Hopp til innhold

Preses i Bispemøtet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Preses i Bispemøtet
Typepreses
VirkeområdeDen norske kirke
Utpekes avBispemøtet
Etablert1932
Biskopene i Den norske kirke fotografert i november 2009

Preses i Bispemøtet har fra 1932 til 2011 vært tittelen for den valgte lederen av Bispemøtet i Den norske kirke, og er fra 2. oktober 2011 tittelen for den faste lederen av Bispemøtet. Den norske kirke er alene som kirke om å bruke preses-tittelen, som i Norge tradisjonelt benyttes om den valgte lederen i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og Det Norske Videnskaps-Akademi.

Biskopene i Den norske kirke har hatt regelmessige drøftelsesmøter siden 1917.[1] Før det er det siden adskillelsen fra Folkekirken i Danmark i 1814 bare protokollert enkeltmøter i 1877 og 1915, der Oslo biskop fungerte som ordstyrer. Dette var en refleks av at hoffrangreglementet fra 1817 til 1920-årene rangerte hovedstadens biskop fast foran de andre biskopene. De første årene etter 1917 ble den valgte ordstyreren betegnet som formann, mens den da ikke-kirkelige preses-tittelen ble tatt i bruk i 1932. I 1934 ble Bispemøtet formalisert ved «Reglement for bispemøtene», vedtatt av Johan L. Mowinckels tredje regjering.

Ved en justering av Bispemøtets reglement i 1984 ble valget av preses endret fra å gjelde for den enkelte møtesesjon til å gjelde for et år om gangen, ettersom det nå var blitt vanlig med flere møter i året enn det tradisjonelle høstmøtet. Siden det fram til 1998 var regelen at Oslo biskop årlig ble valgt til leder for Bispemøtet, ble funksjonen ofte feilaktig omtalt som primas (senlat. fra lat. – «fast (ikke valgt) fremste biskop/fremste erkebiskop»), igjen en refleks av hoffrangreglementets tidligere rangering av Oslo biskop. Den offisielle betegnelsen var preses. Funksjonsbeskrivelsen for preses-rollen er en annen ikke-kirkelig betegnelse: primus inter pares (lat. – «fremst blant likestilte») – siden presesbiskopen ikke er overordnet de andre biskopene.

Ved Andreas Aarflots avgang som Oslo biskop i 1998, besluttet de øvrige biskopene at presesfunksjonen skulle gå på omgang, med valg hvert fjerde år. Biskop Odd Bondevik i Møre bispedømme ble nå valgt som første preses fra en annen bispestol enn Oslo. Etter ham fulgte i 2002 biskop Finn Wagle i Nidaros bispedømme, i 2006 biskop Olav Skjevesland i Agder og Telemark bispedømme og i 2010 biskop Helga Haugland Byfuglien i Borg bispedømme. Byfuglien ble 25. mars 2011 utnevnt i statsråd som den første faste preses i Bispemøtet. Inntil hun overtok embetet ved en innsettelsesgudstjeneste i Nidarosdomen 2. oktober 2011, var hun den siste valgte preses i Den norske kirke.

Nyordningen med en fast preses i Bispemøtet fra 2011, innebærer at det er opprettet et tolvte bispeembete som skal bruke det meste av sin tid på presesoppgavene, med Nidarosdomen som felles domkirke med Nidaros biskop, og med Nidaros domprosti som tilsynsområde. Også den faste presesbiskopen vil være «fremst blant likestilte» (primus inter pares), slik erkebiskopen er det i Svenska kyrkan og i Evangelisk-lutherska kyrkan i Finland.

Liste over Bispemøtets preses (1917–1932 formann)

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Hjem til Nidaros – Norges nølende vandring siden 1814», Oslo 1997 – side 52-54. ISBN 82-476-0015-3
  2. ^ Historisk da Byfuglien ble innsatt, NRK, 2. oktober 2011. Besøkt 2. oktober 2011.
  3. ^ https://www.aftenposten.no/norge/i/2Glk8q/olav-fykse-tveit-blir-den-fremste-blant-landets-biskoper