Hopp til innhold

Pushing Tin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pushing Tin
Generell informasjon
Prod.landUSAs flagg USA
Lengde119 min.
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegiMike Newell
ProdusentArt Linson
ManusforfatterDarcy Frey (artikkel)[1]
Glen Charles (manus)
Les Charles (manus)
MusikkAnne Dudley
Chris Seefried
SjeffotografGale Tattersall
KlippJon Gregory
Foran kamera
MedvirkendeJohn Cusack
Billy Bob Thornton
Cate Blanchett
Angelina Jolie
Jake Weber
Annen informasjon
Budsjett33 millioner USD
Totalomsetning8 408 835 USD
Prod.selskapRegency Enterprises
Distributør20th Century Fox
Premiere
  • 23. april 1999 (1999-04-23) (USA)
Eksterne lenker
Offisielt nettsted

Pushing Tin er en amerikansk komedie- og dramafilm fra 1999, regissert av Mike Newell. Filmen handler om den eplekjekke flygelederen Nick Falzone (John Cusack), som krangler med kollegaen Russell Bell (Billy Bob Thornton) om «hvem som er mer mann». Angelina Jolie spiller Russells unge kone Mary, mens Cate Blanchett spiller Nicks kone Connie. Lydsporet til filmen ble komponert av Anne Dudley og Chris Seefried. Pushing Tin gikk i underskudd, og fikk blandet til negativ kritikk blant filmanmeldere. Blanchetts rolletolkning ble imidlertid utpekt blant flere som det beste ved filmen.[2][3]

Handlingsreferat

[rediger | rediger kilde]

Nick "The Zone" Falzone (spilt av John Cusack) og de andre ansatte ved en flyplass i New York er stolte av deres evne til å håndtere alt det intense stresset med å være fly-kontrollør for et av de travleste luftrommene over hele USA. De skryter til og med av 50 % frafall blant nye ansatte som ikke klarer å takle alt presset. En ny ansatt er den stille og selvsikre Russell Bell (spilt av Billy Bob Thornton) en veteran fra en flyplass i det vestlige USA. Russell viser seg raskt å være eksepsjonelt i stand til å håndtere den økte arbeidsmengden ved å bruke uortodokse og risikable metoder. Nick føler seg utfordret av den nye kontrollerens evne til å gjøre jobben bedre enn ham på nærmest hver eneste oppgave. Han advarer deres veileder om at Russell er en løs kanon.

I et supermarked møter han Russells fortvilte unge kone Mary (spilt av Angelina Jolie) som hulker over en dagligvare-kurv full av alkohol. Nick forsøker å trøste henne, og havner i Bell-hjemmet, hvor han og Mary er utro mot deres respektive ektefeller. Flere dager senere forteller Mary til Nick om at hun umiddelbart fortalte Russell om utroskapen deres, og at denne tilståelsen faktisk har gjort ekteskapet deres bedre. I mellomtiden ser Nicks kone, Connie (spilt av Cate Blanchett) ut til å bli mer og mer fascinert av Russell, og Nick blir stadig mer paranoid for at Russell kommer til å hevne seg ved å ha sex med Connie.

Nick reiser til sin svigerfars begravelse, sammen med en sørgende Connie. Når flyet nærmer seg New York igjen, forteller Connie til Nick at hun virkelig hadde sex med Russell. Nærmest samtidig gjør flyet en merkelig sving, og Nick antar at Russell trakasserer ham. Eller muligens har blitt sprø, og med vilje leder flyet de sitter på rett inn i en farlig storm. Kort tid senere blir en bombe-trussel ringt inn til flyplassen, og hele bygningen evakueres. Både Nick og Russell melder seg frivillig for å bli igjen og håndtere oppgaven med å lande alle flyene i luftrommet. Nick forlater bygningen når fristen nærmer seg. Men Russell blir værende, og blir hyllet som en helt for å gjøre en innsats til tross for trusselen - som senere viste seg å være et bløff.

Russell slutter brått ved jobben, og han og Mary flytter snart til Colorado. Connie velger å forlate Nick, og hans prestasjoner på jobben går etter hvert nedover. En dag blir Nick sendt hjem etter å ha vært ansvarlig for å nesten ha forårsaket to fly-kollisjoner. Nick bestemmer seg impulsivt for å reise helt til Colorado, i forsøk på å komme seg overens med Russell igjen.

Medvirkende

[rediger | rediger kilde]
John Cusack.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Something's Got to Give» på The New York Times. Besøkt 12. desember 2015.
  2. ^ «Cate Blanchett - Biography». The New York Times. Besøkt 5. desember 2015. 
  3. ^ Howe, Desson (23. april 1999). «'Pushing Tin': A Bumpy Ride». Washington Post. Besøkt 29. november 2015. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata