Presidentvalget i Zimbabwe 2008

Presidentvalget i Zimbabwe 2008 ble holdt den 29. mars, samtidig med parlamentsvalg og lokalvalg. De tre hovedkandidatene for presidentembetet var Robert Mugabe fra Zimbabwe African National Union – Patriotic Front (ZANU -PF), Morgan Tsvangirai fra Movement for Democratic Change (MDC) og den selvstendige kandidaten Simba Makoni.

Bakgrunn

Mugabe har styrt Zimbabwe siden 1980, de første årene som statsminister, og fra 1987 som president. Han har gått fra å være en av Afrikas mest respekterte frigjøringshelter, til å bli en av Afrikas mest beryktede og kontroversielle ledere. Tsvangirai grunnla Movement for Democratic Change (MDC) i 1999, og har ledet dette partiet siden. Tsvangirai var opprinnelig leder for den nasjonale fagbevegelsen ZCTU. Den tredje kandidaten Makoni var tidligere finansminister for Zanu PF og en av Mugabes sterkeste løytnanter. Han trakk mye støtte innen Mugabes parti ZANU-PF. Valget ble til å begynne med spådd å bli en sikker sier for Mugabe, etter at opposisjonen i flere år hadde blitt utmanøvrert ved hjelp av manipulasjon og valgfusk, og etterhvert stadig mer brutale metoder. Metodene bestod av blant annet manipulasjon av medier, valgmannslister, forbud for opposisjonen å drive kampanjer, trusler overfor opposisjons-sympatisører, etc.

Samtidig var økonomien i Zimbabwe gått fa å være en av Afrikas aller sterkeste, til å være nær kollaps, med verdens høyeste inflasjonsrate på over 8000 % i november 2007 og over 100 000 % før valget i mars 2008. Videre hadde landet en arbeidsledighet på godt over 80 %. Zimbabwe var også utsatt for stadige hungerkatastrofer, særlig på landsbygda etter landreformene rundt år 2000.

Første valgomgang

Selv om oppmarsjen til valget neppe tilfredsstilte internasjonale standarder for "frie og rettferdige valg" med like muligheter til å drive valgkamp, ble valget mye fredeligere og åpnere enn de aller fleste hadde forventet. En grunn til dette kan ha vært massivt press fra SADC (Southern African Development Community) og Den afrikanske unionen. SADC og særlig Sør-Afrika la sterke føringer for hvordan valget skulle avholdes, at medier skulle være åpne for opposisjonen, at alle skulle få drive kampanjer fritt, at det skulle være internasjonale observatører fra SADC tilstede i hele landet, og mulighet for et stort antall nasjonale valgobservatører, samt offentliggjøring av godkjent valgresultat utenfor hvert valglokale umiddelbart etter at opptellingen var ferdig. Den andre grunnen kan ha vært at Mugabe var så sikker på å vinne at han tillot alle disse forordningene, samtidig som han, etter egne standarder holdt en ganske laber kampanje. Den tredje grunnen, som er noe mer usikker, kan ha vært at Makoni, tidligere en av Mugabes mest betrodde tillitsvalgte, hadde mye både åpen og skjult støtte innenfra ZANU-PF. Mugabe syntes usikker på hvordan han skulle gripe an denne opposisjonen, noe som ble viktig særlig i forhold til eventuell rigging av stemmer, og hvilken vei denne riggingen eventuelt ville gå.

Likevel kom det inn stadig økende anklager om brudd på valglovene, og den uavhengige valgkommisjonen ZECs (Zimbabwe Electoral Commission) reelle uavhengighet ble stadig mer tvilsom. Det ble for eksempel oppdaget av internasjonale observatører at et boligområde nord for hovedstaden Harare som hadde over 8000 registrerte og navngitte stemmegivere i manntallene i virkeligheten besto av et par skur med under ti beboere. 5,9 millioner registrerte velgere kunne stemme på valgdagen. Dette var første gang lokale valg og valg til senatet ble avholdt samtidig med presidentvalget.

Resultat

Det oppstod problemer med en gang valget var over. Til å begynne med hadde SADCs observatørkorps stort sett positive tilbakemeldinger å komme med, men to sørafrikanske delegater mente at valget ikke hadde vært rettferdig. Problemet vokste imidlertid ettersom valgkommisjonen ZEC ikke offentliggjorde resultatene. Etter 24 timer og ingen offentliggjorte resultater begynte opposisjonen, som var engstelig for valgfusk, å protestere. Valgkommisjonen påpekte imidlertid at valget ble så vanskelig da det var fire parallelle valg, og ikke bare et presidentvalg. Den 2. april erklærte MDCs generalsekretær Tendai Biti at MDC hadde vunnet presidentvalget med 50,3 % mot 43,3 % for Mugabe. Resultatene, hevdet han bygget på en sammenlegging av alle de lokale valgresultatene, som de forskjellige valgstasjonene hadde offentliggjort allerede første dagen etter valget. Det oppsto mange forskjellige spekulasjoner, og det ble, på sørafrikansk initiativ satt i gang forhandlinger mellom de to store partiene. Den første uken etter valget ble de offisielle resultatene fra parlamentsvalget lagt fram, der MDC for første gang hadde fått et flertall av representantene.

Den 3. april kom det uttalelser fra ZANU-PF at ingen av presidentkandidatene hadde vunnet valget med over 50 %. Derfor var de klare til en annen runde i valget. Samtidig ble MDCs hovedkvarter i Harare utsatt for ransaking og flere av MDCs tilhengere arrestert. Den 4. april kom endelige uttalelser fra ZANU-PF at de ønsket en ny valgomgang. Samme dag sendte MDC en klage til høyesterett, og de ba om øyeblikkelig publisering av valgresultatet. MDC hevdet samtidig at de hadde vunnet 50,3 % av stemmene i presidentvalget slik at en andre runde ikke var nødvendig. En uavhengig nasjonal valgobservatørgruppe (Zimbabwe Election Support Network) mente Tsvangirai/MDC hadde fått 49,3 % av stemmene, basert på deres innsamling av valgresultatene som ble oppslått utenfor de enkelte valglokaler.

I uken som fulgte tilbakeholdt ZEC fortsatt resultatet, etter hvert begynte de å skylde på at resultatet nå var en sak for høyesterett og at de derfor ikke kunne offentliggjøre noe. Parallelt økte volden og frykten for at resultatet skulle bli manipulert. Den 2. mai ble de offisielle valgresultatene offentliggjort, med 47,9 % til Tsvangirai, 43,2 % til Mugabe, 8,3 % til Makoni og 0,6 % til Langton Towungana.

Ny valgrunde

Etter at det offisielle valgresultatet fastslo at ingen av kandidatene hadde oppnådd rent flertall (over 50 % av stemmene) ved valget, ble det utstedt nyvalg. I valget, som ble lagt til 27. juni, skulle de to kandidatene med flest stemmer delta: Morgan Tsvangirai og Robert Mugabe. Etter tallrike rapporter om trakassering, trusler og voldelige handlinger fra Mugabes støttespillere mot alle former for valgkamp fra opposisjonen, valgte Tsvangirai den 22. juni å trekke seg fra valget med blant annet følgende uttalelse: «- Vi i MDC kan ikke oppfordre folk til å stemme 27. juni når det kan koste dem livet.» På tross av en rekke internasjonale oppfordringer til Mugabe om å utsette valget til forholdene lå til rette for frie og rettferdige valg, bestemte Mugabe og myndighetene at valget skulle avholdes som planlagt, med Mugabe som eneste kandidat. Ifølge det offisielle resultatet fikk Mugabe 85 % av stemmene, og valgdeltakelsen var 42,4 %. Det kom mange rapporter om bruk av trusler for å få folk til å stemme. Valget har blitt sterkt kritisert av politiske ledere både fra Afrika og fra vesten, samt av FN.