Hopp til innhold

Muhammed

Rediger lenker
Denne artikkelen er semibeskyttet.
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Profeten Mohammed»)
Denne artikkelen omhandler profeten innen islam. For navnet, se Muhammad.
Muhammed
Født20. apr. 571[1][2][3]Rediger på Wikidata
Mekka
Død8. juni 632Rediger på Wikidata (61 år)
Medina
BeskjeftigelseGjeter, speditør, handelsmann, profet, predikant, politiker, militær leder Rediger på Wikidata
Ektefelle
13 oppføringer
Khadija bint Khuwaylid (595–619) (avslutningsårsak: ektefelles død)
Sawda bint Zamʿa (619–632) (avslutningsårsak: personens død)
Hafsa bint Umar (624–632) (avslutningsårsak: personens død)
Juwayriyya bint al-Harith (628–632) (avslutningsårsak: personens død)
Aisha (619–632) (avslutningsårsak: personens død)
Zaynab bint Jahsh (627–632) (avslutningsårsak: personens død)
Safiyya bint Huyayy (629–632) (avslutningsårsak: personens død)
Zaynab bint Khuzayma (625–627) (avslutningsårsak: ektefelles død)
Umm Salama Hind bint Abi Umayya (629–632) (avslutningsårsak: personens død)
Ramla bint Abi Sufyan (628–632) (avslutningsårsak: personens død)
Rayhana bint Zayd ibn ʿAmr (629–631) (avslutningsårsak: ektefelles død)
Maria al-Qibtiyya (630–632) (avslutningsårsak: personens død)
Maymuna bint al-Harith (630–632) (avslutningsårsak: personens død)
FarAbdullah ibn Abdul-Muttalib
MorAminah
Barn
7 oppføringer
Abd-Allah ibn Muhammad
Qasim ibn Muhammad
Ibrahim ibn Muhammad
Zainab bint Muhammad
Ruqayyah bint Muhammad
Umm Kulthum bint Muhammad
Fatima az-Zahra
GravlagtSacred Prophetic Chamber
Muhammed på Commons

Muhammed, Muhammed ibn Abdullah eller Muhammed ibn Abd Allah, (født ca. 570, død 8. juni 632 i Medina) var en politisk og religiøs leder. Han anses som grunnleggeren av islam. Han regnes av muslimer og i Bahai som profet. Koranen inneholder åpenbaringene Muhammed mottok som Allahs profet fra ca. 610 til han døde. Muhammed var ved sin død statsleder for den vestlige delen av Den arabiske halvøya.[4]

Navnet, som på arabisk skrives محمد, kan med latinske bokstaver også skrives Muhammad, Mohammad, Mohammed og Mahomet. Ordet er arabisk og betyr «den høylovede».

Muhammed nevnes i den muslimske trosbekjennelsen: «Det finnes ingen gud utenom Gud, og Muhammed er hans sendebud». En troende muslim vil si «Fred være med ham» hver gang han/hun nevner Muhammeds navn. I skrift uttrykkes dette ved å skrive (fvmh) etter navnet.

Kildesituasjonen

Det finnes ikke bevarte skriftlige kilder om Muhammed fra Muhammeds samtid. Den eldste muslimske kilden vi har er Koranen. Den skal etter tradisjonen ha blitt samlet til en bok om lag 20 år etter hans død. Det er imidlertid ingen bevis for eksistensen av Koranen i noen form før på 690-tallet, og tradisjonen som plasserer den til om lag 650 er fra midten av 700-tallet.[5] Muhammed er bare nevnt direkte fire ganger i Koranen, men det gir lite støtte for en biografi om Muhammed, og mange av ytringene mangler en historisk sammenheng.

Det er kjent noen brev som Muhammed skal ha sendt til statsledere i andre land. Han sendte åtte ambassadører til åtte konger og guvernører, for å kalle dem til islam. Han omtaler seg selv da som Allahs budbringer eller apostel.[6] Ektheten av brevene er omdiskutert.[7]

  • Brev til lederen i Bahrain.
    Brev til lederen i Bahrain.
  • Brev adressert til kopternes guvernør (Muqawqa) i Egypt.
    Brev adressert til kopternes guvernør (Muqawqa) i Egypt.

Muhammeds tilhengere skal ha vært omtalt i én samtidig bysantisk kilde som omtaler slaget ved Mutah, men originalkilden er tapt.[8]

Kunnskapen om Muhammeds liv bygger i hovedsak på muntlige overleveringer, som ble samlet inn og nedtegnet midt på 700-tallet og utover. Stoffet ble samlet i biografier – kalt sira, og i temaordnede sitatsamlinger – kalt hadith.

Biografiene og sitatsamlingene spiller en viktig rolle i tolkningen av Koranen. De prøver blant annet å forklare i hvilke sammenhenger Muhammed sto fram med de ulike delene av Koranen.

I tillegg er det noen bysantinske og syriske kilder.

Kildesituasjonen er så dårlig at noen få forskere har hevdet at Muhammed ikke kan ha levd.[9]

Biografiene (sira)

Biografikunnskapen om Muhamed er i hovedsak fra:

  • Urwah ibn al-Zubayr (død 713) skrev brev som svar på henvendelser fra en kalif om slaget ved Badr. Han er ikke kjent for å ha skrevet bøker om emnet.[10]
  • Wahb ibn Munabbih (død ca. 725-737) skal ha skrevet flere bøker om Muhammed, men ingen er bevart. Noe er bevart som sitater hos andre.[trenger referanse]
  • Ibn Shihab al-Zuhri (død ca. 737-742) samlet noe stoff, og kan ha vært en hovedkilde for ibn Ishaq.[11]
  • Musa ibn ʿ Uqba var elev av al-Zuhri, og skrev en notisbok for å undervise sine studenter. Den er nå tapt. Noe er bevart som sitater, men henvisninger til ham er omstridt.[trenger referanse]
  • Ibn Ishaq (født ca. 704 og død 767 eller 761) var elev av al-Zuhri. Han samlet inn muntlige tradisjoner som dannet grunnlaget for en viktig og omfattende biografi – Livet til Allahs profet (Sirat Rasul Allah). Hans biografi er bevart i en redigert form gjennom Ibn Hisham (død 833) og Muhammed ibn Jarir al-Tabari. Ibn Ishaq gjorde utstrakt bruk av kildehenvisninger, det vil si hvem han hadde opplysningene fra og hvem de igjen skal ha fått det fra. Når han fikk overlevert avvikende opplysninger fra flere informanter, gjengir han ofte ulike varianter av samme fortelling, med tilleggskommentaren at bare Allah vet hva som er rett.[12]
  • Abu Abdullah Muhammed Ibn Omar ibn Waqid al-Aslami (kjent som al-Waqid) (født ca. 748) skrev verket "Boken om historien og felttoget", som omhandler Muhammeds ti siste leveår. Den er bevart.[11]
  • Abu Jafar Muhammed bin Jari al-Tabari (født ca. 839) skrev verket "Profeters og kongers historie". Flere bind er viet Muhammeds liv.[11]
  • Senere fulgte andre biografer som i stor grad bygger på Ibn Ishaqs, men presenterer også annet tradisjonsstoff, som Ibn Kathir på 1300-tallet.[13]

Personbiografiene (Sirat) om Muhammed oppfattes innen islam som «historiefortellinger uten direkte 'juridisk' eller teologisk betydning», og beskrevet som en motsetning til hadith; det er hadith som har dannet grunnlaget for «det 'Muhammed-bilde' som den tidlige islamske 'samtiden' satte opp som et mønster for et godt og rettskaffent liv og en 'korrekt' islamsk levemåte.»[14]

Siden biografiene bygger på muntlige kilder, er det en del forskjeller, men de er i stor grad samstemte om hovedtrekkene. Det kan skyldes at alle har brukt biografien til Muhammed Ibn Ishaq som kilde. Både al-Waqid og al-Tabari har trolig hatt tilgang på en eldre variant av biografien til Ibn Ishaq, enn den som er bevart. De viser til tekster hos Ibn Ishaq som senere er redigert bort.[15] Kildene ble betraktet som levende kilder som ble omskrevet og omredigert, som tilpasset seg den til enhver tid rådende teologiske tenkningen i samtiden.[16]

Det er ofte bemerket at et sammenhengende bilde av Muhammed ikke kan dannes fra biografiene. Sannhetsinnholdet har blitt gransket på en rekke ulike grunnlag.[17] Wim Raven lister opp følgende argumenter mot kvaliteten av biografiene som at ingen biografier ble utarbeidet i løpet av det første århundret av islam, de mange uoverensstemmelser i forskjellige fortellingene, at yngre kilder hevder å vite mer om Muhammed enn eldre, at det er avvik i forhold til ikke-muslimske kilder, at enkelte deler av biografiene, som mirakler, er uegnet som kilder, at ektheten av poesien gjengitt av Ibn Ishaq, som enten umulig kan ha tilhøre gamle perioder i arabisk kultur eller har blitt tilskrevet personer som ikke er kjent for å ha skrevet dikt.

Sitatsamlingene (hadith)

Hadith er tekster som ble samlet fra 800-tallet og senere; de forteller om hva Muhammeds sa, gjorde, unnlot å gjøre eller stilltiende samtykket til.

Det er ulike oppfatninger av i hvilken grad de enkelte hadith kommer fra Muhammed. Tolkningen av proveniens og autentisitet for hadith er en omfattende virksomhet innenfor islamsk teologi. Mange hadith er uekte; enten skapt i god tro eller for å legitimere en spesiell adferd. Mange hadither motsier hverandre. Muhammed Al-Bukhari (810–870) samlet i sin tid inn 600.000 utsagn som skulle skrive seg fra profeten, men forkastet alle bortsett fra 7225.[18] En annen fremtredende hadithredaktør var Al Nawawi (1233-77).

Andre kilder

Den tidligste dokumenterte kunnskapen om Muhammed fra ikke-muslimske kilder er:

I tillegg er Muhammed lære omtalt kortfattet i flere krøniker og religiøse bøker fra 600-tallet. De ikke-arabiske kildene fra 600-tallet, gir et annet bilde av Muhammeds lære enn det det en får fra arabiske skrifter fra 700- og 800-tallet.[22] Se også artikkelen om hagarisme.

Muhammeds familie og tidlige liv

En vet svært lite om Muhammeds tidlige liv. Det er likevel nedtegnet noen legender. Fortellingene er fragmentariske, og det er tvilsomt om alle har en historisk kjerne.[23]

Muhammed ibn Abdullah (Muhammed, Abdullahs sønn) ble trolig født en gang mellom år 567 og 573.[24] Hans far døde like før han ble født.[25] Moren Amina døde da han var seks år gammel.[26][27] Muhammed ble så oppfostret hos bestefaren, og senere en onkel som var handelsmann.[28]

Muhammed skal ifølge ibn Ishaq, som ung ha vært med på en av onkelens handelskaravaner til Syria.[29] Han fikk senere jobb av kjøpmannsenken Khadija, som fører av en karavane hun eide. I 25-årsalderen giftet han seg med Khadija, som var omkring førti år gammel. Han ble da velstående.[30]

Året 619 blir kalt «sorgens år» av muslimer, da døde Khadija og hans beskytter, onkelen Abu Talib. Da Khadija døde ble han gift igjen etter noen få måneder.[31]

Muhammed skal ifølge ibn Ishaq, ha blitt født inn i Hashemi-grenen av den mektige Quraysh-stammen i Mekka i dagens Saudi-Arabia. Hashemi-grenen hadde blant annet oppsynet med Kaba-helligdommen, hvor de før-islamske gudene ble dyrket. Helligdommen var et valfartssted, og pilegrimmene var en viktig inntektskilde for dem. Siden gruppene i Medina tok Muhammet til leder, er det reist tvil om denne delen av biografiene. Det kan være at han hele tiden bodde i Medina, og at knytningen mot Mekka er en senere konstruksjon for å knytte ham mot ættegrupper fra Mekka som senere tok over makten i bevegelsen.[32]

Tyrkisk framstilling fra 1595 av Muhammed ved Kaba i Mekka. I samsvar med billedforbudet i islam og av respekt for den islamske profeten, er Muhammeds ansikt skjult bak et hvitt slør. Glorien av ildtunger symboliserer Allahs kraft.

Kallet og forkynner 610-622

Jemen og den vestlige delen av Arabia var befolket av kristne og jøder, som vekslende hadde makten.[33] Trolig har Muhammeds familie tilhørt en av disse. Flere sto fram som monoteistiske leder-profeter.[34]

Muhammeds kall som profet skjedde i 610 da han var ca. 40 år gammel. Han skal ha vært en reflektert mann som dyrket meditasjon, ensomhet og faste. Han begynte å fortelle om en åpenbaring, som står beskrevet i et kapittel i Koranen kalt «Den innhyllede».[35] Han skal ha møtt engelen Gabriel (Jibril), og fikk senere ytterligere kall for å være Allahs sendebud. Han fikk så stadig nye åpenbaringen resten av livet sitt. I en tradisjon som skal være fra hans kone, forteller Al Ishaq at Muhammed skal ha gått inn en transetilstand når han fikk sine åpenbaringer.[36]

Det har gjentatte ganger av vestlige forskere blitt stilt spørsmål ved om Muhammed var oppriktig med sin åpenbaringer. Det er blitt testet ut fra ulike vinklinger, og det er et stort antall syn å saken.[37]

Muhammed henvendte seg først til en liten krets, som Al Ishaq mente var blant annet Ali og Abu Bakr, men senere også mer åpen forkynnelse. Etter de eldste åpenbaringene talte Muhammed om en skaper som straffer og belønner menneskene, og at dommens dag er nær. Han møtte motstand blant sine stammefrender og vant tilhengere først og fremst blant de fattige. Han preket en monoteistisk gud, men det er ulike oppfatninger om han i perioder aksepterte at det kunne være andre guder – se artikkelen om sataniske vers. Slik Al-Waqiki forteller var han var også i disputter med tilhengerne sine der Muhammed ble spurt om det han sa var en åpenbaring fra Allah som de ville bøye seg for, eller hans egen oppfatning.[38]

Koranen presenteres som sammenstillingen av Muhammeds åpenbaringer. Den skal etter tradisjonen ha blitt samlet til en bok om lag 20 år etter hans død. John Wansbrough skrev i 1977 at Koranen er skrevet av ulike personer, i dusinvis om ikke hundrevis av år. Det er ingen bevis for eksistensen av Koranen før i år 691. Da ble byggingen av Klippemoskéen i Jerusalem avsluttet. Den har flere Koranen-tekster i bygget. Disse avviker til en viss grad fra den versjonen av Koranen som brukes i dag. Det tyder på Koranen fortsatt var under utvikling i de siste tiårene av 600-tallet.[5][39] Det er derfor vanskelig i dag å si hva som var Muhammeds opprinnelig åpenbaringer. Læren slik den presenteres i Koranen avviker også fra det som fortelles i ikke-arabiske kilder, se artikkelene om Doctrina Jacobi nuper baptizati og hagarisme.

Motstanden mot Muahmmed skal ha økt, og noen av hans tilhengere skal ha dradd til Etiopia.

Muhammed som verdslig og åndelig leder i Medina 622-632

To stammer i Yathrib (senere Medina) hadde lenge vært i åpen strid med hverandre, men avtalte å avsluttene stridene. De ble ifølge al Ishaq enig om å velge en leder som ikke tilhørte noen av stammene, og valget falt på Muhammed. Etter en tids forhandlinger, skal Muhammed ha forlatt Mekka i september 622 sammen med sin venn Abu Bakr. Muhammed ble så leder for de to stammene. De valgte også å ble muslimer. Byen kom etter dette til å bli kalt profetens by, Medina. Denne hendelsen utgjør startpunktet for islamske tidsregningen – Hijra. Fortellingen har åpenbare svakheter vet at de velger en tilsynelatende ny og ukjent leder og en ny og ukjent religion, så det kan godt være at Muhammed alledere hadde forkynt eller bodde i Medina lenge før.[trenger referanse]

Ganske snart havnet muslimene i Medina i konflikt med Mekka og stridigheter utbrøt mellom dem. 17. mars 624 ledet Muhammed et plyndringstokt mot en Quraish-karavane, hvor han i stedet møtte en mye større Quraish-styrke ved Badr. Dette var det første store slaget mellom de to styrkene. Muhammeds menn brøt ned frontlinjer til motstanderne samtidig som de drepte flere viktige Quraish-ledere, inkludert 'Amr ibn Hishām.[trenger referanse]

Sira-biografiene forteller at han var i gjentatte stridigheter med jødene i Medina og Mekka, der han både skal ha forvist jøder og massakrert jøder.[trenger referanse] Men basert på Doctrina Jacobi nuper baptizati er det reist tvil om det kan være rett, siden muslimene i erobringen av Palestina i 634 skal ha stått sammen med jødene.[40]

Arabiske kilder fra middelalderen skriver at flere stammer sluttet seg til Muhammed og etter to viktige slag (slaget ved Uhud i 625 og slaget ved gravene) var muslimene i år 630 sterke nok til å angripe Mekka, som raskt kapitulerte.[36] Robert Hoyland skriver at overtakelsen av Mekka var en kombinasjon av krigshandlinger og diplomati i 628. Han forseglet avtalen med å gifte seg med datteren til Abu Sufayan ibn Harb som var en av de mest betydningsfulle mennene i stammen Quraysh.[41]

Etter en mislykket beleiring av byen Taif, ble det etter en stund inngått en avtale om å anerkjenne Muhammed som leder.[36]

I 629 sendte Muhammed ut en hær på 3.000 mann som skulle omvende Det bysantiske riket til islam, eller få dem til å betale skatt til Muhammed. Felttoget endte som en katastrofe, med mange døde.[42]

Arbabiske kilder fra middealderen hevdet at Muhammed ved sin død i 632, stort sett var hersker over hele Den arabiske halvøya.[43] Trolig var lite av den arabiske halvøya utenom vestsiden, under kontroll av Muhammed. Resten ble kan ha blitt erobret senere av Abu Bakr, etter at Syria og Irak ble erobret.[44]

I to år valfartet Muhammed fra Medina til Mekka. Første gangen flyttet beboerne i Mekka ut av byen, og overlot byen til ham noen dager, for å så å komme tilbake når Muhammed dro tilbake til Medina. Andre ganger kom han som leder.[trenger referanse]

Etter al Ishaq (omkring år 750), ble Muhammed noen måneder etter den andre valfarten, plutselig syk og døde den 8. juni år 632. I samsvar med Muhammeds ønsker ble det ikke bygget en moske over hans grav. Etter Doctrina Jacobi nuper baptizati (fra omring 634-640) og andre kilder, var Muhammed med i erobringen av Palestina i 634.[45][46] Vi har ikke kilder til å avgjøre hvem som har rett.

Muhammeds kvinner og barn

Khadijah bint khuwailid

Khadijah bint khuwailid var fra Syria og var Muhammeds eneste kone mens hun var i live. Hun døde ca. 619. Hun var kristen, men gikk over til islam. Hun hadde vært gift to ganger tidligere, og hadde to barn med hver av dem.[47]

Trolig har de hatt en ekteskapsavtale som innebar at Muhammed ikke kunne ta seg flere koner så lenge hun levde.[48]

Khadija skal ha fått til sammen seksten barn, ti døtre og seks sønner som ikke overlevde barneårene. Det er uenighet mellom forskjellige retninger innen islam om hvor mange av barna hun hadde før hun ble gift med Muhammed, men det er vanlig å oppgi at hun med Muhammed hadde åtte døtre. Om Khadijah var 40 år da hun giftet seg med Muhammed er nok opplysningene tvilsomme. Alle er enige om at Fatima var Muhammeds datter. Det var også bare hun som fikk etterkommere. Det kan være at hun var den eneste som levde opp. Fatima giftet seg med Muhammeds fetter Ali ibn Abi Talib som senere ble kalif, deres etterkommere kalles ahl al-bayt (husets folk), og har som Muhammeds etterkommere en spesiell posisjon innen Islam. Muhammed hadde ingen sønner som ble voksne.

Øvrige koner

  • Sauda bint Zama gift med Muhammed i 618 eller 619, samme år som Khadijah døde. Hun var enke.[49]
  • Aisha Bint Abu Bakr ble også gift med Muhammed i 618 eller 619. Hun var da sju år gammel. Ekteskapet ble fullbyrdet tre år senere da hun var ni eller ti år gammel.[50]
  • Hafsa bint Umar ibn al-Khattab gift med Muhammed ca. 625 og døde ca. 660.[51]
  • Zainab bint Khuzaima giftet seg med Muhammed ca. 626. Hun var enke, og hadde fire barn i første ekteskap.[52]
  • Hind bint abu Umayya (kjent som Umm Salama) gift i ca. 626. Hun var enke.[52]
  • Zaynab bint Jahsh. Ekteskapet til Muhammed var komplisert fordi hun var skilt fra Muhammeds adoptivsønn, noe Koranen forbød. Et nytt Koranvers ga imidlertid Muhammed rett til å gjøre unntak fra denne regelen.[53]
  • Djuwayriya bint al-Harith var en krigsfange som giftet seg med Muhammed ca. 626.[trenger referanse]
  • Safiya bint Huayy var en jødisk kvinne som hadde konvertert til islam, gift med Muhammed ca. 627.[54]
  • Ramla bint Abu Sufyan (kalt Umm Habiba) giftet seg med Muhammed i 628. Hun var enke.[52]
  • Maimuna bint Al-Harith ble Mohammeds siste kone, og ekteskapet ble inngått ca. 629 og død ca. 673.[55]

Muhammed skal i tillegg ha inngått ekteskap med ei som døde før ekteskapet ble fullbyrdet,[56] ei takket nei til ekteskap, en tredje viste seg å være spedalsk og ett ektskap ble annulert på grunn av motstand fra hennes slekt.[57] Det er usikkert hvor mye av dette som har et historisk grunnlag og hva som er oppdiktet. Noen av ektefellene kan ha blitt funnet på for å øke familiers status.[trenger referanse]

Muhammed flyttet etter tradisjonen hver dag mellom sine koner.

Konkubiner

Han hadde i tillegg som medhustruer eller konkubiner[58]:

  • Raihana bint Zaid var jøde, og om de var gift eller om hun var konkubine er usikker.[trenger referanse]
  • Maria var koptisk kristen fra Egypt eller Etiopia. De fikk sønnen Ibrahim, som døde som liten.

Etter Muhammeds død

Figur som viser hovedretningene innen islam.

Muhameds død førte til at fellesskapet måtte ta stilling til hvem som skulle overta lederrollen. Det viste seg å være dyp uenighet i hvem som skulle bli profetens stedfortreder – Kalif. Denne uenigheten splittet fellesskapet i to fraksjoner; Sunnimuslimene som hevdet at profetens nære venn Abu Bakr skulle ha krav på Kalif-verdigheten, og Sjiamuslimene som hevdet at profeten hadde overlatt myndigheten til sin fetter Ali og hans slekt. Resultatet av valget ble at profetens venn Abu Bakr ble valgt, deretter fulgte tre kalifer fra profetens nærmeste krets, Ali var den fjerde. I denne perioden på 30 år ekspanderte islam mye, men det var også sterk indre uro, og blant de fire første kalifene var det bare Abu Bakr som fikk en naturlig død.

Avbildning av Muhammed

I Iran, som domineres av sjiamuslimer, produseres populære bilder av Muhammed og særlig Ali ibn Abi Talib, den første imamen etter Muhammed. Sjiaene i Iran sier at denne type avbildning kan aksepteres fordi de ikke er «ekte» portretter, men kunstneriske gjengivelser av konvensjonelle forestillinger. Bilder av Muhammed er kjent fra gammelt av, men er ikke særlig utbredte.

Fra 1999 har det ligget bilder av Muhammed på nettsidene til Universitetet i Bergen kjøpt i Iran og i Egypt. Bildene ble publisert i forbindelse med et ikonografiprosjekt som tar for seg religiøse populærbilder i muslimsk kultur. Bildene ble fjernet 31. januar 2006 etter en debatt om bildeforbudet i islam, blasfemi og ytringsfrihet. Mest oppmerksomhet fikk 12 karikaturtegninger fra danske Jyllands-Posten. Dette førte til massive demonstrasjoner mot danske ambassader i muslimske land, boikott av danske handelsvarer og brenning av danske flagg. Det gikk så langt at den danske ambassaden i Syria ble angrepet og påtent. Det danske matvarekonsernet Arla måtte i 2006 si opp 160 ansatte som et resultat av boikotten av danske handelsvarer. Også Norge merket reaksjoner da tegningene ble trykket i det kristne tidsskriftet Magazinet.

Se også

Referanser

  1. ^ Al-Bidāyah wa-al-nihāyah (Hajr, 1999), side(r) 377, bind 3[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Ar-Raheeq Al-Makhtum[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Siyar A'lam al-Nubala (Muʼassasat al-Risālah, 1405h), side(r) 36, bind سيرة 1[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Robert G. Hoyland: In god's path, Oxford University press, paperbackvesjon, 2017, side 38f.
  5. ^ a b P. Crone and M. Cook, Hagarism: The Making Of The Islamic World, 1977, Cambridge University Press, side 3.
  6. ^ Teksten til Bahrain lyder: «I Allahs navn, den barmhjertige, den tilgivende. Fra Muhammed, Allahs budbringer, til Munzir bin Sawa. Fred være med deg! Jeg priser Gud, som er en, og det ingen som skulle tilbes bortsett fra ham. Jeg bærer bevis på Guds enhet og at jeg er en tjener av Gud og hans budbringer. Deretter minner jeg dere om Allah. Den som aksepterer formaninger gjør det for sitt eget beste. Den som følger mine budbringere og handlet i samsvar deres veiledning, han har faktisk godtatt mitt råd. Mine budbringere har rost din oppførsel svært. Du skal fortsette i din nåværende stilling. Du bør forbli trofast mot Gud og hans budbringer. Jeg aksepterer din anbefaling om folket i Bahrain. Jeg tilgir de straffbare handlinger av lovbrytere. Derfor kan du også tilgi dem. Av folket i Bahrain, som ønsker å fortsette i sin jødiske eller majusi. (Identiteten til disse er tvilsom, jamfør Hoyland: Seeing Islam as Others Saw It, side 579ff) tro, bør betale Jizya».
  7. ^ Olof Heilo: Seeing Eye to Eye: Islamic Universalism in the Roman and Byzantine Worlds, 7th to 10th Centuries, Wien 2010 – http://othes.univie.ac.at/10921/1/2010-07-21_0549369.pdf med referanse til Hamidullah, Six originaux des lettres diplomatiques du Prophete de l’Islam. Hamidullah vedgikk i en tidligere artikkel fra 1963 (RSO 1963 57), at “il y a certes des faits gènants” da tre av brevene ble funnet Damaskus på 1800-tallet og ett brev som etter tradisjonen ble revet i stykker av sjahen, kan ha blitt kjøpt av den libanesiske utenriksministeren under andre verdenskrig.
  8. ^ Tjønn, Halvor. 2011. "Muhammed slik samtiden så ham", side 287 med henvisning til Theophanes.
  9. ^ Tom Holland: The Shadow of the Sword, 2013, side 41 og 44. Med særlig referanse til Universitetet i Münster i Tyskland.
  10. ^ Tjønn, Halvor. 2011. "Muhammed slik samtiden så ham", side 10.
  11. ^ a b c Tjønn, 2011, side 10.
  12. ^ Tjønn, 2011, side 18.
  13. ^ Tjønn, 2011, side 20.
  14. ^ Amund Bjørsnøs. «En Muhammed-reportasje Arkivert 2. mai 2014 hos Wayback Machine.». I: Arr; nr 4, 2011. Anmeldelse av Halvor Tjønns bok Muhammed – slik samtiden så ham.
  15. ^ Tjønn, 2011, side 11.
  16. ^ Sarah Zubair Mirza: ORAL TRADITION AND SCRIBAL CONVENTIONS IN THE DOCUMENTS ATTRIBUTED TO THE PROPHET MUḤAMMAD, A dissertation submitted in partial fulfillment of the requirements for the degree of Doctor of Philosophy (Near Eastern Studies) in The University of Michigan, 2010, side 16f med referanse til Chase Robinson: Islamic Historiography – http://deepblue.lib.umich.edu/bitstream/2027.42/77783/1/smirza_1.pdf
  17. ^ Raven, Wim. (1997). "SĪRA". Encyclopaedia of Islam. 9 (2nd ed.). Brill Academic Publishers. pp. 660–3. ISBN 90-04-10422-4.
  18. ^ Tom Holland: The Shadow of the Sword, 2013, side 35.
  19. ^ Walter Emil Kaegi, Jr., "Initial Byzantine Reactions to the Arab Conquest", Church History, Vol. 38, No. 2 (Jun., 1969), side 139-149, som siterer fra Doctrina Jacobi nuper baptizati 86-87
  20. ^ Patricia Crone and Michael Cook. Hagarism: The Making of the Islamic World. Cambridge: Cambridge University Press, 1977. ISBN 0-521-21133-6. Se http://www.google.no/books?hl=no&lr=&id=Ta08AAAAIAAJ&oi=fnd&pg=PR7&dq=Hagarism&ots=22IBfH4mb8&sig=FVpc3ekM0htgXovylJ4slLkB9B4&redir_esc=y#v=onepage&q=Hagarism&f=true.
  21. ^ Philip K. Hitti, History of the Arabs, 10th edition (1970), side 112.
  22. ^ Crone, Patricia & Cook, Michael (1977): Hagarism: The Making of the Islamic World. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-21133-6.
  23. ^ Tjønn, 2011, side 26ff.
  24. ^ Tjønn, 2011, side 27.
  25. ^ Tjønn, 2011, side 26-29. Muhammed ble sendt til beduinene for amming sine første to leveår (Tjønn, 2011, side 39-30).
  26. ^ Tjønn, 2011, side 26-29.
  27. ^ At Muhammed var foreldreløs mener også flere blir bekreftet av Koranens sura 93.
  28. ^ Tjønn, 2011, side 31-32.
  29. ^ Tjønn, 2011, side 33-34.
  30. ^ Tjønn, 2011, side 34ff.
  31. ^ Tjønn, 2011, side 34ff og 398ff.
  32. ^ Tjønn 2011, side 43.
  33. ^ Hoyland, 2017, side 32ff.
  34. ^ Hoyland 2017, side 36f.
  35. ^ Koranen sura 53:1-10
  36. ^ a b c Tjønn, 2011.
  37. ^ Tjønn, Halvor, 2011, side 215.
  38. ^ Tjønn, Halvor, 2011, side 353.
  39. ^ Alexander Stille. 2.3.2002. Scholars Are Quietly Offering New Theories of the Koran, New York Times.
  40. ^ Patricia Crone and Michael Cook. Hagarism: The Making of the Islamic World. Cambridge: Cambridge University Press, 1977. ISBN 0-521-21133-6. Se http://www.google.no/books?hl=no&lr=&id=Ta08AAAAIAAJ&oi=fnd&pg=PR7&dq=Hagarism&ots=22IBfH4mb8&sig=FVpc3ekM0htgXovylJ4slLkB9B4&redir_esc=y#v=onepage&q=Hagarism&f=true.
  41. ^ Hoyland, 2017, side 17.
  42. ^ Tjønn, Halvor, 2011, side 429.
  43. ^ Hoyland, 2017, side 38.
  44. ^ Hoyland, 2017, side 38f.
  45. ^ Crone, Patricia & Cook, Michael (1977): Hagarism: The Making of the Islamic World. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-21133-6.
  46. ^ Stephen J. Shoemaker: "The Death of a Prophet The End of Muhammad's Life and the Beginnings of Islam". University of Pennsylvania - http://www.upenn.edu/pennpress/book/toc/14933.html Arkivert 27. august 2014 hos Wayback Machine..
  47. ^ Tjønn 2011, side 402.
  48. ^ Tjønn 2011, side 403.
  49. ^ Tjønn, 2011, side 404.
  50. ^ Tjønn, 2011, side 404ff.
  51. ^ Tjønn, 2011, side 447.
  52. ^ a b c Tjønn, 2011, side 416.
  53. ^ Tjønn, 2011, side 413ff.
  54. ^ Tjønn, 2011, side 259, 416 og 457.
  55. ^ Tjønn, 2011, side 452.
  56. ^ Tjønn, 2011, side 417-418.
  57. ^ Tjønn, 2011, side 418.
  58. ^ Noen tolker at et seksuelt forhold mellom en mannlig muslim og slaven hans er tillatt under Koranen (23 Sura 6).

Eksterne lenker

Islams profeter i Koranen og deres forekomster i Bibelen
Adam Idris Nuh Hud Salih Ibrahim Lut Ismail Ishaq Yaqoub Yousuf Ayoub
آدم ادريس نوح هود صالح ابراهيم لوط اسماعيل اسحاق يعقوب يوسف أيوب
Adam Henok Noah Eber Sjelah Abraham Lot Ismael Isak Jakob Josef Job
Shoaib Musa Haroun Dul kifl Daoud Sulaiman Ilias Al-Yasa Younus Zakaria Yahya Isa Muhammed
شعيب موسى هارون ذو الكفل داود سليمان إلياس اليسع يونس زكريا يحيى عيسى محمد
Jetro Moses Aron Esekiel David Salomo Elia Elisja Jona Sakarja,
Johannes' far		 Johannes Jesus
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Muhammed&oldid=24110094»