt av Kirke- og undervisningsdepartementet i 1884.

En gang i 1730-årene blir Johannes Rasch stevnet for bygdetinget i Folden for ulovlig brennevinssalg på søn- og helligdager på prestegården. Det påstås at dette salget har vært så omfattende at døddrukne allmuesfolk har forlatt stedet og druknet på havet. Klokkeren som er vitne sier at han har sett det har blitt solgt brennevin til bumenn og samer. Imidlertid har ingen sett at folk har forlatt prestegården beruset, dermed ender saken. Dette var en svært alvorlig sak. Lokalhistoriker Svein Fygle mener at dette er et utslag av pietismens korstog mot fyll og usedelig liv, slik at selv en prest som Rasch kunne bli uthengt.

I juli 1742 er det bispevisitas i Rørstad kirke, og biskopen er ikke fornøyd med barnas kunnskap. Barnas begrep og forstand beskrives som begrensede, dessuten leser ungdommene dårlig av katekismen. Presten er på denne tiden en aldrende og sliten mann, slik at det kan være en årsak. Derimot er biskopen meget fornøyd med de tilstedeværende finner og lapper, som leser «smukt». Skolemesteren i Folden «tegnet sig til en from, gudelig og villig mand». Menigheten selv må bekoste skolemester, noe som allmuen beklager seg over og har problemer med å innfri.

Sønnen til Johannes Rasch, Johan Georg Rasch født 1715, etterfølger sin far som prest. Johan Rasch blir gift med Ingeborg Jentoft i 1744. Han blir engasjert i misjonsarbeid blant samene som sin far, og starter også opp med skolestell på Rørstad. Ved bispevisitasene får han de beste skussmålene, slik som denne i 1753: «Presten hr. Johan G. Rasch er flittig i sit Embede mod Sagtmodighed og bruker sit Pund til at overtale alle til gudelig Omangels: havde intet at klage.»

Johan Georg Rasch får satt opp et såkalt sjeleregister i 1750. Dette inneholder en vurdering av kristendomskunnskapene til ungdommene i Folden og Kjerringøy menigheter. Det er biskop Ludvig Harboe som hadde utarbeidet formularet for dette. Registret omfatter 218 navn på barn og unge i alderen 7-29 år. De aller fleste «Kan læse i Bog», noen kan hele katekismen utenatt, andre kan en tredel eller en femtedel. De yngste har lært utenat bordbønn, noen kan i tillegg også morgen og aftenbønn. Det er noen av de eldste som har lest Davids postill. Nesten alle kan svare på spørsmål, og det bemerkes for de fleste at de er lærevillige.

Etter at Johan Rasch døde på Rørstad i 1757 overtar Jonas Fredrik Pheiff, som tidligere hadde vært prest i Saltdal. På grunn av pietismen som nå får stor innflytelse blir det et problem når Pheiffs kone føder et barn for tidlig, altså før det har gått ni måneder etter giftemålet. Han får på grunn av dette en lang og ubehagelig prosess å ordne opp i.

Eric Werlauff ble innsatt som prest i Rørstad i 1764. Med han kom det en prest med ry som en dyktig djevel- og ganbesverger. Han ble ofte hentet for å bringe fanden til «raison». Et sagn forteller at denne presten fikk Fanden til å flette bånd av skjellsanden på Rørstad. Biskopen skriver etter sin visitas i 1762: «Hr Werlauf predikede godt og opbyggeligt over Luc. 13.24. Hr. Werlauf er ellers en flittig og sagtmodig mand, der besidder gode Studeringer in humanitorus og formentlig in astronomicus: har og haft adskillige Børn at informere in humanitoritus.» Mange prester tar i denne tiden folkeopplysning alvorlig, og opplyser allmuen gjerne om andre enn teologiske tema.

Reisningen av dagens kirke på Rørstad

Prestegården nærmest og kirken i bakgrunnen. Karakteristisk for denne og mange andre kirker i Nordland er det løkformede spiret.

I Werlauff tok initiativ for å få bygget en ny og mer tidsriktig kirke på Rørstad. Denne ble innviet den 1. desember 1761. Kirken ble bygget i korsform med løkformet spir. Det er sannsynlig at Friis stod bak utformingen siden han engasjerte seg sterkt i kirkebyggingen i distriktet. Blant annet hadde han en stab av håndverkere ved sin prestegård i Bodø. Kirkene ble kjennetegnet med liggende trepaneler malt med rød tranmaling. De var korskirker med løkformet spir på takrytteren over krysset. Friis utviser stor iver i byggingen når det først skal bygges en ny kirke på Rørstad. Allmuen blir pålagt å betale for byggematerialer, noe de mener seg ikke å være i stand til. De er også blitt pålagt pliktarbeid. Lensmannen Hans Mansen Movik får i oppgave å bordkle halve kirken. Dette ble imidlertid ikke utført, dermed ser Friis seg nødt til å leie inn folk til å gjøre arbeidet. Friis stevner Movik for retten for unnlatelsen, slik at han skal betale beløpet for dette arbeidet. Saken kom opp flere ganger, men Movik ble til slutt frikjent.

Werlauff blir i 1770 den første sognepresten i det nyopprette Folden prestegjeld. Dette året blir også Skjerstad og Saltdal opprettet som egne prestegjeld. Rørstad ble hovedkirken i gjeldet, mens Kjerringøy blir annekskirke. Imidlertid får fremdeles kirken i Bodø korn- og fisketienden fra disse tidligere gjeldene.

I Warlaufs tid blir det foretatt en folketelling, og det er han som dokumenterer folketallet den 15. august 1769. Dette er den første folketellingen som også tar med kvinnene. Oppgaven viser at det er 1136 innbyggere i Folden, av dette 575 kvinner. I Nordfold ble befolkningen telt til å være 422 personer, som utgjør 37 % av befolkningen. Videre hadde Kjerringøy 207 mennesker, eller 18 %, og Sørfold 496 innbyggere, eller 44 %. Av de 1136 innbyggerne i Folden er 137 bosatte samer som drev med jordbruk og fiske. Historikere har ment at denne, og lignende folketellinger, som ikke registrerer navn på alle innbyggerne ikke nødvendigvis er helt riktige.

Innføring av skolevesen

Amtmann Joachim de Knagenhielm utarbeidet skolefundansen, altså en forordning for skolestellet i Nordland.

I 1770-årene er det stor bekymring for de unges kunnskaper i Folden. Biskop M. F. Bang beskriver situasjonen slik til amtmann Joachim de Knagenhielm: «Den af de betydeligste mangler som ieg paa mine Omreiser her igjennom Landet med bedrøvelse har erfahret er Ungdommens slette Kundskap som er følge av Skole-Væsnets tilstand, det ieg paa alle Stæder, har fundet ganske forfaldent...». Biskopen anmoder om at fogdene i amtet skal innkalle til et møte i hvert prestegjeld for å drøfte organisering av opplæringen. Spesielt hvor mange skolemestre det skal være, disses lønn og hvordan den skal betales og innkreves. Lignende initiativer hadde blitt tatt i 1739 og 1741, og så i 1775 ble en plan for skolene i Folden vedtatt. Spesielt hadde prost Peter Heiberg Fabricius og Knageihjelm arbeidet mye for å få utarbeidet skolefundansen (forordningen). For Rørstad prestegjeld ble det bestemt å være tre skolemestre med hvert sitt distrikt. Skolemesteren i Sørfold, som var det største distriktet, skulle ha 20 riksdaler i årlig lønn. Det er unge menn av allmuen med gode kunnskaper som skal skikkes til skolemestre. Skolen skal være på omgang i gårdene rundt om i distriktet, slik som var vanlig på denne tiden.

Innføring av skolevesen viser seg å by på store utfordringer. Biskop Johan Christian Schønheyder skriver etter visitasen i 1790: «Ungdomen svarede ikke meget andet end bogstavelig udenadlæsning, de små læste størstedelen slet i bog. Af lapperne var et par, som svarede nogenledes. Skolevæsenet er i slet tilstand. Annekset Kjerringøen har ingen skolemester. I Rørstad er kun en nylig antagen, han er ung, uøved, heller ikke af stor forventning. Almuen er uvillig til at give Skoletolden og at tage imot Skolemesteren. For lapperne ere 2 forsamlingshuse, som behøves reparerte.» Det var krevende for presten å finne egnede skolemestre, noe som han var på utkikk etter blant guttene som får konfirmasjonsundervisning. Arbeidet som skolelærer var slitsomt, og med værforholdene på Folda var stillingen også farlig.

Warlauff dør i 1773 og etterfølges av Benjamin Dass Walnum fra Løvøy på Helgeland. Sannsynligvis var Walnum dattersønn av dikterpresten Petter Dass. En ny prest med navn Johan Rasch Jentoft tar over i 1784. I folketellingen i 1801 er det beskrevet at prestegården på Rørstad huser sognepresten med frue, to gutter, fem tjenesteskarer og åtte tjenestepiker. I husholdningen er også en sengeliggende almisselem. Det er også nevnt en teologistudent som oppholder seg på gården for å gjøre en «Beskrivelse av Foldens Præstegjeld» på vegne av Norges topographiske Selskab. Historikere har ikke greid å finne denne beskrivelsen, og muligens ble den heller aldri fullført. For øvrig er det Jentoft som gjennomfører folketellingen, med det resultat at det bor 2200 personer i Folden hovedsogn.

Bodø kirke og Rørstad eide over halvparten av jordeiendommene i Nordfold fra rundt 1650 til omtrent 1750. Så om det slo feil til med korntienden eller fisketienden, hadde prestene uansett store inntekter fra de mange gårdene som hørte til disse embetene.

Johannes Rasch Jentoft kom som prest til Rørstad i 1784. Med på flyttelasset hadde han poteter, og det sies at dette var de første poteter som ble dyrket i Folden. Til tross for nøds- og krigsårene som skulle følge de neste tiårene tok det lang tid før «jordeplene» ble dyrket av allmuen i Folden. Ikke før i 1835 ble interesse for potetdyrkningen, som da ble dyrket i stadig større omfang. Jentoft forlot Rørstad i 1802 for å fortsette som kapellan i Skjerstad. Han døde i 1830.

For den nye presten som overtar i 1802, Jens Koch, er skolevesent i Folden også til bekymring. I 1817 utarbeider han en tilstandsrapport for departementet. Koch rapportere om at det er tre skolemestre i Folden. Disse har ingen annen utdannelse enn den de har fått til konfirmasjonen, eventuelt at de har lært noe på egen hånd. Alle ungdommer har fått opplæring i kristendomskunnskap, mens noen har lært skrivning og regning av klokkeren. Foreldrene er pålagt å lære barna bokstavene før de begynner på skolen, men dette er det de aller færreste foreldre som makter, «da de ei selv engang kan læse i Bog». Egne skolehus er ønsket, men dette var ikke oppfylt i Folden, selv om skoleloven av 1827 krevde at det skulle være minst en fastskole i hvert sogn. I gjennomsnitt var undervisningstiden i hele landet på 47,5 dager per år i 1837. Lokalhistoriker Svein Fygle har estimert at enkelte barn i Folden kun fikk én uke undervisning per år.

Overgang til moderne tider

Rørstads bebyggelse sett fra sjøsiden.

Koch ble en avhold prest i sognet. Hans sønner ble henholdsvis sorenskriver i Salten, kjøpmann i Bodø og sogneprest i Hamarøy. Koch ofret ikke mye tid på bygningene på prestegården for i besiktelsesforretningen som ble hold i 1817 mente de bygningskyndige at knapt noen hus var i brukbar stand. Dagligstuebygningen og borgstuen var så forfalne at de ble karakterisert som ubeboelige. Kirken ble også tatt i besiktelse samme år. Konklusjonen var at taket på vestre side var «brøstfældig», samt at manglende takstein førte til at regn og snø trente inn. Dermed hadde taktroen råtnet. Omfattende reparasjoner måtte gjøres, dessuten mente en at kirken hadde 26 sitteplasser for lite. Ved visitasen i 1820 var kirken vurdert til å være i god stand, men prestegården var fremdeles i elendig stand. Koch unnskylde seg med at det var vanskelig å få tak i bygningsmaterialer, men prosten kritiserte allikevel forholdene. Ved en ny visitas i 1823 blir kirken vurdert til å være i god stand, til tross for at den ligger på et svært værhardt sted. Prestegården nevnes ikke, sannsynligvis fordi sognepresten har anstrengt seg for å få husene satt i stand.

Koch skrev i 1827 en innberetning til regjeringen om driften av prestegården, denne gir et godt innblikk i forholdene på Rørstad. Her blir det oppgitt at jordbruket gir 40 tønner bygg og 9 tønner rug. Jorden gir imidlertid ikke mer en fem fold, selv i gode år. Når det gjelder husdyr består disse av 2 hester, 20 kyr, 40 sauer og 20 geiter. Potet var enda ikke vanlig. Skogen gir brensel og tømmer til vedlikehold, men ligger én mil fra prestegården og er meget utilgjengelig. Bjørkeskogen på gården er så beskjeden at den mest brukes som dyrefor. Presten får en godtgjørelse på 4 spesidaler hvert tredje år for å holde husene i stand. Til sammen finnes det 15 hus på gården, mange som Koch selv har fått satt opp. I tillegg hadde presten fem andre hus til sin disposisjon. For å drifte det hele hadde han fire drenger og syv tjenestepiker. I tillegg kom husmennenes pliktarbeid som tilsvarte 30 dagers arbeid for dem alle. I onnene var det gjerne syv menn, syv kvinner og to til tre hester i arbeid. Om vinteren hadde drengene arbeid i skogen, i tillegg til at de deltok på Lofotfisket. Husmennene til prestegården hadde til sammen 4 hester, 16 kuer og 60 småfe. I et godt år kunne de avle 20 tønner bygg og 1 tønne rug.

For den som var prest på Rørstad var det gode næringsmuligheter, fisket var godt og det var vanlig at presten her hadde to til tre fembøringer. Koch er meget fornøyd med hovedbygningen, som han synes er både stor og staselig. Senere prester var imidlertid svært misfornøyd. Mange steder i landet var det vanlig at allmuen hadde «kirkehusser» ved kirken for å kunne sove over i forbindelse med kirkesøndagen. I Rørstad var det derimot vanlig at kirkefolket overnatte i prestens bygninger når «contraire og stormende Weir infalden» oppstod, og det uten betaling.

Koch forlater Rørstad i 1832 og flytter til Bodø. Den nye presten som overtar er Jørgen Meier Heffermehl. Heffermehl blir den første ordfører i Folden formannskapsdistrikt, senere ble han også stortingsrepresentant for Nordland. Heffermehl var klar over at han med alle sine interesser og verv forsømmer prestegjerningen. Imidlertid er biskopen svært fornøyd når han kommer på visitas i 1840: «Det opplyses at Kirken flittig besøges om Helligdagene […]», og det er gode ting å si om «Menighedens christelige Forhold». «Den christelige Enfoldighet» er fremdeles vanlig inne i Folden, dermed er menigheten befridd fra «adskillige Vildfarelser og Laster, som andetsteds». Også denne gangen kommer biskopen med en liten korreks når det gjelder manglende vedlikehold av kirken.

Heffermehl blir avløst av Georg Taylor Faye som prest på Rørstad. Han fikk ikke utført så mye, men fikk istand et almuebibliothek på Rørstad. Faye etterfølges av Thorer Hemsen. Han kom til Rørstad i 1852. Hemsen ble av bygdefolket kjent for å være en hard pedant, blant annet gjorde han slutt på ordningen med at reisende kunne få sove over på prestegården når det ble kveld eller det var uvær. Bare de med et ærend på prestegården fikk sove over. Hemsen forlater Rørstad i 1863 for å overta kallet i Åfjord.

Presten Ove Laurentius Lagaard til Rørstad kirke.

Den nye presten etter Hemsen var dansken Alexander Ove Laurentius Lagaard som ble født i København i 1809. Lagaard var ikke opptatt av å komme i velstand som andre prester før ham. Han lånte ut penger, men var ikke så nøye med å krev disse inn, de fleste sognebarn var tross alt småkårsfolk. En anekdote om Langaard har å gjøre med kong Oskars reise oppover kysten til Nordkapp i 1872. I Bodø stod Langaard først i folkemengden på kaien og håndhilste på kongen da han steg i lang. Dette imponerte bygdefolket i Folden stort, som sa at han måtte være frimurer som kjente kongen så godt. Lagaard var da også frimurer.

Langaard fikk satt i stand bygningene på prestegården som var tiltenkt allmuen. Videre ble det bestemt at borgstuen og portstubygningen skulle rives for å erstattes av en ny. Med årene ble Langaard skral og dårlig til beins, derfor satt han mest i ro, også under gudstjenestene. For det meste satt han på en stol fremme ved kordøren. Senere i 1880 ble han begravd på Rørstad.

Langaard ble etterfulgt av Lars Johan Wormdal i 1881. Wormdal var født i Orkdal i 1841, hadde først vært lærer før han senere studerte til prest. I Folden hadde han omfattende engasjement i styre og stell. Han var formann i forliksrådet, ordfører, poståpner og formann i bibliotekstyret. Rett etter at han hadde kommet til Rørstad var det blitt bygget nye kirker i Sørfold, Nordfold og Kjerringøy. Det var her befolkningene hadde vokst og Rørstad lå et godt stykke unna.

Nedgangstider for Rørstad

Myndighetene krevde at kirken på Rørstad skulle rives. Etter en seig kamp for kirken som Wormdal ledet an, fikk den endelig stå, men det ble bestemt at vedlikeholdet fikk folk selv ta seg av. I Wormdals tid hadde den ærverdige kirken på Rørstad blitt redusert til et lite landsens kapell. Den siste presten i Rørstad ble Johan Georg Max Balke som ble innsatt i 1888. Han var født i Christiania (Oslo) i 1854. Balke var som tidligere prester sterkt engasjert i det offentlige styre og stell. Han var formann i Nordfold og Sørfold skolestyre, formann i fattigkommisjonen, medlem av formannskapet og forlikskommissær.

På slutten av 1800-tallet var stedet Rørstad kommet i en bakevje. Alt stod i nedgang og forfall, med den nye skoleordningen av 1889 var det også egne lærere som tok seg av barnas utdannelse, derfor kom heller ikke disse til Rørstad. Balke søkte seg bort og ble prest i Vardø, og virket som prest i Finnmark helt til 1927.

Rørstad i moderne tid

Besøkende stiger i land på den nybygde molloen.

Foto: Lyder Kvantoland

Prestegården bestod i store trekk av de samme bygningene på begynnelsen av 1900-tallet som på besiktelsen i 1775, det var to rekker av bygninger for mang slags bruk. Den ble kjøpt av Hans Hjertø i 1905. Etter hvert ble noen av husene fjernet, men også i dag står mange hus som de gjorde på 1700-tallet. Sagbruket som Maurits Rasch satt i drift i 1607 kan sannsynligvis ha stått i utløpet av Sagelva i Rørstaddalen. Her finnes fremdeles merker etter en demning som begrefter en flomsag.

Havneforholdene på Rørstad var gode for små båter. Naustplassene og småbåthavn var i gammel tid på nordsiden av gården, men ved innføring av båter med motor ble det for grunt her. Derfor ble det i 1958 påbegynt en molo noe sør for gården, denne ble ferdig først i 1966. Vei har aldri blitt bygget, men i 1947 opprettet Saltens Dampskibsselskab en båtrute med fast anløp på Rørstad. I 1962 ble det opprettet daglig båtforbindelse til Røsvik.

Når det gjelder post ble det opprettet et brevhus i april 1946, dette ble utvidet til poståpneri i 1967. Postgangen ble avviklet i 1977. Rørstad fikk rikstelefonstasjon rundt 1920. Elektrisitet ble lagt til stedet like før jul 1961.

Skolen på Rørstad ble åpnet den 14. september 1947 for Rørstad skolekrets. I 1970 ble kretsen utvidet til å omfatte Sagfjord og Tårnvik, men denne ble nedlagt året etter.

I dag brukes husene i Rørstad som fritidseiendommer. Noen få ganger i året er det også gudstjeneste i Rørstad kirke.

Noter

Type nummerering

Litteratur

• Fygle, Svein (1991). Steigen bygdebok. 3. [Leinesfjord]: Steigen kommune. ISBN 8274160290. 

• Lind, Asbjørn P. (1998). Sørfold bygdebok: gårdshistorie. 2. [Straumen]: Sørfold kommune. ISBN 8299395232.